File. Alexander Kielland Colum D drifting in the water.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Innlegget til Vibbedille i går bragte meg mange år tilbake i tiden. Helt tilbake til mars 1980. Jeg var 13 år og gikk første året på ungdomsskolen.  Alexander Kielland ulykken gjorde inntrykk på ei ung jente, selv om jeg er oppvokst på Østlandet langt fra oljemiljøet og havet.

Minnet mitt om at jeg studerte avisbilder og leste alt jeg kom over om saken forbandt jeg med kjøkkenbordet hos Morfar. Han bodde i Ringelia, rundt 80 km fra min Barndoms dal. Jeg måtte sjekke kalenderen for 1980. Alexander Kielland ulykken skjedde på kvelden 27. mars. Det var torsdag før Palmesøndag. Vi dro alltid til Morfar i starten av påsken. Som regel mandag i påskeuka. Avisene må ha vært fylt av tekst og bilder fra ulykken den påskeuka. Minnet er nok korrekt.

«Alexander L. Kielland» var en norskeid boligplattform på Ekofiskfeltet, i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen. Plattformen kantret i høy sjø 27. mars 1980.
Ulykken var den verste i Nordsjøen på norsk område siden den andre verdenskrig og er den største industriulykken i Norge.  Av 212 personer om bord overlevde 89, mens 123 omkom, hvorav 87 ble funnet og 36 forble savnet.  Etter snuoperasjonen i 1983 ble ytterligere seks av de 36 savnede funnet.

Årsaken til ulykken var utmattingsbrudd i et støttestag i plattformens bærende konstruksjon. Dette førte til at en av de fem plattformbena som bar plattformen brakk av. Etter rundt 20 minutter kantret plattformen. Hvorfor det oppsto tretthetsbrudd er det ulike teorier om.

123 døde. Det er nesten ufattelig, selv så mange år etter.
Jo mer jeg sitter og googler og leser om ulykken og etterspillet, jo mer interessant blir saken. Dette må jeg nok lese mer om.
Takk, Vibbedille for inspirasjon til å grave i både hukommelse og gamle saker.
Den siste kommisjonen (til nå) som har gransket ulykken publiserte stoffet sitt i 2022, over 40 år etter ulykken.

Ellers var det ikke mye interessant å finne hos toppbloggerne i dag. Ikke noe vi ikke har lest før i det minste. Vivian skriver jo alltid bra, og innlegget hennes om mannens tur på legevakta er verdt å lese hvis du ikke allerede har lest det.

I går var jeg sliten og litt sånn små-amper her hjemme. En av de tingene som frustrerte meg var morgendagens kommunestyremøte.
Rødt har to representanter i kommunestyre. Hun andre har meldt forfall. Der er helt greit. Hun har “lovlig forfall”, som der heter.
Sekretariatet tar da kontakt med de som er valgt som vararepresentant for Rødt. Man begynner med første vara og arbeider seg nedover til man finner et varamedlem som har mulighet til å møte.
Vi har 5 navn på den varalista. Dette er ut fra hvor mange personstemmer og listeplass de hadde ved forrige valg. Så selv om vi har flere engasjerte medlemmer som garantert kunne møtt i kommunestyre på kort varsel er det disse fem som kan møte som varaer. En demokratisk regel. Det er ikke den som frustrerer meg.
Det som gjorde meg frustrert er at ingen av disse kan møte – og at vår kommunestyregruppe blir halvert i morgen. Det kan faktisk ha noe å si for utfallet av enkelte saker. En annen sak er jo at jeg blir “alene” i kommunestyremøte. Det er alltid godt å være to når det kanskje blir fremmet forslag i salen som man ikke har vurdert fra før. I tillegg er det greit å være føere å fordele saker og innlegg på.
Nå må jeg gjøre all jobben alene.

Så i dag sånn ved 11. tida får jeg forespørsel om jeg kan møte som vara i Fylkestinget i Viken klokka 14.30.  En av våre representanter har meldt forfall på grunn av sykdom. Møtet er i Drammen. Her er det jeg som er langt nede på varalista. jeg tror jeg er nummer 7.
Jeg har aldri blitt innkalt som vara til selve Fylkestinget før. Det hadde jo vært gøy å oppleve hvordan det fungerer. Neste periode er jeg ikke vararepresentant. Så dette ville være min mulighet til å oppleve et møte i fylkestinget. Rødt har tre representanter. De andre to er dyktige politikere som sikkert møter godt forberedt. Det forventes ikke noe mer av meg enn å møte opp.

Rent praktisk hadde jeg rukket og hoppet i dusjen og kommet meg til Drammen i tide. Og en del av meg sier JA!! med hele seg. Men… jeg er sliten. Det venter en lang dag i morgen. jeg tipper kommunestyremøte vårt kommer til å vare i 11 timer. Dessverre tuller jeg ikke nå. Vi utsatte mange saker det kommer til å bli debatt om i forrige kommunestyremøte. Vi har en regel om at de sakene som vi ikke har begynt å behandle før klokka 22 overføres til neste møte.
I tillegg er det en del nye viktige saker som skal til behandling. Vi skal starte klokka 11 i morgen. Men med flere orienteringssaker og noen pauser vil det forundre meg om vi rekker hele sakslista før klokka 22 i morgen.

I tillegg må jo sakene som skal til behandling i morgen forberedes. Skulle jeg dratt til Drammen i dag så ville de forberedelsene starte nærmere 21 i kveld – hvis jeg ikke var for sliten.
Som om ikke det var nok så skulle Gamle Gubben Grå ha bilen på jobb i kveld.
Han hadde rukket å kjøre meg til Drammen og så rekke sine avtaler, men jeg måtte ha kommet meg hjem med offentlig kommunikasjon eller håpet på å få haik med en av de andre i fylkestinget som er fra Ringerike. jeg vet både Høyre og Arbeiderpartiet har hyggelige folk der. Tror og det er ei fra Krf som har flyttet hit fra nabokommunen.

Så jeg måtte dessverre svare at jeg ikke hadde mulighet til å møte i Drammen i ettermiddag.
Litt ergerlig. For jeg har jo så lyst.  Samtidig litt stolt av meg selv som klarte å si nei, for jeg er helt sikker på at helsemessig var det smart. Det å si Nei, og å kjenne mine egne begrensninger har alltid vært et problem for meg.

Så  var det det å møte seg selv i døra da.
For i mitt stille sinn har jeg vært usikker på om alle varaene våre hadde gode grunner for ikke å møte i kommunestyret. Om det kanskje har vært en medvirkende årsak at et 11 timers politisk møte ikke er det som frister mest en vakker og varm sommerdag.
Nå var det jeg selv som meldte avbud rett og slett fordi jeg tok mer hensyn til meg selv enn til å stille opp på de verv jeg har blitt valgt til.

I innlegget tidligere i dag dere  jeg at Gamle Gubben Grå og jeg hadde et oppussingsprosjekt på planen for i dag.  Raskt kom det ønske om før og etter bilder. Vel. Det er en god stund siden “før” bildet ble tatt. Dette har nemlig blitt et slikt prosjekt som nesten kvalifiserer oss til deltakelse i “Sinnasnekkeren”.

Ser dere den stukaturlista i isopor på midten av bildet? Som dere ser er den ikke pen. Det gikk av en stor bit av den en gang en sofa skulle rundt det hjørnet og så 90 grader ned kjellertrappa. Så i starten av august i fjor, den 8. for å være nøyaktig, forsvant isoporlistene i hele gangen. Jeg var alene hjemme noen timer og fikk ånden over meg.

Hvis dere ser godt etter ser dere at tapeten på nedre delen av veggen heller ikke akkurat er så pen. Den er litt slitt på hjørnet kan man si. Så når jeg likevel var i gang rev jeg ned tapeten under lista og. Selvsagt i hele gangen.

Det var i august. Planen var å få opp ny brytstning i god tid før jul. Og jeg hadde en ide i hodet om hvordan den skulle være. Den ideen har modnet i hodet mitt siden jeg malte øvre delen av veggen rosa. Når det var er jeg usikker på. Tror kanskje det var januar 2017.  Jeg ville ha brystningspanel i “røkt eik” eller noe lignende. Jepp. Dere vet jo at jeg ønsker en herskapelig stil her i Drømmehuset.

Har dere forsøkt å gå på Bauhaus, Obs Bygg eller en annen byggevarekjede å be om brystningspanel i røkt eik, gjerne med “speil”? Ja ikke sånne speil til å speile seg i men det kalles speil når man har veggen med slike firkanter på. Litt vanskelig å forklare. Vel. Utvalget er ikke overveldende stort, for å si det sånn. Stort sett får du bare et spørrende blikk tilbake.

Det nærmeste jeg kom er akustikkplater med spiler i røkt eik. Det var ikke helt det jeg så for meg. Ville gi noe i likhet meddet jeg ønsket, men samtidig gi rommet et langt mer moderne preg enn jeg hadde lyst på. I tillegg ville det koste oss rundt 15.000 kroner. Litt vel dyrt, spør du meg. Spesielt når jeg ikke ville få det helt slik jeg ønsket .

Jeg hadde mer tenkt meg noe slikt:

Så det ble jul, nyttår, påske og sommer og veggen i gangen sto der uten å få veggpanel. Selvsagt har det irritert meg. Hvordan få fiksa veggen, få noe som i det minste kan minne om det jeg vil ha uten å bli helt ruinert?

Å tro at Gamle Gubben Grå kunne trylle noen finerplater og litt listverk om til den veggen jeg ønsket meg slo jeg etter hvert fra meg. Ikke fordi jeg ikke tror han ville klare det hvis han gikk inn for det, men fordi han aldri ville gi seg i kast med et slikt prosjekt i redsel for å mislykkes. Og ja, det ville ha blitt en del banning og frustrasjon på Gubben før resultatet ble såpass at også jeg var fornøyd.

Så har en idé langsomt modnet I hodet mitt. Hva med å brukev”Korea-panel”? Dere husker de trelignrnde panelplatene som var så populære på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet?

Jeg sjekka finn.no. Det kunne jo tenkes at det var noen som drev og pusset opp og ikke var så begeistret for retrostilen fra 70-tallet?  Vel, jeg hadde flaks. På mandag mens jeg var på jobb tok Gamle Gubben Grå og hentet så mange plater vi trenger og litt til. Endelig skulle kjerringa få en vegg hun forhåpentligvis blir fornøyd med.

I går gikk vi gjennom prosjektet med Yngste Sønn. Han er håndtverker og kom med noen gode råd. Så i dag har Gamle Gubben Grå fjernet gulvlistene, ledninger osv., og nå er vi snart i gang med å få panelen på veggene.

En liten utfordring har imidlertid dukket opp. Gamle Gubben Grå er ikke alltid like opptatt av estetikk. Så de platene han kom hjem med er ikke like. De har ikke likt mønster. Vi har mange små vegger, felt mellom dører osv, så jeg tror vi kan få lurt det til på et vis.

Følg med videre på dette prosjektet. Jeg har følelsen av at det kan bli underholdende. Nå sier Gamle Gubben Grå at pause er over, så da er det bare å legge vekk mobilen og fortsette som håndtlanger.

I går var det stilt fra meg. Jeg rakk ikke gjøre ferdig blogginnlegget om toppbloggerne før jeg dro på jobb. Da jeg forsøkte å sette meg ned for å gjøre innlegget ferdig ut i kvellinga, fant jeg ikke blogg-gleden.  Eller en ting var at blogg-gleden var forduftet. Den blir ofte det når jeg nærmer meg de øverste plassene. Det er ikke der de interessante innleggene er. Men i går følte jeg rett og slett avsky. Så jeg fant på andre ting og bruke kreativiteten og skrivegleden min på, et par innlegg til morgendagens kommunestyremøte.

Innen politikken kan vi si hverandre i mot, påpeke feil eller mangler i argumentasjonen til de med annen oppfatning enn oss uten at det blir sett på som hets, eller harselering. Og ja, der er det lov å bruke ironi som virkemiddel for å få frem poenget sitt. Utrolig godt å sitte og skrive slike tekster om alt fra politikergodtgjøring til fritak for eiendomsskatt uten å veie hvert ord på gullvekt. livredd for å tråkke noen på tærne.

Jeg leser en del blogginnlegg. Ikke alt som blir skrevet på blogg.no. Ikke alle innleggene til de som ligger over meg på bloggtopplista heller. Bunny hadde fem innlegg i går, Tom tre.
Jeg har heller ikke tid. lyst og energi til å følge opp kommentarfeltene og  fb-sidene til de to herrene for å finne ut hvilke debatter de fører om meg – og hverandre. Jeg sitter heller ikke og undersøker hver enkelt kommentar for å se om en av de har trukket “liker” på en kommentar for mye eller for lite.
Sorry, men jeg har andre ting å fylle tiden min med.

Jeg er bra nok som jeg er skriver Monica.  Jeg synes det er en fin tittel på et innlegg. Og Monica har grunn til å være stolt av seg selv og alt hun har fått til.
Jeg er også bra nok som jeg er.  Jeg har ikke lyst til å klage eller fremstille meg som et offer, men det er klart det gjør inntrykk å lese gang på gang hvor grusom og forferdelig denne kjerringa er.
Det er utrolig hva anonyme mennesker med merkelige nikk kan lire av seg i kommentarfelt eller i private meldinger.

Vibbedille deler bilder av en knall rosa one-piece. Den likte jeg! Det hadde vært noe for kjerringa. Kanskje ikke for å dra på byen og drikke kaffe-latte i, men til husbruk her i Drømmehuset.

Vivian deler en morsom historie. Eller i det minste for oss som lesere. Om den var like morsom for mannen til Vivian er jeg mer usikker på. Min kommentar er at det er ikke bare, bare for store sterke karer å ta seg en tur på legevakta.

Tom skriver om de nye nordiske kostholdsrådene som ble offentliggjort i går.
Jeg skal innrømme at de rådene har irritert meg litt, eller ikke bare litt. Jeg er ei voksen kjerring. Jeg tar ansvar for eget liv og eget kosthold. Men det er som Tom skriver bare råd. Det er greit at de legges ut som en bevisstgjøring. Så er det opp til den enkelte hva en vil gjøre med det.
Jeg kommer nok ikke til å kutte drastisk ned på rødt kjøtt eller droppe vinglasset på fredagskvelden.
Et liv i askese er ikke noe for denne kjerringa.
Vi spiser mye grønnsaker og kjøttforbruket er drastisk redusert i løpet av de tretti årene vi har bodd sammen. Jeg tror at vi har et ganske godt og variert kosthold.

Den observante leser har fått med seg at jeg i dag bare har laget kommentarer til fire av de syv bloggene som ligger over meg på bloggtoppen i dag.
Tro meg, det holder. Jeg har tenkt på lenge at det blir litt dumt og daglig kommentere at Stina ikke har kommet med noe nytt innlegg, eller for meg intetsigende matinnlegg. Det holder sikkert at jeg reflekterer over de innleggene som faktisk fører til refleksjon. Det var disse fire i dag.

I dag har jeg fri. Det føles godt. Nå skal Gamle Gubben Grå og jeg straks sette i gang med et oppussingsprosjekt. Det kan bli alt annet enn en avslappende dag. Temperaturen går gjerne litt høyt i drømmehuset på slike dager. Kanskje ikke helt det jeg trenger i dag, men jeg har tatt blodtrykkstabletten min og håper på det beste

Starter dagen og uka med et arkivbilde av mat. Dette gjør jeg fordi jeg som kjent er sykelig misunnelig på alle som får flere klikk på bloggen sin enn det jeg får på bloggen min. I det minste er det det en må tro skal en tro på noen meldinger jeg har fått tilsendt i helgen.
Det er viktig å alltid applaudere en hver meddelse som en hver blogger kommer med. De hadde ikke ligget på toppen av blogg.no sin toppliste hvis det ikke var for at de var ekstremt kloke og alltid hadde rett – uansett tema. Tenk tilbake til Rosabloggerne sin tidsalder. Innleggene formelig oste av klokskap.

Vibbedille har kjøpt solkrem som lover et grønt ansikt.
Det er mulig jeg ikke er helt oppdatert på solkrem-trenden, men jeg trodde vitsen med solkrem er å ikke bli solbrent. At man gjerne ble brun hvis man skulle få farge i ansiktet etter bruk av solkremen. Men grønt ansikt??!! Hvem søren har lyst på et grønt ansikt?
Bærekraft og alt det der er vell og bra. Allergivennlig og det grønne skifte, men likevel. Grønt ansikt?
Solkremen Vibbedille advarer om er altså både bærekraftig og miljøvennlig så det holder. Beskytte mot sola derimot, gjør den ikke.
Jeg er kanskje ikke så flink til å bruke solkrem, men hvis jeg skulle bruke en ville jeg helt klart være mer opptatt av solfaktor og evnen til solbeskyttelse enn hvor vidt den bidrar til det grønne skifte.

Bunny har spørsmålsrunde inne på bloggen sin. 50 spørsmål om seg selv som Bunny svarer villig på. Jeg er helt overbevist om at folk garantert stiller seg de samme spørsmålene når det gjelder kjerringa som når det gjelder Bunny. Så etterhvert kommer det et innlegg her på bloggen med kjerringas svar på Bunny sine spørsmål.

Vi gir oss ikke helt med Bunny og Vibbedille selv om vi tar turen videre oppover bloggtopplista.  Vivian har nemlig vært på bloggtreff på Fløyen.  Og hvem har hun truffet da? Jo nettopp Bunny og Vibbedille. Det må man kalle et toppblogger-treff. Regner med de hadde det aldeles topp.

Videre oppover bloggtopplista. Nok et innlegg som vekker refleksjoner. Monica lovpriser jobben sin. Jeg kjenner et ørlite stikk av sårhet. Slik hadde jeg det en gang og!  Jeg hadde en stilling og et verv hvor jeg utgjorde en forskjell. Jeg løste floker og konflikter og sto på krava når det trengtes.  Jeg inbiller meg at det ofte utgjorde en forskjell at det nettopp var meg som tok tak i utfordringen og at det bidro til gode løsninger.  Jeg trives med jobben jeg har nå, og, og det passer nok helsa mi bedre med litt roligere dager.  Men likevel  savner jeg det hektiske engasjerende livet jeg en gang levde. Innlegget til Monica vekker til live et savn etter noe som var.

Dette var omtrent så langt jeg kom på morgenen sitt faste innlegg om toppbloggerne før jeg måtte dra på jobb.  Og nei, jeg sitter ikke og blogger på jobb.  Nå er arbeidsdagen over, jeg har gått tur med hundene og vært innom Meny og handlet litt mat. Skal snart begynne å lage middag – eller i det miste marinere litt kyllingkjøtt før jeg drar på møte i Rødt. Kjente bare at ryggen og resten skrotten trengte å intakt horisontalen en liten stund først. Omtrent slik Doc & Dask tilbragte gårsdagen.

Stina har spørsmålsrunde på bloggen sin. Der har jeg som sagt veeeldig mange ganger før kommentert her.

På topp er som vanlig Tom. Han er nå blitt ekspert kommentator på hvor vidt man bør kaste folien på smørboksen, eller om den skal sitte på. Det er mye en kan bli ekspert på

Jeg er ikke ekspert på stort. Jeg tror ikke jeg er klokere eller bedre enn andre. Men når jeg leser en god tekst  så jobber hjernen min med å analysere informasjonen, .Medfører det riktighet? Er jeg enig? Har jeg andre synspunkt enn det som kommer frem i teksten. Slik leser jeg sakspapirer,avisartikler og blogginnlegg folk helt frivillig ha publisert på en offentlig blogg. Det er det som er feil. Min feil. Jeg har ingen  rett til å kommentere toppbloggerne. Jeg har ingen grunn til å tvile på deres genialitet. De er jo høyt hevet over en hver form for noe som kan minne om kritikk. De er rett og slett i en klasse for seg.

Denne helgen er det street-food-festival i Hønefoss.  Jeg var en tur der på torsdag. Ville se om hollenderen jeg kjøpte grønn ost… av i fjor høst var der. Det var han! Gjett om det ble med et stort stykke grønn ost hjem. I tillegg kjøpte jeg en gouda med oregano, og soltørkede tomater. Dette street-food konseptet reiser jo rundt i landet i sommer. Jeg anbefaler alle og ta en tur bortom ostemannen. Han deler villig ut smaksprøver så du finner garantert din yndlingsost.

I går da vi var ute og kjørte skulle Gamle Gubben  Grå gå opp på torget og handle street-food vi skulle ha med hjem. Siden jeg ikke anser meg selv som noen Miss Wet T-shirt kandidat var det uaktuelt for meg å vise meg på torget. Han fant ikke noe som fristet. Regnet og det faktum at vi skulle ha med maten hjem kan være medvirkende årsak til det. Svært mye street-food er best når den spises med en gang.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Men i går etter at vi hadde vært på Veme tok vi en tur på torget. Det var jo lørdag. Kaffe-latte-dagen. Og selv om kaffe-latte overhode ikke fristet i 30 grader pluss trengte jeg mat. Jeg begynte å bli rimelig hangry. Om det skyldtes blodsukker, blodtrykk eller varmen gadd jeg ikke bruke for mye tid å gruble på. Det viktigste var å få i meg litt mat.

Hollenderen som jeg skrev om litt tidligere, han med ostene, hadde anbefalt en av de bodene som solgte mat da jeg snakket med han på torsdag. Så da valgte vi å teste ut den boden. Husker ikke hva de kalte seg, og ikke hva de kalte denne sandwichen, men godt var det.

Det gjorde utrolig godt med mat, og jeg ble raskt i langt bedre humør. Ja såpass at jeg spanderte på Gamle Gubben Grå en softis borte på Kirkens Bymisjon til dessert.

Monica har hatt en drømmedag, selv om hun har vært på jobb. Ser ingen motsetninger i den setningen. Jeg hat hatt mange “drømmedager” på jobb. Sammen med gode kollegaer hvor du føler at vi virkelig er et team. Gode vakter sammen med gode kollegaer.
Det var noen sånne vakt team jeg og flere kalte “kremvakt” for noen år siden. Det var når de rette folka hadde vakt sammen. Mange av de vaktene bidro til at helt vanlige arbeidsdager ble gjort om til drømmedager.
Det var og en god del drømmedager sammen med Tisk-teamet. Da jeg drev med smittesporing og testing i forbindelse med korona. Det var givende arbeidsdager, gjerne med høyt tempo.
Jeg trives og med jobben jeg gjør nå, hyggelige kollegaer og greie arbeidsoppgaver. Men har vel ikke helt fått den følelsen av drømmedag riktig ennå.

Monica deler noen fantastiske bilder fra Loen. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en tur dit. Søsteren min var mye der på 80-tallet, og jeg så mange flotte bilder. Har ikke fått mindre lyst med årene, og spesielt ikke etter at det kom Skylift der. Kanskje det blir en tur dit i sommer?

Spreke Vibbedille gikk opp til Fløyens topp på kombinert familietur og bloggtreff til Bergen. Der traff hun på Bunny og Vivian.  Etter hva jeg forstår gikk Bunny og opp til toppen, mens Vivian “juksa” og tok Fløy-banen.
Håper de tre med følge koste seg riktig så mye.
Det er flott på Fløyen, imponerende utsikt. Jeg har vært der en gang. Jeg var ikke like sprek som Bunny og Vibbedille. Jeg tok banen opp og gikk ned.

Disse spørsmålene til Stine har jeg for lengst svart på. Mine svar finner du her.
Doc & Dask har heller ikke kommet med noe nytt, så vi tar turen tilbake til Vestlandet og Bergen.
Nå har ikke Vivian heller kommet med noe nytt innlegg det siste døgnet. Hun har jo vært opptatt med å være på bloggtreff på Fløyen. Så flotte bilder av henne inne på innlegget til Vibbedille.

Så da hopper vi videre til den tredje bloggeren som var på Fløyen i går, altså Bunny.
Bunny har latt seg avbilde med skinnende glorie og englevinger.  Jeg smiler for meg selv når jeg ser bildet. Jo, jeg tror Bunny kan være en engel når han vil. Jeg tror han har mye godhet i seg.
Men av og til fremstår han mer som en bek-engel, med en litt rusten glorie.
Vel, på bildet ser vingene hvite ut, og glorien skinner uten det minste tegn til rust. Han er nok god på bunnen den gutten.

Halve bloggtopplista kan møtes i Bergen. Ingenting slår Tom og hans tapas.
For meg minnet innlegget så mye om innlegget hans fra 20. mai, at jeg måtte inn å sjekker om det var et reprise-innlegg. Det var det nok ikke, men  tapasbordet i seg selv var nok en reprise fra det han delte for under en måned siden.
Jeg er glad i gjenbruk jeg. Og kanskje er det hemmeligheten bak suksessen til Tom. Gjenbruk er jo i tiden har jeg hørt.

Er dere derimot spent på hva denne kjerringa spiste i går, følg med på denne bloggen. Det kommer et innlegg om det ved 13 tiden i dag.

I dag var vi på bakkuke-loppis på Veme. Hvis du ikke kjenner konseptet så er det at man fyller bilen med det en ønsker å selge, kjører til plassen baklukeloppisen er, åpner bakluka og selger det hver enkelt har med seg.

Jeg hadde overlatt til Gamle Gubben Grå og fylle vår bakluke. Tenkte det var bedre enn at vi skulle stå på Veme og krangle om det og det virkelig skulle selges. Gamle Gubben Grå har jo en viss redsel for å kvitte seg med skro….., jeg mener skattene sine. Jeg ble ikke overimponert over utvalget. Hadde jeg tatt ansvaret for å fylle bilen hadde vi nok hatt med langt mer.

Det var godt oppmøte av selgere på Veme. Jeg så alt fra gamle malerier, via tomatplanter, klær og leker til kunstige planter og helt nye saueskinn.  Jeg tror ikke folk hadde det helt store salget. Det var liksom ikke så mange som kom for å kjøpe. Selvsagt tok de fleste selgerne en runde for å se hva de andre selgerne hadde å by på, så litt handel ble det rundt om på plassen. Men jeg tror de fleste hadde håpet på et bedre salg. De fleste selgerne har som mål å kvitte seg med langt mer enn de handlet.

Vi fikk ikke solgt noe. Men vi kjøpte en ting, så for oss gikk dagen helt klart i minus. Jeg forsøkte å selge vinglass og stereoanlegg som “party-pakke”. Men merkelig nok vitketcdet som om partystemningen på Veme ikke var helt topp.

En av grunnene til at få tok turen til Veme for kun å handle kan ha noe med at en åpen, steikende varm gammel fotballbane ikke er det som frister mest en varm sommerdag. Det var over 30 grader, og for oss som ikke hadde telt, null sted å søke skygge..

Vi holdt ut i fire timer før vi satte nesa hjemover. Det var mer enn lenge nok for meg i sola.

Fint tiltak. Arrangørene kan ikke lastes for det litt for strålende været. Vi kommer gjerne igjen til høsten. Men da skal vi ha litt mer å selge, og ha forberedt oss litt bedre slik at standen vår blir litt bedre. Og så skal jeg ha med stol.

Gamle Gubben Grå kjører som enhver mann med hatt, eller mann på 60+ om du vil. Det vil si at han langt i fra er en perfekt sjåfør selv, annet enn i egne øyne. I de øynene tror jeg at han, i likhet med mange menn på hans alder, er “King of the Road.”
Han er og en slik sjåfør som lett irriterer seg over andre trafikanter, spesielt menn med finere og dyrere bil enn han. Han mumler svakt, banner gjerne og veien er ikke lang til å vise fingeren eller bruke hornet hvis han er passe irritert over andres kortsiktige tankegang.

Denne kjørestilen, som jeg mener blir mer og mer fremtredende har lenge irritert meg. Noen ganger når vi er på kjøretur høres det nok ut inne i bilen som om vi er det gamle ekteparet vi faktisk er.

I går for eksempel.
Vi hadde gått tur med hundene og blitt overrasket av styrtregn. Jeg gikk i lette sommertøy rett fra jobb, og var følgelig gjennomvåt. Gamle Gubben Grå derimot er rustet for uvær selv på korte bynære turer, og vandrer alltid rundt med jakke og skyggelue. Han var følgelig langt tørrere og mer presentabel enn meg.

Vi hadde planer om å svinge innom torget og ta med noe mat hjem fra food-truck-festivalen som er på torget denne helga. Siden jeg ikke viser meg på torget i gjennomsiktige våte sommerklær skulle Gamle Gubben Grå gå og kjøpe mat.
Han forsøkte å finne en parkeringsplass i Storgate ved Fengselet, men alle plassene var opptatt.
Han svinger ned ved Ciro-hjørnet, men i Kongringsgate er det er herlig kaos. I vår kjøreretning har en buss stoppet for å slippa av noen. Bak den står en suw med fronten i feil kjøreretning og med nødblinken på. I motsatt kjøreretning sperrer en taxi som driver å slipper av et eldre ektepar.
Eieren av suwen kommer løpende i regnet. Han har bare tatt en kjapp stopp midt i gata for å hente noe i en forretning.  Dumt å finne en ordentlig parkeringsplass. Kunne risikere å bli våt i.
Gamle Gubben Grå banner relativt høyt inne i bilen. Dette er slik kjøreadferd eller parkeringsadferd som virkelig irriterer Gamle gubben Grå. Jeg holder klokelig kjeft. Suwen kjører raskt  av sted.

Da holder det på å klikke for Gamle Gubben Grå, for mellom han og stoppestedet der bussen nå triller av gårde står det nok en bil med blinklyset på og sperrer veien.
Gamle Gubben Grå blir så forbannet at han slår knyttneven litt hardt i hornet på rattet. (Eller knappen midt i rattet som utløser hornet, for å være nøyaktig).  Dermed klarer han det kunststykket at hornet henger seg opp.

Det lar seg ikke skrus av. Så mens hornet gjaller mellom murveggene på bygningene på hver sin side av gata har heldigvis drosja kommet seg videre. Gamle Gubben Grå vrenger den ni-tutende bilen over i motsatt kjørefelt og forbi bilen med blinklyset på. Den er tom. Nok en idiot som har sperret et kjørefelt fordi han “skal bare…”.
Fremdeles med hornet tutende for full styrke krysser vi bussgata der alle byens busser har holdeplass i sentrum. Klokka er litt over 16 en fredag. Det er bra med trafikk både av busser og ikke minst folk. En god del av dem følger denne tutende bilen som kommer kjørende med øynene. Jeg bebreider dem ikke.
Jeg sitter i passasjersetet og ler stille, nesten latterkrampe, men jeg våger ikke gi den lyd.

Gamle Gubben Grå svinger inn på parkeringsplassen ved Villaen, ser litt desperat etter en parkeringsplass. Stopper bilen og skrur av motoren.
Hornet tuter like fordømt.
Med raske bevegelser går han ut av bilen, åpner panseret og begynner å lete seg frem i sikringsboksen til han finner sikringen til hornet. Når den blir skiftet blir det endelig stilt på hornet.

I etterkant tenker jeg at nå har kanskje Gamle Gubben Grå lært å ikke legge seg på hornet for hver minste ting.
Med nærmere ettertanke gikk han litt for målbevisst på å skifte sikring. Gamle Gubben Grå er ingen bil-mann. Har aldri hatt interesse av å skru bil. Min konklusjon er at dette antakelig ikke er første gangen det hornet har hengt seg opp for Gubben. Noen har lært han hva han skal gjøre.
Jeg sukker litt oppgitt. Ja-ja. Vi fikk i det minste skapt litt underholdning for alle som sto og ventet på buss.

Ah. Helg. Sommer og terrasse-liv. Inne på bloggen til Doc & Dask leser jeg om en sommerkveld fylt av reker og jordbær. Mer sommer enn det blir det ikke. Hørtes fristende ut. Vi må ha reker snart.

Vibbedille har pakket og er klar for tur til Bergen. Der skal hun blant annet gå opp Fløyen.
Jeg har gått ned Fløyen en gang. Jeg er rimelig sikker på at Vibbedille klarer turen opp utmerket. God tur Vibbedille. Kos deg maks!
Jeg skal og ut å traske i dag. Må jo det skal jeg få denne kroppen til å fungere sånn noenlunde til jeg blir hundre.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Ikke noe nytt fra Stina. Mine svar på hennes spørsmål finner dere her.

Bunny har og kommet seg til Bergen etter en togtur som må ha fremstått som litt av et mareritt.
Nå nyter han Vestlandets hovedstad sammen med sin lille familie. Kos deg masse, Bunny.

Toppbloggerne setter Bergen på kartet denne helgen Vi fortsetter med  mer fra Bergen.. Det er jo der Vivian bor.
Hun er misfornøyd med noen prøver legene har tatt. Jeg tror ikke vi som er forholdsvis friske og raske helt kan sette oss inn i den uroen og alle spørsmålene slike negative prøvesvar medfører for mennesker i  Vivian sin situasjon.
Gled deg over at vekten har gått opp, Vivian – og så krysser vi fingre, ben og armer for at lungelegen og du får orden på blodgassverdiene.

Da er det bare Tom igjen. Han har laget pasta med pesto. Ikke spesielt originalt. Eller, han har verken laget pastaen eller pestoen. Alt er ferdig fra nærmeste matbutikk.

Ikke det mest inspirerende blogginnlegget jeg har skrevet, og det holder ikke å skylde på toppbloggerne. Det er jeg som har skrevet innlegget. Jeg klarte bare ikke helt å finne inspirasjonen nå.
Det neste innlegget fra denne kjerringa kommer litt over klokka 14. Det er alt skrevet. Det handler om Gamle Gubben Grå og kjerringa og en kjøretur jeg sent vil glemme.