Jeg har lenge tenkt på om jeg bare skal forbigå denne dagen i stillhet her på bloggen. Ikke bli en av de i mengden som skriver om 22. juli akkurat i dag. Ikke dra “22.juli-kortet”. Ikke bli beskyldt for å skrive om 22. juli for å høste klikk. Det er jo de som mener jeg er desperat etter å klatre oppover på bloggtopplista.
Når jeg likevel velger å skrive om temaet er det fordi det er umulig for meg å overse denne dagen. Det er umulig for meg å glemme 22. juli 2011 og hva den dagen gjorde med meg som menneske.
Jeg tror at i løpet av de over 20 årene jeg da hadde arbeidet i helsevesenet hadde jeg opplevd en skuddskade. Et vådeskudd i et lår. Denne kvelden kom 35 ungdommer fra Utøya som pasienter til sykehuset, de fleste av av de med skuddskader. Frifredagen ble plutselig full av unge mennesker som var blitt skutt, som hadde flyktet for livet mens de så sine venner bli drept rundt seg.
Selv om jeg sto i kjente, trygge rammer og gjorde en jobb jeg hadde gjort mange ganger før, ta røntgenbilder av forskjellige kroppsdeler, er det klart det gikk inn på meg.
Det gikk greit så lenge jeg sto med de hvite klærne på. Innstilt på å gjøre den jobben jeg var satt til. Fokusert på de oppgavene som var mine.
Men når kvelden hadde gått over til natt, når det ikke lenger var overlevende igjen på øya og alle med fysiske skader var blitt røntgenundersøkt og hadde kommet seg videre var det på tide å ta av seg den hvite pysjen. Henge den profesjonelle helsearbeideren i garderobeskapet og dra hjem. Hjem til mine ungdommer hvor de to yngste satt hjemme i kjellerstua og fulgte tragedien på TV: 14 og 16 år gamle. På alder med mange av ungdommene på øya.
Datteren på 20 var på vei hjem fra ferie i Nord-Norge, hjem til en leilighet i Hole få kilometer fra Utøya. enda visste vi ikke helt hva som hadde skjedd på Utøya, utenom at noen i politiuniform hadde skutt og drept flere ungdommer.
Reaksjonen kom allerede i bilen hjem. Hva var det egentlig som hadde skjedd der ute på Utøya? Hvordan kunne noen skyte uskyldige ungdommer på denne måten? Ennå visste vi ikke omfanget av terrorangrepet. Antall døde var langt, langt flere enn jeg hadde den minste anelse om.
Jeg ble sittende våken til klokka var godt over 4. En livredd Datteren ringte ved tretiden om natta. Hun og Sambo hadde kommet hjem til et mareritt de ikke forsto. Jeg ba de ikke åpne hvis noen ringte på. Spesielt ikke hvis det var politiet. Jeg var redd. Noe helt uforståelig hadde skjedd her like ved min barndomsdal, like ved min arbeidsplass, like ved meg.
Etter som helgen gikk, og det sank inn hva som virkelig hadde skjedd ble jeg ikke bare redd men også sint. Hvordan kunne et menneske ha slike tanker, slike holdninger? Og han var ikke alene. Han hadde meningsfeller.
Nei, stryk det med sint.
Vi skulle jo ikke være sinte. Vi skulle gå i rosetog og synge “Vårt lille land”.
Nå har det gått ti år. Det har vært skyting i en moske i Bærum. Statuen til Benjamin Hermansen ble tagget ned for få dager siden. Likevel hører jeg på nyhetene at en ekspert uttaler at den største terrorfaren i Norge i dag kommer fra ekstreme islamister. Ja, man hadde og et økt fokus på det Høyre-ekstreme miljøet……men….
Det var den meldingen som fikk meg til å gripe til tastaturet i dag. Det var den meldingen som fikk meg til å bestemme meg for å skrive om 22. juli. For har vi overhode ikke lært noen ting?
Utøya var ikke en ulykke. Det var en ønsket og villet handling. Det eneste gjerningsmannen har sagt at han angrer i ettertid er at han ikke drepte flere.
Gjerningmannen Anders Bering Breivik var ingen ekstrem islamist. Han var en hvit mann oppvokst i Norge som forfektet noen av de samme ideene og holdningene som folk i dag får politibeskyttelse for å stå og messe om på gater og torg her i landet.
Vi snur ryggen til det hatet og mens vi synger “Barn av regnbuen”.
10 år med roser og sang mens hatet brer om seg. Hva har vi egentlig gjort for å bekjempe hatet og de høyre-ekstreme kreftene?
Å beskylde noen for å dra 22. juli kortet er en hersketeknikk som bidrar til at terroristen vinner. Vi kan ikke tie i hjel hvorfor han gikk til angrep! De fleste, om ikke alle, har en historie om denne dagen. Du sto midt oppi behandling av skadde. Jeg nærmet meg arbeidstidsslutt i sommerjobben, og hørte på radio for oppdatering om hva som skjedde i Oslo. Mobiler og internett var ikke helt det samme for ti år siden, og heller ikke for en student. Vi kan ikke glemme hva som lå bak handlingen hans, og da må vi kunne ha en åpen debatt uten beskyldninger om egen vinning. Vi må jobbe for å unngå radikalisering som ender opp i terror, terror er en tragedie vi kan unngå med god kommunikasjon. Snakke sammen, vise omtanke for andre, følge litt ekstra med om noen endrer seg i “feil” retning.
Jeg er så enig med deg. Alle har sin historie fra den dagen.
Tusen takk for innsatsen du og mange andre gjorde denne dagen ❤️
Vi gjorde bare det man forventet av oss. De som var heltene er båtfolket. De gjorde mer enn man kunne forvente
Du gjorde en direkte innsats med det syke som skjedde den dagen.All honnør til deg for det!
Selv satt jeg bare lammet foran tv-skjermen til langt på natt. Og heldigvis var jeg ikke alene.
Så lenge man har den type ytringsfrihet i landet vårt i dag, der alle kan spy ut det de vil, og gjemme seg bak skjerm og tastatur, samt stå og skrike og jalle alt de vil av jævelskap med politiet som beskyttere så vil det være en enkel affære å spre hat, og i særdeleshet til de som ikke evner tenke selv. Dessverre.
Ja det er et paradoks. For ytringsfriheten vil jeg og verne om.
Vi gjorde bare jobben vår. Jeg tror vi og på en måte var “heldige”. Vi fikk bidratt, vært til hjelp.