Normal eller ikke avhenger vel av hvor en legger normen. Hvor vid eller snever den er. Jeg føler meg som et gjennomsnittsmenneske, men det er lenge siden jeg var opptatt av å “være som alle andre”. Med det mener jeg at jeg er ikke så opptatt av hva alle andre måtte mene. Det er ikke så farlig om jeg går med røde lakksko selv om alle andre går med svarte. Jeg tapetserte gjestedoen rosa når alle andre valgte fargen eggeskall i sitt interiør. Jeg har aldri vært i “syden”, men hadde en ukes sommerferie i Bud (eller heter det på Bud?) et år. Jeg er snart 60 og blogger!!?! Selv om få av de som leser blogg i dag reagerer på det, er det en del andre på vår alder som gjør det.

Jo, jeg tror nok at enkelte ser på meg som ganske unormal, også av mange andre grunner enn de jeg nevner her. Valg av parti, for eksempel. Rødt!!? Jeg kunne jo valgt det tannløse, trygge og utrolig kjedelige Arbeiderpartiet. (Eller, når jeg tenker på alle intrigene og skandalesakene det har vært rundt Arbeiderpartiet de siste årene er jeg usikker på om det indre livet i det partiet er så kjedelig.)
Men for meg er det  viktigere å være den jeg er enn å prøve å passe inn i snevre rammer satt av andre.
Bedre å være en original enn en dårlig kopi.

Jeg har forsøkt det og. Å være en dårlig kopi, mener jeg. Forsøkt desperat å være slik alle andre var. Kle meg som dem, mene det samme som de, like den samme musikken, ha de riktige interessene… Ungdomstiden var i mange år et desperat forsøk på å passe inn, som hele tiden ble totalt mislykket. Samme hvor mye jeg forsøkte å gli ubemerket inn og bli en del av den grå massen, det store altet så skilte jeg meg ut. Hvorfor vet jeg ikke helt. Mulig fordi jeg rett g slett ikke var som alle andre. At jeg var unormal, slik jeg fikk høre relativt ofte i den tiden.

Synger Ole Ivars, som forresten har avskjedskonsert i Spektrum i kveld. Du verden hvor godt det var når jeg fant ut at siden jeg aldri klarte å være som alle andre, så kunne jeg jo bare være meg selv. Gå i de klærne jeg liker, lytte til den musikken jeg liker og ha de meningene jeg har. Kort sagt bare være meg selv, så få alle andre bare mene og tenke hva de vil.

Nå er jeg blitt ei 58 år gammel kjerring. Jeg er rimelig trygg på hvem jeg er og hva jeg står for.
Fremdeles er det mennesker som tror de kan dressere meg, få meg til å passe inn i rammer de setter for hva jeg skal og ikke skal. Totalt nytteløst, selvsagt. Så jeg anbefaler de å bruke energien sin på andre ting. Det vil nok være mer konstruktivt.  Ja, for dem selv altså. For meg kan de jo bruke tid og krefter på hva de måtte ønske.