.Det ble lite blogging i går, og dere har måttet vente lenge på et livstegn fra meg i dag.
Jeg hentet Datteren med hjem til middag i går, og  hun ble helt til nå.
Når Datteren en sjelden gang er hjemme i Drømmehuset, ja da sitter ikke denne Kjerringa seg ned og blogger.  I stedet ble det rødvin i glasset og hyggelige samtaler .

Men nå har ungdommen på ny forlatt heimen.  Gamle Gubben Grå driver å lager middag, og jeg kan sette meg ned å kose meg med å kaste meg over de fem som måtte være øverst på bloggtoppen.

Ida Wulff har fremdeles ikke kommet med noe mytt, men er fremdeles på andre plass.

Andrea Sveinsdottir deler helge-planene sine med oss på femte plass-
Jeg har ingen planer. Nå skal jeg bare slappe av og gjøre akkurat det jeg måtte føle for der og da resten av helgen.
Det vil sikkert føre til flere blogginnlegg.

Så har vi Julia Nyland på tredje plass.  Som de som følger bloggen min har forstått er jeg ikke spesielt imponert over dama.  Men i dag har jeg medynk med jentungen. For jeg vet hvordan det er når kommentarfelt fylles opp med lite hyggelige tilbakemeldinger .Og “spørsmålene” eller kommentarene som Julia svarer på i dette innlegget er ikke OK kommentarer.

“Er du helt sprengt i hodet? Aldri sett et styggere tryne, lite pen er du!”

“Hvorfor stiller du opp på GMN når du har argumenter som ikke holder i en barnehage engang?”

“Klarer du ikke å bruke hodet ditt til noe annet enn pynt?!?!!

“Vi vil IKKE ha deg tilbake til Norge!! Tror du virkelig at du bidrar til noe i samfunnet her din forpulte idiot?”

“Folk som deg burde bare DØ av korona! Håper du blir smittet og blir i graven der nede”.

Julia svarer greit for seg.  I enkelte av svarene er det nesten som jeg skulle gjort det selv, i andre kunne jeg nok ha kommet henne til unnsetning å  spisset svarene enda bedre.

Å skrive slike kommentarer i et kommentarfelt.  Eller å  kommentere andre mennesker på den måten enten i blogg eller på annet vis er ikke greit. Det er mobbing, det er trakassering det er ikke greit.  Ikke greit i det hele tatt!!!

Det å avkle et menneske argumentene sine slik Fredrik Solvang gjør med Erna er ikke mobbing. Det er å kommentere, få frem svakheter, stille personer ansvarlig for sine uttalelser, handlinger eller holdninger.

Mette Ask på fjerde plass deler et innlegg om tanker rundt barneoppdragelse.
Hvordan folk velger å oppdra sine barn er et tema jeg konsekvent ikke blander meg opp i
En bedreviter av ei venninne, selvsagt uten barn, prøvde en gang i 1992å belære meg om noe hun mente jeg gjorde feil i et  eller annet med oppdragelsen av Datteren. Husker ikke hva. Noe med spising, bruk av skje eller noe slikt? Jeg klikka totalt, og kasta sekken ut av verandaen i sykehusleiligheten.  Venninna var glup nok til å løpe trappa før jeg fikk tak i henne.

Når vi ble foreldre som 24 og 27 åt gamle ungdommer hadde vi ikke en masterplan på hvordan vi skulle takle alt fra nattevåk til tenåringsopprør. Vi har tatt utfordringene litt sånn etter som de har dukket opp.
Ungene er nå flinke, velfungerende unge voksne, så vi kan ikke ha gjort alt galt.

Og når vi er inne på barneoppdragelse passer det å kommentere innlegget til Kokkejævel på første plass i samme slengen.
Nei, han skriver ikke om barn eller barneoppdragelse.
Han skriver om “Tilslørte tarmtotter”. En dessert ala Tilslørte bondepiker, bare med sviskekompott.
Jeg liker navnet. Men jeg kommer aldri til å spise denne desserten!!! Aldri !!!

Og det er her barneoppdragelsen kommer inn.

Vi tar å skur tiden noen år tilbake i tid.  Jeg vil anta en gang tidlig på 1970-tallet.  Jeg var på besøk hos mine besteforeldre. De bodde i gangavstand fra barndomshjemmet. og jeg var bare innom en tur, som jeg og søstrene mine var flere ganger i uka i oppveksten.
De skulle spise middag mens jeg var der, og jeg fikk selvsagt spørsmål om jeg ville ha. Og det svarte jeg ja til, sikkert etter å ha spurt eller blitt fortalt hva som var middag og dessert.

Desserten var “sviskegrøt” som vi sa, eller sviskekompott om du vil.
Jeg hadde blitt spurt om jeg ville ha, og hadde takket ja.  Det var ikke av høflighet. Jeg var så ofte hos mine besteforeldre, jeg skulle sikkert hjem til middag, jeg var bare innom en time eller tre når jeg følte for det. Og ingen hadde blitt fornærmet hvis jeg hadde takket nei.

Men år maten var øst opp, tallerken satt på bordet og jeg hadde tatt den første skjea, kom jeg på at jeg ikke “likte” sviskegrøt. Så jeg ga beskjed om at jeg ikke ville ha likevel og skjøv tallerkenen fra meg.

Det å ikke “like” mat, var nok et fremmed begrep for min bestefar, som var født i 1901.
Det å kaste mat eller ikke spise opp mant man hadde forsynt seg med eller takket ja til likeså.
Så han tok et godt tak i meg der jeg satt ved siden av hen i slagbenken, holdt meg som  i ei skrustikke  og matet meg skje for skje mens jeg gråt og spyttet om hverandre.
Han ga seg ikke før jeg hadde spist opp maten jeg hadde takket ja til.

Bestemor “sladret” etterpå til pappa, og det ble nok en samtale mellom de to det er greit jeg gikk glipp av.
Men jeg har aldri senere spist sviskegrøt/ sviskekompott.
Så Kokkejævel, ikke en gang du klarer å friste meg til det.!

Jeg skriverikke dette for å henge ut mine for lengst avdøde besteforeldre.
Jeg hadde et godt forhold til de helt til de døde en gang på 1980-tallet. De, eller bestefar i dette tilfelle, var vokst opp i en helt annen tid.  En tid hvor mat ble spist enten man likte det eller ikke. En tid hvor mat i mange hjem var et knapphetsgode og hvor det ikke var uvanlig å gå sulten til sengs.

Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Vel jeg har tatt en Ida Wulff. Har godt over 2.000 sidevisninger uten å ha levert et eneste blogginnlegg.