Men agurksalaten ble bra…..

i dag var det min tur til å age middag her hjemme i Drømmehuset.  På menyen sto hjemmelagde fiskekaker. Full av   pågangsmot satte jeg i gang.

Potetene ble satt på.  Smart å begynne med det enkleste.

Så var det agurksalaten.
Dette var et standard innslag på middagsbordet i mitt barndomshjem, og Mamma som var ei skikkelig husmor lagde selvsagt slikt uten oppskrift.  Jeg er ikke Mamma. Og jeg er så langt fra noen perfekt husmor.
Heldigvis hadde jeg oppskrift.
Jeg hadde ikke stått lenge på kjøkkenet før jeg sto i døra ut til stua og så bedende på Gamle Gubben Grå.  “DU, du vet agurksalat?!?” Det er utrolig kjekt med en kokk i huset når man er i tvil om noe. “Hvordan lager du den?” Kokken ser opp fra boka og sier “Du blander vann og eddik, litt  sukker, salt og pepper…. ”  Jeg avbryter han.  “I oppskriften står det 0,5 dl eddik, 0,5dl vann og 1 dl sukker. Er ikke det utrolig mye sukker?” Jeg ser tvilende ut.  “Jo, litt kanskje, da må du varme det opp så alt sukker…”  Lenger kommer han ikke før jeg avbryter han “Ja, det står det i oppskriften og, men det går ikke. Jeg har alt helt eddiken og vannet over agurken. ” Jeg er ikke dum, og varme opp-skivet slangeagurk vil absolutt ikke bidra til å lage agurksalat.
Gamle Gubben Grå sukker.  “Sto det det i oppskriften?” Jeg rister på hodet.  “Vel ha et par skjeer sukker i eddikvannet og rør godt da, men det hadde vært lettere….” Jeg trenger ikke høre mer jeg er alt inne på kjøkkenet og i gang med å røre inn sukker. “Smak deg frem ” ropes det fra stua.  Akkurat som det gjør prosjektet noe eklere. Hvordan smaker den perfekte agurksalat, og hva gjør man hvis den blir for søt?
Vel, bollen med agurksalaten blir kort etterpå satt i kjøleskapet.

Så var det fiskekakene.
Jeg ser meg om på kjøkkenet. Ser litt prøvende på den store, hvite Kenwood maskinen på kjøkkenbenken. Leter desperat i hukommelsen en liten stund, så er jeg i døra ut til stua igjen.  “Har vi sånn hurtigmikser til kjøkkenmaskinen? Sånn du setter på toppen?”  Det kommer et sukk fra Gamle Gubben Grå.  Han ser ikke opp fra boka denne gangen.  Stemmen har en litt irritertklang når han svarer. “Nei:  Vi hadde en gang…”  Det demrer sånn halvveis for meg der jeg trekker meg litt tilbake til kjøkkenet.  Demrer om at jeg kanskje har gjortting jeg ikke kan på kjøkkenet før. Og at ikke alle forsøk har vært like vellykkete eller gjennomtenkte.  Jeg husker ikke helt hva. Klokelig spør jeg ikke Gamle Gubben Grå.  Jeg skriker bare ut til Gamle Gubben Grå. “Kan jeg bruke blenderen?” Jeg er nesten helt sikker på at den blenderen vi hadde først, (Dette er nummer tre) ikke kunne brukes til å male hasselnøtter. Hvorfor vi ikke har nummer to lenger er jeg ikke helt sikker på, men jeg er rimelig sikker på at jeg var i nærheten da den liksom sluttet å virke “Ja” svares det fra stua, men skjer fisken i små biter – putt ikke hele filetene i blenderen.  Det er forresten ikke en blender.  Det er en hurtigmikser.”

I oppskriften står det at det er viktig at fisken er skikkelig kald, men ikke frossen.  Fisken min er skikkelig kald, og nesten ikke frossen.  Innen den er skjært i biter er den enda mindre frossen.  Mens fisk, salt, eggehvitte og melk hakkes og blandes til lekker fiskefarse hopper blendere…unnskyld hurtigmikseren rundt på kjøkkenbenken i takt med musikken fra radioen.  Mens jeg sper med melken synes jeg det lukter litt brent, og ser at det begynner å stige  røyk opp fra motoren på hurtigmikseren.  Jeg slår av maskinen og trekker ut ledningen. “Ups, I did it again”  På ny roper jeg inn til han som koser seg med bok ute i stua.  “Det lukter svidd og kommer røyk fra blenderen”  “Det har jeg lukta lenge”, er den tørre kommentaren fra stua. Noen ganger er det veldig dumt med åpent kjøkken.
Vel farsen er fin den, og den finhakkete purren og hvitløken lar seg greit blande inn for hånd.

Sånn som fiskekakene på bildet skal fiskekaker se ut.  Slik så ikke mine fiskekaker ut da jeg drev og stekte dem.  De falt liksom mer fra hverandre.  Det som ble stekt hang liksom ofte fast i panna enda jeg brukte nok av smør.
Gamle Gubben Grå kom en tur svinsende innom kjøkkenet, fant frem mer smør og hadde i panna, og opplyste at han hadde mer smør hvis jeg trengte det. Nå tror jeg det stort sett er jeg som handler matvarene her i huset, så det er vel strengt tatt MITT smør, men jeg ot den diskusjonen ligge.
Det tok evigheter å steike disse idiotiske fiskekakene, i tillegg ble de mer eller mindre omgjort til plukkfisk i steikepanna.
Mens jeg dreiv og sloss med fiskekakene, oppdaget jeg at potetkjelen plutselig hadde kokt tom for vann.  Jeg dro kjelen vekk fra kokeplata. De potetene er sikkert kokt.  I et ledig øyeblikk tok jeg litt vann i kjelen så Gamle Gubben Grå ikke skulle oppdage den fadesen og hvis han kom snikende inn på kjøkkenet igjen for liksom å ha overoppsynet.  Noen ganger er det så irriterende å ha en besserwisser av en kokk valsende rundt i huset.

Til slutt var fiskekake-bitene såpass stekte at jeg turte si at det var middag.  Jeg tok de over på et fat og lot en boks rømme få sure litt i panna for å lage en slags saus. klippet raskt oppi litt gressløk og et par store dråper sitronsaft.  Ble langt fra som bilde på oppskrifta det heller.

Vel, det ble mat i dag og.  Men jeg forstår bedre og bedre hvorfor mine utflyttede barn ikke spør hva det er til middag når de har tenkt seg innom Drømmehuset, men i stedet spør Hvem skall lage middag?

16 kommentarer

Siste innlegg