Eller, jeg har jo aldri hatt personlig assistent. Det er Isabell Raad helt der oppe på bloggtoppen som har hatt det. Jeg, som ramler ut og inn av bloggtopplista annen hver dag har da ikke behov for slikt.
Eller før, før jeg ble syk. Da livet gikk i hundre og døgnet sjelden hadde nok timer. Da, da hadde jeg hatt bruk for en assistent. En personlig assistent en kloning av meg selv som kunne gjøre alt jeg ikke rakk. En som kunne vært på jobb og tatt vakta mi når jeg var på møte i Hovedutvalget. En som kunne vært hjemme og tatt klesvasken og vasket stuegulvet mens jeg råkjørte mellom Drammen og Hønefoss for å delta på styremøte i Vestre Viken i Drammen,, for så å sette bilen i gear for å komme meg på sykehuset og avløse den stakkaren som måtte arbeide overtid til jeg kom – for så å overta vakta og arbeide til klokka 23 og så komme hjem til gulvvasken 16 timer etter at jeg styrta ut døra. Få timer før en ny dag med fult program ventet. Da, da kunne jeg trengt personlig assistent. Men ikke nå.
Når jeg var så sliten når helga kom at jeg bare ville sove sove. Men det var min tur til å handle med Mamma, og det ble gjort med glede. prøve og ikke virke stressa, for vi måtte bli ferdig med handling og kaffe før klokka var 15, da var det nemlig tid for jobb. Når man ikke rakk alle møter og vakter man skulle ha i løpet av en arbeidsuke var en god løsning i mange år å bytte noen dagvakter som kolliderte med møtevirksomheten med helgevakter, Uka utnyttet maksimalt. Da kunne jeg ha trengt assistent, men ikke nå.
Når arbeidsgiver ringte nesten hver gang jeg hadde en ledig fridag for å høre om jeg ikke kunne påta meg en ledig vakt. Det var helt krise, som vanlig. Og jeg ikke klarte å si nei. da burde jeg mange ganger hatt en assistent, en assistent som kunne svart NEI, når jeg ikke klarte. En assistent som kunne ha sagt det kroppen min skrek. NEI: I stedet for jeg som alltid svarte JA.
Hadde jeg hatt en personlig assistent den gang da. eller evnet og tatt bedre vare på meg selv, hadde jeg ikke vært utslitt utbrent og ferdig i dag. Om jeg angrer? Jeg vet ikke…. Jeg elsker og elsket det travle hektiske livet. Jeg følte at jeg levde, og jeg stortrivdes. Jeg ville sikkert gjort det samme igjen.
Men den litt eldre, litt klokere delen av meg ser at jeg kunne ha turnert en del ting bedre. Forstått at ingen kan rekke alt. Tatt meg flere pauser. Lært meg å si NEI, og lært meg å slappe av. Ikke alltid ha dårlig samvittighet hvis jeg lå på sofaen eller satt i kurvstolen på trammen.
Jeg har aldri hatt personlig assistent, men jeg har hatt Gamle Gubben Grå som i det stille har fått kurven med skittentøy bak døra på soverommet til å bli stabler med rent ferdig brettet tøy jeg bare kunne legge i skapet. Gamle Gubben Grå som har forvandlet stabler med oppvask som truer med å rase ned fra oppvaskbenken til skap fulle av rene tallerkener og glass.
Hva skulle jeg med personlig assistent? Jeg har jo alltid hatt Gamle Gubben Grå.
Bra innlegg! 🙂 Hørtes ut som meg omtrent. Bortsett fra at jeg ikke har samme gubbe da, men tror faktisk de funker nesten på samme måte. Nå snakker vi han jeg har nå da, og ikke x’en. 😀 Men han bretter ikke tøy da, der strekker han ikke til. Hadde nok gått på akkurat samme smellen igjen jeg også, om jeg kunne starta på nytt. For det er jo sånn jeg er! Dette som er igjen nå er bare restene etter Marit … og ikke alle rester ser like fine ut!
Svoger er også utdannet kokk. Roter sinnsykt når han lager mat. Og opplyste at som kokk hadde man kjøkkenslaver ( assistenter) som ryddet underveis, for sånt gjorde ikke en kokk. Da han var ung og fremdeles nygift og fikk krav om arbeidsdeling på kjøkkenet (bl.a. oppvasken…som alltid var ekstra diger når han hadde fikset mat), så kjøpte han oppvaskmaskin for å slippe unna.
Jeg tror det er fordeler og ulemper uansett hvordan man lever. Om man sier ja til mye så får man oppleve mye også, men det bør være lystbetont og med muligheter til å hente seg inn igjen.
Forstår ikke helt at du ville gjort det samme omigjen , men ja, forstår at det kunne vært godt med en personlig assistent da…
Fint innlegg!
Den fornuftige, gamle og littkloke meg ville ikke gjort det samme igjen. (Det er vel grunnen til at jeg ikke for lengst har friskmeldt meg selv og bøyd nakken og gått på) Men jeg sliter fremdeles med dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør, jeg skulle jo…. Det burde jeg jo ha gjort…. Klart det går…..
Har jo og dårlig samvittighet for å være syk, ikke bidra. Og at folk skal tro at jeg skulker…. For de dagene de ser meg, er jeg jo ganske frisk. De dagene jeg ligger rett ut og er helt utslitt og bare sur er det bare de her hjemme som ser meg…Derfor, hadde jeg kunnet hadde jeg vært den travle hektiske Brit som fikser alt
Du har vært heldig med din “assistent” 🙂 En sånn gubbe er fin å ha 🙂