Nå har dagen blitt kveld, og jeg har intatt horisontalen på sofaen  med bena høyt. Det er lenge siden jeg har hatt så vondt i ryggen. 1. mai er en dag som tar på. Likevel er det verdt det. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt. Var det ikke det de sa på treningsleiren?

Etter en pause hjemme på formiddagen var det bare å laste maten inn i bilen, spenne parolene fast på takgrinda og begi seg til byen igjen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Første stopp var lunsj med Rødt. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på den. Vi hadde innbudt alle medlemmene våre, 92 stykker i alt, og bestilt mat til 15.  Litt usikker på om jeg måtte prøve meg som Jesus. Du vet få fem brød og to fisk til å mette 5.000 mennesker. Eller 15 foccia stykker og to bakker kyllingsalat da. Det gikk helt greit. Jeg tror vi var 11, og da hadde vi bedt inn to som bare tilfeldig var i nærheten og som ingen av oss kjente fra før.

Så var det tid for tog. Mange paroler og mye folk, både i toget og langs ruta. Jeg gikk under parolen HØNEFOSS FOR INNBYGGERNE, IKKE UTBYGGERNE. En sak som er viktig for meg. Utbyggerne har litt vel mye de skal ha sagt i denne byen, og lydige, logrende politikere lar de få lov til det. Vedtatte byplan er bare veiledende hvis den ikke er i tråd med de rette utbyggerne sine planer.

I det minste gikk jeg under den  parolen så lenge jeg klarte å holde følge med toget. I år holdt det ikke helt til torget. Ryggen var absolutt ikke god.

På torget var det appeller og tale. Flinke appellanter og en god hovedtaler. Men jeg begynte å få virkelig vondt i ryggen. Jeg begynte å se meg om etter en krakk eller et sted å sitte. Å stå sånn opp og ned er absolutt ikke det jeg trenger når ryggen har slått seg vrang. Heldigvis kom Barndomsvenninna meg til unnsetning. Hun og familien satt på uteserveringen på en av kaffeene på torget og hadde holdt av en stol til meg. Det var utrolig godt å få hvilt ryggen litt mens jeg hørte på talene.

Så var det å vandre tilbake til der bilen sto, få parolene spent fast på taket og reise hjem. Du hvor godt det var å flate ut på sofaen når jeg kom hit! Sliten, men fornøyd med en fin 1. mai feiring.

Hvis noen mener de har sett bildet i dette innlegget før har de helt rett. Det er fjorårets bilde. I dag har jeg merkelig nok ikke tatt et eneste bilde.