I går klarte jeg å lage middag uten å lage eksplosjon. Kanskje ikke så rart. Jeg mener, å koke asparges er liksom ingen heksekunst.

Mer urovekkende er det at ryggen er vond.  Det stikker til så jeg skriker høyt når jeg gjør enkelte bevegelser, Jeg håper inderlig det ikke er et nytt prolaps på vei. Det er liksom ikke en del av planen for 2023 med sykdom.
Jeg hadde et prolaps som satte meg ut av spill i flere måneder i 2007, og nei jeg vil ikke ha en ny slik periode nå. Det fortjener jeg ikke.  Jeg håper at det bare er muskulært, at jeg har beveget meg for lite i det siste. Det er lenge siden jeg har fått beveget meg ordentlig. Føret har ikke fristet til de lange turene. Jeg krysser fingrene for at dette er noe jeg klarer å få orden på raskt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Er det ikke det vi ønsker når vi står ovenfor utfordringer? At det skal være noe vi klarer å få orden på raskt, helst på en enkel måte. Som ved å spise en pille eller ved å gå over til lavkarbo-diett. Eller ved å hvile.  Legge seg på sofaen å vente på at det skal gå over.
Smerter er ikke farlig, det er bare vondt, mantraet fra treningsleiren. Ikke det at en ikke skal ta smerter på alvor. Det er kroppens måte å si fra at noe er feil på. Men det er ikke sikkert at det er medikamenter, mer fett eller mer hvile den roper etter. Kanskje skriker den etter oppmerksomhet. Bruk meg! Se meg! Ta vare på meg!

Jeg har en tendens til å legge meg på sofaen å dra pelspleddet over hodet når jeg har vondt.
På den måten har jeg kurert alt fra ankelbrudd til prolaps. Slik har jeg og prøvd å kurere nedstemthet og ryggsmerter.  Noen tilstander slik som ankelbrudd, trenger at du holder deg mer i ro. Men du trenger ikke nødvendigvis dra pleddet helt over hodet. Det går jo an å gjøre litt. Man kan lese ei bok, eller strikke. selv om en har gips på foten.  Man trenger ikke bare ligge å kose seg med sin egen selvmedlidenhet. Man kan skape seg gode øyeblikk.
Jeg tror smerter også har noe med fokus å gjøre. At hvis man gir smertene for mye oppmerksomhet så blir de mer intense enn hvis man prøver å skyve tanken på de litt i bakgrunn.

På treningsleiren måtte vi møte opp på aktivitetene selv om vi hadde vondt. Vi kunne la være å gjøre de øvelsene som ble for smertefulle, men vi måtte møte opp. Kanskje kunne aktiviteten få tankene litt vekk fra smertene. Kanskje fant vi ut at vi klarte mer enn vi trodde. Kanskje fant vi ut at det ikke var så farlig at noe gjorde vondt, det var bare vondt – men gikk jo over.

De som leser dette innlegget som at jeg mener at det bare er å bite smerter i seg, drite i at man har kroniske sykdommer og bare bite tenna sammen og gå på, så er det ikke det jeg mener. Det ble jeg ferdig med i 2021.  Det tror jeg ikke lenger at er smart.
Men det kan gå for langt den andre veien og. At man ikke tør gjøre noe for man er jo syk, har smerter eler skader. At sykdommer, skader eller helseutfordringer blir så altoppslukende at man glemmer å leve.  Eller at man lar helseutfordringene legge alt for store begrensninger på en.
Jeg mener heller ikke at man ikke skal lytte til legene som behandler deg sine råd eller slutte å ta medisiner som er foreskrevet. Jeg mener bare at man ikke skal gi helseutfordringer mer oppmerksomhet enn de behøver.
Det går an å leve litt selv om en er syk.  Finne aktiviteter som gjør at en kan forsvinne litt i sin egen boble, noe som gjør at en glemmer det som er vondt, eller utfordrende for en time eller kanskje to.
Hva man skal fylle den boblen med avhenger av hva som gir en den følelsen. Det kan være alt fra en tur til et stille skogstjern, sitte å dille med perler og glitter, rusle rundt å lete etter foto-motiv eller å bake en kake.

Jeg har alltid vært hovedinntektskilde i familien. Det er slik jeg alltid har sett på det. At jeg er inntektskilden. Så når jeg ikke lenger klarer å tjene inn like mye penger, så har jeg feilet på en måte.
Det er min feil at vi har dårligere råd. Jeg burde klart å holde ut litt til. Bite tenna sammen litt lenger.
Det kan bli mye tid under pelspleddet mens jeg bebreider meg selv at jeg ikke holdt ut lenger, og deppe over alt jeg ikke har råd til og livet som har blitt forandret. Føle meg unyttig og lat. At jeg har feilet. Det er fort gjort at slike tanker kommer smygende hvis jeg lar de få slippe til.

I stedet burde jeg være stolt av det jeg har klart . Til tross for at jeg alltid har hatt helseutfordringer (er født med ei lang liste) klarte jeg å stå i full jobb i 30 år.  Ungene er voksne og økonomisk uavhengige. Vi klarte å gi dem en trygg barndom med tak over hodet og mat på bordet.
Gamle Gubben Grå og jeg klarer helt fint å lage oss et godt liv uten å ha for mye penger. Vi er ikke vant med eksotiske reiser og masse kulturopplevelser. Det har aldri vært det som har gitt oss de største gledene i livet.

Jeg har skrevet i flere innlegg at 2023 skal bli mitt år. I helgen har jeg bestemt at det ikke bare skal bli mitt år. Det skal bli vårt år. Gamle Gubben Grå og mitt sitt år. Jeg synes vi fortjener ett år med fokus på oss selv nå som ungene er voksne og klarer seg helt utmerket.
Vi skal fylle det med gode opplevelser som gjør oss godt. Vi skal finne tilbake til latteren og de litt sprøe ideene. Lage oss noen felles prosjekter. Lokke frem igjen smilehullene og smilerynkene i øyekrokene til Gamle Gubben Grå.

På tide å starte dagen og å lokke Gubben frem fra pleddet. Så var det å finne den mest hensiktsmessige måten å gjøre det på. Vannkrig er neppe det rette, heller ikke kommando-stemmen. Men kanskje å lokke med en tur ut i vakkert vintervær?