Jeg har fått berettiget kritikk. Gry kom med en kommentar til innlegget Sommerkroppen 2021 som fikk skamrødmen til å bre seg fra tærne og helt opp til hårfeste. Det var absolutt ikke pent av meg å kalle de super-slanke for “sultefora Barbie-dukker”. Det kan være et like stort problem å være på badestranda hvis man føler seg for tynn som om man føler seg for stor. Det er ikke noe kulere å gjemme den alt for slanke kroppen i en ullgenser på badestranda fordi det er så mye bedre at ingen får se hvor tynn du er. Da slipper man alle de vonde kommentarene.
De fleste er oppdratt med såpass mye høflighet at de ikke høyt påpeker at andre mennesker har 10 eller 50 kilo for mye på kroppen. Det er ikke slik man gjør. Man glor, ja. Men man kommer ikke med høylytte kommentarer hvis man er over ungdomsskolealder.
Men hvis en person er for tynn, ja da er man fritt vilt og alle kan påpeke kroppen din uten at det blir sett på som det minste uhøflig. Jeg vet, fordi før jeg ble et fleskeberg var jeg et vandrende skjelett. 175 cm høy og på mitt slankeste veide jeg 46 kilo. Ikke mye fett på denne kroppen den gangen.
Klassekamerater brukte meg som jukselapp på helselæreprøva om skjelettet. Man kunne jo telle hvor mange ribbein et menneske har uten på genseren min.
Jeg ble kalt beinmargen og vandrende skjelett. Og det var ikke sjelden voksne mennesker kom bort til meg å sa “Huff, så tynn du er. Det er ikke pent!” Selv mennesker jeg ikke kjente kom med slike kommentarer, og ikke bare når jeg var på badestranda.
Det toppet seg da Mamma ble innkalt til foreldresamtale på gymnaset fordi lærerne var sikre på at jeg led av anoreksia. Storesøster hadde endelig nådd frem til hjernen min med at det var in og være tynn, og jeg som gjennom ungdomsskolen hadde likt meg best i vide klær hadde begynt med belter i livet og ettersittende topper for å framheve i stedet for å skjule min slanke midje.
Vel etter den foreldresamtalen var det på igjen med de digre, vide ullgenserne. Å få høre at jeg så syk ut orket jeg ikke, heller ikke at folk studerte hva og hvor mye eller lite jeg spiste. Det var etter det jeg begynte å foretrekke å bade i stille skogstjern.
Heller ikke når jeg var normalvektig trivdes jeg på de folksomme strendene. En hjerteoperasjon etterlater seg et arr fra toppen av brystbeinet til godt nedenfor brystbrinspissen pluss ett arr på hver side av midtlinjen litt lenger ned på mageskinnet etter to dren som hadde drenert væske fra bukhulen. Dette bidro absolutt ikke til at jeg følte meg vell i bikini. Jeg lette faktisk lenge etter en badedrakt som gikk så høyt opp at ikke toppen av arret ved brystbeinet syntes. Det var dårlig utvalg av høyhalsede badedrakter den gang i 1985….
Så i dag når jeg er godt voksen og trygg på meg selv har jeg tydeligvis helt glemt hvordan det er å være tynn og usikker og slenger rundt meg av “festlige” karakteristikker av slanke mennesker. Jeg skammer meg! Det handler jo ikke om å være tynn eller tykk, men å være trygg I egen kropp.
Takk til Gry som kom med en viktig påminnelse.
Må i grunn elske den kroppen man har!
Jepp
Jeg er en av de tynne, og det er mye folk sier til slanke som de aldri ville sagt til tykke. Ble også kalt inn til samtale på videregående, siste gang med shorts i gymmen (en av de første timene). Fikk mamma til å ringe rådgiver, i tilfelle de ikke trodde meg. Men, jeg synes det var bra, det kunne jo kanskje reddet noen som virkelig slet med spiseforstyrrelser! Kan fortsatt spise hva jeg vil, nå er jeg “tykk”, akkurat bikka normal BMI. Mamma som er pensjonist veier mindre enn meg, så det er ikke alltid så enkelt å legge på seg!
Joda, godt lærerne reagerer. Men det kan jo gi komplekser det og
nei å være tynn er et like stort problem som å være tykk ,jeg var 35+ da jeg begynte på undomskulen ,ble kalt for stankebein og spekesilda ,og jeg kom aldrig inn i dei tøffe gjengane ,da jeg ble gift og begynte å få barn var jeg 45 og jeg husker jeg håpte så inderlig etter hver fødsel att vekta skulle stoppe på 50 ,men den fortsatte nedover og jeg ble like tynn ,det var helt umulig å legge på seg ,helt til jeg ventet nr 4 da snudde det og jeg gikk opp i vekt og siden har jeg vært sånn opp og ned ,men har aldrig kommet ned igjen i venta jeg hadde før alle barnefødslane ,men att det var vondt å være tynn som ungdom er helt sikkert
Ja,vog den påminnelsen fra Gry trengte jeg.
Bare hyggelig! Deler raust av min visdom der jeg ser behov *haha* 😉
– Nei, men egentlig hater jeg å være ho som lar seg fornærme for den minste lille sleivformulering, men på akkurat dette her, så vet jeg at jeg har vært svært heldig h.h.t den grad jeg lar meg affisere i forhold til andre som er smalt bygget. Og det er virkelig ikke greit at folk ikke vil bade osv pga usikkerhet ang. utseendet
Din kommentar var berettiget
Vi trenger vel all påminnelse om det. Jeg har stor respekt til de som ikke bry seg om kroppsfasong og bader likevel på stranden. Slik skal det være. Vi er mennesker og ingen er likens.
Det har du rett i