Endelig er temperaturen ute såpass at det er levelig på terrassen. Jeg har tatt med meg lørdagsavisene og et glass vin og trukket ut. Sola har gått ned bak trærne i vest, bare de siste strålene farger himmelen i et gyllent skjær.

Artikkelen i Aftenposten om barnefattigdom er tankevekkende.  Forskjellene i Norge er økende, og med den prisveksten som er på alt fra strøm til mat vil antall barn som vokser opp i fattigdom øke gjennom vinteren.  Samtidig blir de rikeste bare rikere og rikere. Avstanden øker – også under en sosialdemokratisk regjering. Hvem mente egentlig Støre da han før valget sust høst snakket om vanlige folk, og at det nå var deres tur?

Det er og et portrettintervju med Marianne Andreassen. Hun son nettopp har sagt opp stillingen som stortingsdirektør. Jeg tenker vi er litt like vi to. Eller var. Jeg var og ei kjerring som trodde selv at jeg fiksa alt. Stor tro på egne evner. Jeg kjenner meg igjen i savnet etter å være en del av det som en gang var. Kjenner meg igjen i forsøket på å se på det hele som en ny mulighet – uten helt å klare det. Håper jeg er litt mer ydmyk enn det Andreassen fremstår som i dette intervjuet. Litt mindre skråsikker på at hun alltid har tatt de riktige vurderingene. Hadde hun gjort det hadde hun vel ikke trengt å gå?

“Det er mye jeg kan gjøre” avslutter Andreassen intervjuet med å si “Kanskje jeg skal lære meg å sykle på ett hjul?” Jeg er helt sikker på at det skal ikke jeg.