Vi bloggere, influensere, påvirkere har et ansvar, har jeg hørt. Et ansvar så vi ikke påvirker mennesker på en negativ måte. At vi ikke leder følgerne våre rett ut i fortapelse eller annen elendighet. Det ansvaret synes jeg Allan bør tenke godt over når han velger å oppfordre til inntak av brennevin tidlig en søndag morgen.
Jeg er innimellom lett å lede av denne Allan-fyren. Jeg har dura av gårde til Circle K for å kjøpe burger til frokost, og delt bilder av kaviarbrødskiva mi på sosiale medier, men jeg begir meg ikke på svenskehandel mens Gamle gubben grå varmer frokostrundstykkene. Så nei, Allan. Det blir verken brännvinsill eller annen alkohol til søndagsfrokosten her i Drømmehuset.
Etter hva jeg klarer å google meg frem til er det ikke mye brennevin i silda til Abba som Allan viser frem i sitt innlegg, så han kan like godt stoppe med den hikkinga med en gang. Skal man ha ekte brännvinssill får man heller besøke denne lenken her.
Den lenken fant jeg mye mer interessant. En gård som brenner sitt eget brennevin høres ut som noe jeg kunne fått med meg Gamle Gubben Grå på. Kanskje ikke før frokost, men han ville ikke være vond å be. Jeg søker litt mer informasjon om stedet. Ser at det går et damplokomotiv rett ved gården. Da kunne jeg nok og få lurt med meg Eldste Sønn på tur. Men jeg er mer usikker på om stedet fremdeles eksisterer. Jeg finner ikke noen nye oppdateringer eller arrangement de siste to årene. Hjemmesiden har ingen nye arrangement siden 2020. Så jeg må nok undersøke litt mer før jeg setter kursen i retning Uppsala.
Hm, kanskje Allan klarte å påvirke meg aldri så lite likevel. Her sitter jeg plutselig og halvveis planlegger en tur til Sverige…..
Denne kjerringa har næringsvett, så jeg har selvsagt spist meg mett også denne uka. Fastekurer, slanking og lidelse er liksom ikke noe for meg. Men bortsett fra kaviarbrødskiva og godteskåla jeg fotograferte i går morges, er det svært lite av det som har blitt foreviget. Dumt selvsagt, skal man liksom bli toppblogger burde en i det minste klare å huske på å fotografere maten sin.
Bildet over er av en potetpai jeg lagde for en stund siden. Arkivbilde her altså. Jeg har heller ingen lagrede innlegg om mat som venter på publisering. Jeg kunne selvsagt gjort som mange andre her inne, ikke minst ukemeny-bloggerne, og gått for ren reprise. Poste innlegg jeg har postet før, bare endre på datoen. Men siden jeg har et brennende ønske om å drive denne bloggplatformen opp og frem tror jeg ikke repriser av gamle blogginnlegg er noe vi bør satse på. Da bør de i så fall være gode. Så gode tror jeg ikke mine mat-innlegg er.
Så jeg tror heller jeg går for å fortelle hva jeg har hatt til middag denne uka, selv om jeg som sagt ikke har bildebevis på at det jeg skriver er sant. Nå hadde vel heller ikke bilder vært bevis på at maten er spist verken denne uka eller av meg. Men jeg regner med at dere tror meg på mitt ord. Jeg har ikke tenkt å juge på meg noen direkte fancy ukemeny,
Forrige lørdag var vi hos Datteren og fikk servert 17. mai-tapas. Det tapasbordet burde jeg ha tatt bilde av, for det hadde gjort seg på blogg! Men neida. Kjerringa var elendig blogger, og kjente ikke sin besøkelsestid da heller. Eller kanskje var det det jeg gjorde. Ikke herjet rundt med kamera og tok bilde av alt og alle, bare kost meg sammen med familien.
På søndag tok jeg opp en gryterett fra fryseren og tilsatte litt slitne grønnsaker og hermetikk. Den lagde jeg jo faktisk innlegg om. Så jeg har fotografert noe av det jeg har spist denne uka!!!
Mandag var jeg på møte på rådhuset, og ville ha en kjapp middag. Det ble pølse i brød. Lite å fotografere.
Tirsdag burde jeg ha fotografert maten. Helt klart, Gjerne med sånn bildeserie gjennom hele middagslagingen. Vi hadde grilla sjøkreps med hjemmebakt urtebrød. Urtebrødene ble litt godt stekt, men sjøkrepsen var prima.
Onsdag sto Gamle Gubben Grå for middagslagingen. Det ble ferdig-pizza. Ikke Grandiosa, men en av billigvaraintene fra Coop.
Torsdag var det atter jeg som sto ved grytene. Det ble stekt makrell med lun potetsalat. Burde helt klart fotografert, Men mens jeg driver og kokkelerer har jeg liksom ikke tid til å drive å fotografere, og når det ferdige resultatet lå på tallerkenen…. Ja, da er liksom spising i fokus. Stekt makrell er kanskje ikke heller det mest fotogene motivet.
I går lagde jeg og mat. Jeg følte for noe raskt og effektivt. Det ble ferdige gnocchi fra en pose på coop, kalkunburgere og en grønnsaks blanding. Langt mer fotogent enn makrellen, men plutselig hadde jeg spist opp mesteparten lenge før jeg begynte å tenke på å fotografere maten.
Nei, her må det skjerpings til. Jeg lover å fotografere maten jeg skal lage i dag, slik at jeg har bilder og innlegg klare neste gang en av disse evinnelige matbloggene kommer på plassen over meg på topplista.
Jeg stanger nesten hodet i spisebordet i lett oppgitthet når jeg klokken 06.28 klikker meg inn på Allan sitt siste innlegg. Skal folk begynne med å gi hverandre prestasjonsangst før frokost nå? Eller rettere sagt prestasjonsangst for å ikke ha en spennende nok frokost til å deles på sosiale medier.
Mener du seriøst, Allan, at jeg skal storme ut av Drømmehuset før jeg er riktig våken, kjøre ned til Rema1000, som er den eneste matbutikken som er åpen før 07.00 her i byen. Ja, kjøre. Det er over 6 km ned dit. Så lete desperat etter bagels, brie og strandaskinke. For du skjønner det, Allan. Jeg har ikke sånt liggende å slenge i kjøleskap og brødboks.
Jeg hører om unge foreldre i dag som har prestasjonsangst for ikke å levere “riktig” og fancy nok matpakke til sine håpefulle når de sender de på skole og barnehage. På sosiale medier legges det stadig ut bilder hvor foreldrene har lagt frukt og grønnsaker kuttet opp i hjerter og stjerner, bær, grønnsaks-vafler, yoghurt og middagsrester i matboksen til barna sine. Selvsagt lekkert dandert. En kvinne som hadde lagt hjemmelaget focaccia, grovbrød med sjokoladepålegg, cashewnøtter og en Kinder Milk-Slice i matboksen ble truet med å bli anmeldt for omsorgssvikt. Du skal være tøff forelder og tøff unge hvis du skal sitte i et slikt miljø å ha kneippbrød med brunost i matpakka. Noe som var helt vanlig matpakke da jeg gikk på skolen for lenge, lenge siden.
Nå vil altså Allan at dette hysteriet om å ha den mest fancye maten også skal gjelde frokosten du spiser hjemme i din egen trygge hule før du starter dagen med alle de krav den stiller.
Vel, Allan. Her klarer du dessverre ikke å påvirke meg. Du fikk meg til å spise burger til frokost for et par uker siden, men i dag spiser jeg brødskiva mi med kaviar nesten på trass. Noe frokost-hysteri nekter jeg å bli med på. Brødskive med kaviar har fødd opp flere enn den har slått i hjel.
I går satt jeg og koste meg ute på terrassen. Med ujevne mellomrom, alt for ofte, scrollet jeg litt på elefonen. Må jo holde seg oppdatert på hva som skjer i verden, og ikke minst på sosiale medier. Sånn midt på dagen blir topplista oppdatert, og jeg pleier å ta en titt på hvem som er så heldig å ligge på plassen over meg på den lista. Slik forbereder jeg meg litt på hva jeg skal skrive om i dagens første innlegg. I går så jeg at dagens innlegg skulle handle om mat. På plassen over meg lå en av disse evinnelige uke-meny-bloggene.
Er ikke det typisk? Her har jeg lagt opp til en skikkelig lat dag, og da står ikke jeg på kjøkkenet og kreerer de lekreste retter. Da går jeg for en enkel middag. I går hadde jeg tatt opp en boks med gryterett fra fryseren, skulle varme opp den til middag. Fylle på med rester fra grønnsaksskuffen og kanskje en boks fra matskuffen. Altså en skikkelig restemiddag . Ikke akkurat det man legger ut på blogg.
Her er altså bilde av middagen vår i går. Fransk pølsegryte fra fryseren tilsatt en halv sommerkål skåret i biter og en boks kikerter. Servert med pølsebrød.
Topplista viste og noe annet i går/dag. Den viser at blogglesere nøt nasjonaldagen uten febrilsk å holde seg oppdatert på blogg. Med 100 sidevisniinger kom du helt opp på en 29. plass. Før ville man som kjent ikke en gang ses på topplista med under 100 sidevisninger. Nå klarte man å synes der med 8 sidevisninger.
Greit nok på nasjonaldagen, men vi kan ikke la lesertallene ligge på et så lavt nivå gjennom sommeren. Vi må skape litt liv og røre på bloggene våre.
Ny dag, og selvsagt måtte en av disse evinnelige ukemeny-bloggene havne på plassen over meg på topplista. Jeg oppdaget det i går ettermiddag og brukte middagslagingen i går til å teste ut kameraet på den nye telefonen.
Eller, jeg hadde i det minste planer om å teste ut det nye kameraet mens jeg lagde middagen. Dere vet sånn skritt for skritt bildeserie som mange har på slike matinnlegg. 134 bilder på et innlegg om makaronigrateng for eksempel. Men denne kjerringa er dårlig på multitasking når hun styrer på kjøkkenet, så det ble med to bilder. Det over her av det ferdige resultatet som selvsagt ble spist ute i sola på terrassen. Det var godt over 20 grader ute. Det andre bildet jeg husket å knipse var av en kjele med poteter som koker. Utrolig viktig å få dokumentert ikke sant?
Nå var potetene det viktigste med denne middagen. De skulle bli til en Potetsalat med urte og parmesandressing. Oppskriften fant jeg i VG helg for 3. mai. Grillmaten var noen kyllingspyd jeg fant i billigkroken på Coop.
Jeg delte noen poteter i to og kokte de i lettsaltet vann. Helte så av vannet, og lot de dampe godt av seg. 1 fedd finkuttet hvitløk og 1 sjalottløk ble hakket fint og blandet i en skål med 1 dl olivenolje,2ss hvittvinseddik og 1 ss dijonsennep. Dressingen ble helt over potetene mens de fortsatt er varme. Vendte så inn revet parmesan og finhakket bladpersille og gressløk. Server potetsalaten lun.
Potetsalaten falt i smak hos oss. Den gjorde mirakler med noen litt gamle mandelpoteter som hadde sett bedre dager. V Helt herlig var det og å gå i kjøkkenhagen og hente egen gressløk. Bladpersillen var nyinkjøpt, så den blir først plantet ut i krydderhagen etter at middagen var laget.
Spise middag på terrassen med krydderurter fra egen hage, finnes det noe bedre?
Fyren som fikk meg til å spise burger til frokost her om dagen har nå viet et helt innlegg til en makaronistuing. Makalus makaronistuing, faktisk, selv om jeg ikke fatter hva som er så spesielt med akkurat denne makaronistuingen. Den ligner veldig på den han kompisen på hybel 607 lagde på vårt felles kjøkken nesten hver dag i studietida tilbake på 80-tallet. Bortsett fra at han fra studietida tilsatte stuingen mais i tillegg.
Jeg burde selvsagt hatt et matinnlegg liggende i påvente av at det nok en gang skulle havne et matinnlegg som det siste innlegget til bloggeren over meg på topplista. Det skjer jo både titt og ofte. Det er jo knapt et innlegg for tiden, uavhengig av blogger, som ikke handler om mat. Men jeg hadde ikke noe innlegg på lur denne gangen. Vi har ikke hatt så mye spennende mat på menyen på noen dager. I går spiste vi ei grønnsaksgryte som var laget mest ut av hvilke grønnsaker i grønnsakskuffen som trengte å brukes. En halv løk, noen gulrøtter som er litt slappe, en pose grønnkål. linser, hakkede tomater…. Man tager hva man haver.
Jeg tok ikke bilde – eller bilder i flertall. Slik som Allan og denne makalause makaronistuingen. Er dere klar over at han bruker 13 –tretten – bilder for å illustrere hvordan man lager denne makaronistuingen han selv beskriver som
Det er så faktisk så enkelt å lage at det blir ikke lange blogginnlegget hvis man skulle fortelle om hvordan man lager makaronistuing i et blogginnlegg, ettersom det ikke er så mye å si om denne makaronistuingen, det er ikke avanserte saker som man trenger å bruke mange ord på,
Vel, Allan lengden på blogginnlegget øker betraktelig når du putter inn 13 bilder av denne enkle makaroistuingen og derved lager et innlegg som burde hett Makaronistuing for Dummies!.
Nei, jeg har ikke tenkt å lage makaronistuing til frokost. Jeg nøyer meg med tekoppen og ei skive med kaviar.
Jeg klikket meg inn på Allan sitt siste innlegg litt over klokka 06 i dag morges. Han har den bloggen som ligger på plassen over min på topplista i dag, og det er derfor hans siste innlegg jeg liksom starter dagen med å reflektere over. Jeg blir en smule sur på meg selv når det første jeg ser er bilde av en burger. Jeg visste jeg skulle ha tatt bilde av middagen jeg laget i går tenkte jeg litt oppgitt. Jeg lagde denne middagsformen inspirert av gårsdagens innlegg hos den samme Allan, samt en deilig fruktsalat med en krydder-topping. Det står litt rester av den fruktsalaten i kjøleskapet var min neste tanke. Hvor fotogen er den dagen der på?
Når jeg leste innlegget til Allan forsto jeg at han ikke hadde kokkelert. Han hadde vært på en lokal restaurant og spist burger, og innlegget var en test av en bestemt burger på den restauranten der oppe i Bardu. Hvor får man kjøpt burger i Hønefoss klokka 06.18? var den tredje tanken som slo ned i hodet mitt,
Selvsagt visste jeg svaret. På en av de døgnåpne bensinstasjonene. Eller tanken falt vel først og fremst på Circle K i Hønengata. Den er den nærmeste.
Alle vet hva det betyr hvis man litt småtrøtt labber inn på Statoil i Hønengata, som det het da jeg var ung, tidlig en morgen og bestiller burger. Man er på vei hjem fra nach-spiel, (Eventuelt har en skikkelig dagen der på, men da kommer man gjerne litt lenger ut på dagen.)
Skulle jeg virkelig ta turen ned blant håndverkere som fyller kaffekoppen på vei til jobb, og andre som haster innom bensinstasjonen på vei til jobb for å kjøpe burger tidlig en morgen bare for å ha en burger å anmelde på blogg? Jeg skal ikke påstå at jeg er kjendis. Men som lokalpolitiker figurerer jeg relativt ofte i lokalavisa her oppe, så relativt mange vet hvem jeg er. Slarv og rykter trives godt her på Hønefoss. Et slikt tidlig burger-kjøp kunne jo fort risikere rykter om både alkoholproblemer og at jeg svirra rundt nattestid.
Man får ikke annen moro enn den man leger selv har lenge vært et motto for meg. Samtidig er jeg ikke den som bryr meg nevneverdig om hva folk måtte slarve om. Jeg grer håret, slenger på meg ei jakke og forklarer Gamle Gubben Grå som sitter i pysjen og glipper med øynene over dagens første kaffekopp at jeg har tenkt meg ned på Circle K og kjøpe meg en burger – og en kjapp forklaring på hvorfor. Jeg er halvveis forberedt på at han skal ha noe motargumenter til den ideen, det hadde han ikke. Ta med en burger til meg og var hans kommentar. Er det rart jeg elsker den mannen?
Så jeg ankom Cirkle K. 06.32, og bestilte to burgere med pommes-frittes. I mitt hode virket det faktisk litt bedre med to burgere. Hvem vet hvem jeg kjøpte de til. Jeg kan jo være en som handler burgere på morgenkvisten til to slitne russ som venter hjemme, eller noe slikt.
06.52 forlot jeg bensinstasjonen, og da klokka rundet 7 kunne jeg servere Gamle Gubben Grå og meg selv en nokså utradisjonell frokost.
Tror nok at burgeren Allan spiste der oppe i nord var hakket bedre, og de fries parmesan han har bilde av så bare fantastiske ut. Men det er et kommunestyremøte senere i dag. Jeg har ikke tid til å reise tur-retur Bardu for å spise burger. Jeg fikk nøye meg med en burger fra bensin-stasjonen – og muligens et litt frynsete rykte.
Noen ganger slår det meg at jeg muligens ikke helt henger mef i tiden.
I går skrev jeg et innlegg om hjemmelaget Chili-crisp. Ja, det var en av disse evinnelige uke-meny bloggene på plassen over meg på topplisten. Da blr jeg litt opptatt av historien bak den originale oppskriften, og ikke minst Tao Huabi som virkelig gjorde karriere med denne chilisausen.
Det førte til at jeg begynte Jakten på Gamle Gudmor, altså jakten på akkurat denne sausen til Tao Huabi.
i dag fikk jeg en kommentar til det siste innlegget fra noen som kaller seg Liten hjelper. Nemlig en vennlig sjel som sender meg lenke til hvor jeg kan bestille chilisausen på nett i stedet for å fly fra butikk til butikk.
Jeg tenker raskt at jeg har et stykke igjen før jeg blir et moderne menneske. Dette blir nesten som for en del år siden da Datteren ønsket seg dusjforheng med det periodiske system i julegave. Jeg dro land og strand rundt og oppsøkte tenkelige og utenkelige butikker på leting etter det dusjforhenget uten hell. I januar, når jula var over, tenkte jeg at jeg skulle starte letingen på nett etter dusjforhenget i håp om å finne det før neste jul. Det tok meg et google-søk og noen få tastetrykk, og 10 minutter så hadde jeg bestilt det forbaska dusjforhenget fra en forhandler i Danmark. 10 dager senere, i god tid før fødselsdagen i mars lå det i postkassa mi. Dusjforhenget jeg hadde brukt halve desember på å lete etter.
Vel, jeg lærer selv om jeg lærer seint. Så jeg klikket meg inn på den siden Liten hjelper hadde sendt lenke til Krysset av for et glass med denne chili-sausen. Men hva tror dere skjedde? Jo varen var ikke tilgjengelig! Sikkert utsolgt.
Vel, nå hadde kjerringa lært. Det finnes da flere nettbutikker. Men den neste jeg testet skulle ha 120 kroner i porto og ekspedisjonsgebyr for å sende meg et glass chili-olje til 69 kroner. Da tror jeg jeg først tar en runde i de internasjonale butikkene her i byen først. Det bli langt rimeligere.
Så letingen etter Gamle Gudmor fortsetter. Følg med!
Da jeg skrev om Chili-crisp tidligere i dag og drev litt rresearch tenkte jeg at det hadde vært gøy å prøve originalen. Altså den som Tao Huabi laget i nuddelsjappa si i Nanming, eller i det minste den versjonen man får kjøpt her i Norge.
Jeg var innom Krone i dag, den internasjonale butikken som jeg bruker når jeg skal ha spesielle ting. De hadde Chili Crisp, men fra en annen produsent. Litt dumt, for jeg har bestemt meg for å prove den til Lao Gan Ma, den gamle gudmoren. Tao Huabi og hennes historie fascinerer meg.
Tao Huabi ble født i 1947 som den åttende datteren i en familie i en fattig landsby i Kina. Hun fikk ingen skolegang og lærte ikke å lese og skrive. Hun giftet seg som 20 åring og fikk raskt to sønner. Ektemannen ble syk og døde mens sønnene var små og hun måtte forsørge seg og sønnene. Blant annet ved å selge grønnsaker og ris i en torgbod. I 1989 åpnet hun sin egen nudel-sjappe, og solgte nuddel med hennes egen krydder-olje-saus. Den ble etter hvert så populær at hun i 1994 sluttet å selge nudler og gikk over til bare å selge saus. Hun gjorde restauranten om til en spesialbutikk for sausene sine, spesielt chili-sausen. Hun leide og to bygninger av det lokale kommunistpartiet, ansatte 40 arbeidere og laget en sausefabrikk.
Firmaet gikk bra. I 2015 anslo Forbes China verdien til firmaet il å være 1.05 billion $. Ganske bra for en kvinnelig analfabet fra en fattig landsby i Kina.
I 2014 pensjonerte Tao Huabi seg, og trakk seg ut av driften av firmaet, selv om hun og sønnene beholdt aksjemajoriteten i firmaet. Både i 2017 og 2018 sank fortjenesten og Tao Huabi gikk tilbake til å ha en aktiv rolle i driften av firmaet i 2019. og fikk fortjenesten til å øke igjen.
Jeg liker slike historier. Jeg liker slike kvinner. Jeg må finne den rette chili-sausen slik at jeg får prøve den. Eldste Sønn jobber på Meny. Jeg sendte han et bilde av sausen. Det bildet jeg har brukt øverst i dette innlegget, og spurte om de førte denne sausen i den lokale Meny-butikken. Det gjorde de ikke. Forsøk på Krone var hans råd. Vel, det hadde jeg alt forsøkt.
Det finnes et par internasjonale matbutikker til i Hønefoss. Jeg får prøve de for å se om jeg finner chili-sausen. Som jeg skrev i innlegget Ikke helt etter oppskrifta. skal den jo tilføre magi til selv den kjedeligste rett. Med denne kjerringas kokekunster kan det være kjekt å ha et tryllemiddel å tilføre maten hvis noe skulle skjære seg under tilberedningen. Så letingen etter Den gamle gudmoren fortsetter.
Ok, jeg kan være enig i at dette kanskje ikke er det lekreste mat-bildet jeg har delt på blogg. Men jeg er egentlig ingen matblogger. Det er bare disse evinnelig ukemeny-bloggerne som tvinger meg til å være det.
Ikke ble Chili-Crisp, som jeg forsøkte å lage helt som den skulle heller, selv om jeg ikke tror det hadde gjort så mye for det visuelle. Min helt egne variasjon av Chili-Crisp var muligens ikke så crispy som den skulle, men den gjorde nytta si.
Hvis du nå sitter som et levende spørsmålstegn og lurer på om hva Chili-Crisp er. så kan jeg fortelle deg at du ikke er blant de som følger med tiden.
Chili-Crisp er skikkelig hot-på mange måter. Den kinesiske chilisausen er blitt en kjempehit over store deler av verden.
Sitatet er hentet fra Coop sitt Sommer-magasin. Hvis vi skal være ærlige så er kanskje ikke Samvirkelaget, som Coop hat da jeg var ung, akkurat det mest trendy. Når de har fått med seg trenden er det i grunn merkelig at denne Kjerringa som jo er snart-på-toppen-blogger ikke har fått med seg trenden tidligere. Jeg mener er det ikke vi bloggere og andre influensere som skaper trendene?
Når jeg googler litt finner jeg ut at jeg hadde rett i mine antakelser om at Samvirkelaget, eller Coop om du vil, fremdeles er litt sidrumpa når det gjelder trender. For det som de lanserer som en veldig hot trend i 2025 hadde A-magasinet en artikkel om allerede i 2021.
I A-magasinet sin artikkel kan man lese at Chili-crisp eller Lao gan ma har sin historie helt tilbake til 1989. Tao Huabi het en kvinne som drev en liten nudelsjappe i Nanming og lagde sin egen crispy chilitopping. Det gjorde hun for å skille seg ut fra det vi må anta var ganske mange konkurrenter i kategorien. Og chilitoppingen hennes falt tydelig i smak. I 1994 sluttet hun å koke nudler og fokuserte bare på sausen. Nå får du kjøpt sausen hennes på matvarebutikker i Norge. Jeg ser de har den på Meny til under en femtilapp.
Lao gan mabetyr gamle gudmor,og den gamle gudmoren på etiketten er Tao Huabi, hun jeg fortalte om i sted. Du vet, hun med en liten nudelsjappe i Nanming.
Jeg hadde ikke lest meg opp på temaet da jeg lagde min Chili-Crisp. Jeg fant som sagt en oppskrift i et reklame-magasin for Samvirkelaget som vekket min interesse. Der står det nemlig at
Den kan løfte noe så enkelt som en skål med nudler eller speilegg til noe magisk.
De som har lest tidligere innlegg om denne kjerringas kokekunster skjønner at kjerringa kan trenge litt magi når hun driver og kokkelerer. Så derfor ville jeg lage min egen Chili-Crisp, mitt eget tryllemiddel.
Som så mange ganger før gikk det ikke helt etter planen når denne kjerringa stiller seg ved grytene. Men jeg ble rimelig fornøyd med resultatet. I det minste nok fornøyd til å ta bilde på terrassen.
Så til selve oppskriften. Jeg tok 1.25 dl olje, 1 finhakket løk. 0,5 ts sukker og 0,5 ts salt i en kjele. Lot det koke på middels varme i 3-5 minutter til løken har fått farge. Jeg husket å røre underveis, og sto vel nesten konstant og rørte og passet på. Klok av tidligere erfaringer. Så tilsatte jeg 3 ss chili flakes. Her skulle jeg og ha tilsatt 3 ss sesamfrø, men boksen med sesamfrø var tom, så jeg bare droppet den. Det angrer jeg litt på nå. Jeg droppet vel på mange måter selve crispen. Jeg lot chiliflakesen frese med et minutt. Rørte så inn nok 0,5 ts sukker og 1 ts salt og rørte til jeg var sikker på at sukkeret var oppløst. Så helte jeg den varme olje-blandingen på et glass.
Så til det store spørsmålet. Er Chili-Crisp det tryllemiddelet jeg håpet på. Tryller jeg frem magiske nudler og speilegg? Jeg vet ikke. Jeg har ikke prøvd så mye. Det er stort sett Gamle Gubben grå som har stått for matlagingen, og jeg testet den ikke i verken potetsalaten eller salaten da Svigermor var på besøk på lørdag.
Men Gamle Gubben Grå har testet den. Han brukte den da han lagde Chilikrabbe på fredag. Krabbeklør som ble frest i steikepanna med noen skjeer av min Chili-Crisp. De smakte himmelsk! Men det kan jo være Gamle Gubben som sto for magien og ikke chili-sausen…..
