Fluefangeren…

Sommer og ferie, og selvsagt må jeg ha en bok å lese i.  Jeg har en hel bunke med bøker i “skal-leses-haugen”, og valget falt på “Fluefangeren av Ole J. Andersen.
Kjenner du ikke til forfatteren? “Fluefangeren” er hans fjerde krimbok.  Fra før har han gitt ut “Kanalens mørke hemmelighet”,  “Helvetesrus” og “Dødelig uenighet”.

“Helvetes rus” som kom ut i 2015 leste jeg en påske for noen år siden.  Grei påskekrim, kanskje litt tørr, og ikke den mest spennende historien. Følte meg litt tilbake til “guttebok” tiden – og jeg har lest mange GGG-bøker Gyldendals Gode Guttebøker. Arva hele samlingen til Høvdingen.

“Dødelig uenighet” hadde jeg stor glede av. Den fant jeg virkelig underholdende. Romanen handler om politisk uenighet og maktkamp innad i partiet og mellom partier i et Formannskap i en tenkt kommune. Toppet med et mistenkelig dødsfall på en Formannskapskonferanse.  Romanen er en tragikomedie, og ren underholdning.  Siden både Ole J. Andersen og jeg er lokalpolitikere i samme kommune, var det lett å se hvem som var rollemodeller for flere av karakterene, og gjorde nok sitt til at jeg fant romanen ekstra underholdende. Det eneste jeg kanskje har og utsette er hans valg av morder.  (Nei, det var ikke meg.) Det finnes da flere mer tenkelige mordere  blant kommunens politikere enn den han hadde valgt….

Det som gjør Ole J Andersens forfatterskap interessant, er hans solide kunnskap om narkotikakriminalitet. Han er pensjonist nå, men har arbeidet 40 år i politiet og hatt narkotika som sitt spesialområde. Romanene hans er kanskje ikke action-thrillere med en fartsfylt handling, men mer preget av realistisk politiarbeid. I “Helvetes rus” irriterte jeg meg over en litt stigmatiserende holdning til innvandrerkvinner og innvandrerbefolkningen. Her tror jeg han med hell kunne gi romanen en litt mer realistisk innfallsvinkel.

“Fluefangeren ” har mulig en litt om stendig  start. Jeg hadde droppet det første, lange avsnittet og gått rett til hjemmebrenten, og så heller flettet inn opplysningene fra det første avsnittet senere i historien.

Men allerede på side 18 i kapitlet “Seremonien” klarer Ole J. å pirre nysgjerrigheten min.  Kapitlet etterlater flere spørsmål enn svar, og gir hjernen min noe å fundere på.  Jeg er sikker på at svaret, sammenhengen, kommer i løpet av romanen men jeg ønsker selvsagt å ha “løst gåten” før den avsløres i boka.  Jeg liker slike små “mysterier” som blir hengende i lufta og gir de små grå noe å bryne seg på.

Og slik fortsetter det. Noen kapitler gir meg flere tråder som jeg forsøker å spinne inn i historien før forfatteren avslører den.  Noen kapitler gir meg aha opplevelser.  Et par detaljer synes jeg er overraskende snedig, nesten sofistikert. Som for eksempel tittelen.Og jeg forstår raskt at dette er en langt bedre roman enn  “Helvetes Rus.” Borte er “Guttebok-følelsen.”

Kvelden har blitt natt, og romanen fasinerer meg slik at jeg har vanskelig for å legge den fra meg. Skal bare lese litt til….
Dett er krim etter mitt hjerte. Ikke handlingsspekket thriller i et forrykende tempo. Ikke detaljskildringer av vold, blod og gørr, men handlingsspekket nok til at spenningen holdes oppe. Ja, det blir i grunn flere og flere hendelser som gjør at tråder jeg trodde jeg hadde løsningen på må revurderes.
Utover i historien blir det og mer og mer action uten at historien mister troverdighet. Boka blir til en “page-turner” jeg leser ivrig videre.  Noen ganger humrer jeg godt for meg selv.  Vi deler muligens syn på enkelte nyanser innen psykisk helsevern forfatteren og jeg. En del samfunnskritikk kan jeg nikke gjenkjennende til. Andre ganger provoserer holdninger og synspunkt meg en smule. Litteratur skal engasjere.
Replikken fra en av personene i boka er fantastisk god.

Å tenke før jeg snakker er som å tørke meg i ræva før jeg driter. Og det er jævla idiotisk” 

Jeg bare vet jeg kommer til å bruke det sitatet en gang. .

Skal jeg komme med litt konstruktiv kritikk, synes jeg kapitlet “Tilbakeblikk” burde kommet før “Savnet melding” Det ville gitt riktig kronologi på opplysningene.
Historien halter litt enkelte steder, men det er mer sjarmerende enn irriterende.
Tar meg i å fundere litt på hvor denne bygda hvor mesteparten av handlingen skjer er plassert. Fjord hvor vikinger herjet i gamle dager. Jeg så for meg Vestlandet. Men når personene skal ta toget til Stockholm drar de fra Oslo S…. Vestfold har jo og en vikinghistorie og muligens kysten av Telemark. Men da finnes det flust av togstasjoner nærmere og ulogisk å kjøre inn til Oslo for å ta Stockholmstoget….

Mot slutten samler “vår helt” politimannen Koivo mange av de impliserte i et rom og her kommer løsningen på mange av spørsmålene nesten i i Poirot-stil, om kanskje ikke så sofistikert. Ser liksom ikke for meg Koivo med snipp-kjole… Jeg tar meg i å lure på hva alle de gjenværende sidene i boka kan inneholde. Forsvinninger og andre kriminelle handlinger er jo løst, og enda er det mange sider igjen.
Men historien er langt fra slutt.  Vi rekker et dødsfall, en brann, en forsvinning og et angrep til før alle tråder er samlet.

Når siste side er lest og boka lukket vet jeg at jeg kommer til å bære med meg denne historien en stund, slik man gjør med gode bøker. Jeg følte oppriktig medlidenhet med Peder, en av  romanskikkelsene som satte spor.
Koivo er jeg fremdeles usikker på om jeg liker.  Han tar litt for lett på egne feilvurderinger, selv ikke når de får fatale følger.  Jeg synes heller ikke noe om “Fugl-Fønix” biten i ett av de aller siste kapitlene. Mulig den var lagt inn for å gi historien et skjær av “Happy End”.  Men har denne historien egentlig noen “Happy End”?

Fluefangeren er en handlingsspekket krim uten at vold og drap blir skildret i hver minste blodige, makabre detalj. Den er god underholdning en solfylt dag i solstolen, eller en mørk høstkveld foran peisen. Historien vil gjøre inntrykk – og kanskje vil du som meg sitte litt tankefull tilbake.

Innlegget er overhode ikke sponset, men jeg håper flere får øynene opp for Ole J. Andersens forfatterskap.

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg