Flaks er stikkordet inne hos Frodith i dag.  Det kommer et lite sukk fra denne kjerringa når hun ser det. For flaks er liksom ikke noe som har preget livet mitt. Uflaks derimot…  Eller det blir for negativt å tenke slik.
Men flaks… Jeg klarer ikke helt å se for meg hva jeg skulle gå ut og lete etter for å illustrere flaks heller. Eller kanskje, mildværet  har gjort at det begynner å bli små-glatt ute. Jeg kunne jo ta en tur ut uten piggsko. Da ville det være flaks hvis jeg kom inn igjen uten å brekke bein eller armer.
Frister i grunn ikke med det eksperimentet heller.

Ser dere øya ute i tjernet? Den øya blir i familien kalt “Brits øy”, altså min øy. Den ligger like ved familiehytta oppe på Damtjern. Når det ikke er for mye vann i tjernet kan man gå tørrskodd ut til øya.
Ytterst på tuppen av øya, på andre siden av der bildet er tatt, er det noen steiner som former en liten hylle. Akkurat passe stor til at en liten barnerumpe kan sitte der og fiske sånn noenlunde trygt. Eller sånt som ble ansett som trygt på 1970-tallet da jeg vokste opp. Det var min fiskeplass. Der satt jeg med meitestang og dupp og ventet på at fisken skulle bite på. Agnet med meitemark gjerne gravd frem i den feite jorda bak den gamle utedoen på gården vår.
Jeg har halt i land noen abbor-pinner på den plassen.
Fiskelykke, det må da telle som flaks?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå