Kvalitet fremfor kvantitet skrev jeg i går, og alt jeg klarte å levere etter det var noen få linjer om ugras. Man når selvsagt ikke bloggtoppen på den måten. Ikke blir det en storm av lesere heller. Jeg har redusert lesertallet med rundt 300, og har havnet en plass lengre ned på bloggtopplista. Er helt nede på en 12. plass.  Det holder selvsagt ikke for ei kjerring som vil opp og frem her i livet.
Så hva skal jeg finne på å skrive om i dag? Jeg sitter her med tekoppen og er ganske tom for ideer.

Klikker meg gjennom noen nettaviser for å finne inspirasjon. Da faller blikket på en overskrift som fanger min interesse. En 52 år gammel svensk programleder har blitt mor igjen denne sommeren.
Folk får ta de valg de selv måtte ønske her i livet, men jeg føler meg utrolig glad for at jeg ikke startet på nytt med baby i en alder av 52.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøver å tenke tilbake til høsten 2018. Den høsten jeg selv fylte 52.  Ville jeg følt at en ny baby var det jeg trengte da? Svaret på det er et klart NEI! Jeg møtte veggen ved nyttårstider 2018, og selv om jeg var i full jobb igjen høsten 2018 hadde jeg mer enn nok med meg selv og egen helse om jeg ikke skulle ta fatt på et svangerskap – langt mindre å ha ansvaret for spebarn med nattevåk og alt som hører til.

Er og litt usikker på om det ville blitt gledestrålende jubel i familien om jeg hadde fortalt at ungene skulle få en ny søster eller bror. Jeg er ikke overbevist om at det er det unge voksne på 21, 23 og 27 ønsker seg mest her i livet.

Det finnes mange 52 åringer som er langt sprekere enn jeg var. Mange som helt sikkert ville klare et svangerskap og en fødsel lett som en plett. Likevel er det vel lov å tenke noen år frem.  Et barn trenger jo foreldre en god stund etter fødsel og spebarnstid. Man er 58 år gammel når barnet begynner på skolen. Jevngammel med de andre barnas besteforeldre. Innen barnet når konfirmasjonsalder er man 67 år og pensjonist. Og hvis barnet venter til det blir rundt 30 med å gifte seg, noe som ikke er uvanlig nå,  kan du risikere å bruke både rullator og bleie der du kommer stavrende inn til bryllupsmiddagen i en alder av 82.

Jeg er som dere skjønner utrolig takknemlig for at jeg når ryggen er på sitt verste kan strekke meg ut på sofaen og hente meg inn igjen i stedet for å følge en aktiv fire åring i alle hans aktiviteter.  Man bør ha et øye på annenhver finger når man har barn i den alderen, og hvis det blir stille er det all grunn til bekymring. Barn er aldri så stille som når de bedriver ting de vet, eller antar, de ikke har lov til.
Jeg ville helt klart greie å ha ansvaret for en fireåring i en dag, en uke.  Men jeg er glad for at jeg ikke har det ansvaret 24/7.

Ikke er jeg så leken som jeg var da jeg var yngre. Terskelen for å kaste seg med i susende fart på rattkjelken nedover en bakke er større nå enn den var da jeg var rundt 30.  På familiens akedag sist vinter var jeg observatør og fotograf. Joda det finnes mennesker på 50+ som fremdeles tar turen nedover bakken med kjelken. Gamle Gubben Grå var en av dem. Jeg tror Svigerfar var 68 da han var med på akedag hos oss da vi bodde i huset i skogen og hadde stor glede av å sikte på meg hver gang han kom nedover bakken i høy fart.
Likevel vil jeg hevde at energien til å være med på leken blir mindre med stigende alder. Kjelketurene færre, det samme med vannkrigene, trampolineøktene og snømann lagingen. Men blir oftere en tilrettelegger enn en som kaster seg med i leken.

Jeg er glad jeg hadde småbarn mens jeg fremdeles hadde energi og overskudd til å kaste meg med i leken.  Og ikke bare kaste meg med i leken, men ofte være den som kom med de villeste forslagene.  Datteren, min førstefødte, ville heller gå bak enn å sitte på med kjelken ned de bratteste bakkene på en av våre kjelkeferder ned Seksrudbakkene, og hun ropte bekymret til Gamle Gubben Grå “Pappa, pappa, nå har Mamma blitt helt gal” da jeg forsvant nedover lia på en svart søppelsekk.  Problemet den gang, med søppelsekken, var ikke å komme ned lia. Det var værre å komme seg opp igjen. Jeg tro gjennom snøen til skrittet for hvert eneste skritt – og lia var lang.  Det hindret meg ikke fra å ta en ny tur så fort jeg var kommet opp igjen. Nå hadde jeg jo trådd opp stia opp igjen.
Hadde jeg gjort noe slikt i dag, hadde jeg vært totalt ødelagt en uke.

Jeg tar meg i å håpe at denne 52 år gamle svenske programlederen har funnet seg en ung kar. En som er både ti eller tjue år yngre enn henne.  En som fremdeles vil være yngre og sprekere om denne kvinnen skulle møte helseutfordringer om 10 eller 15 år.
Det er det ikke.
På spørsmål om det er noen pappa inne i bildet svarer programlederen:

Nei, dette gjør jeg alene, som jeg har gjort med så mye annet i livet.

Jeg vet selvsagt at det i dag er mulig å bli forelder helt alene.  Men hvis man lager et barn helt uten at det er en mann med i bildet er det et bevisst valg man tar om å bli gravid, selv om den biologiske klokka tikker relativt raskt mot overtid.
Hvis man ikke bevisst går inn for å bli gravid vet jeg ikke om noen annen måte å lage barn på enn at det må ha vært en mann “med i bildet”.

Programlederen har et barn fra før, et barn på ti år sammen med ektemannen hun er skilt fra.  Så drømmen om å bli mor har hun realisert.
Da hun blir intervjuet om svangerskapet og det ventende barnet når hun er seks måneder på vei innrømmer hun at hun lengter til hun er i mål med fødsel.

Vel, når jeg har fått barn har jeg vel følt at fødselen mer er en startstrek enn å komme i mål.  For samme hvor tøft et svangerskap og en fødsel har vært, det er når barnet endelig kommer til verden selve jobben begynner. Jobben med å følge opp og oppdra et barn er en oppgave som krever masse energi og jobb de neste 15 til 20 årene.

Jeg er glad i barn. Håper jeg blir bestemor en gang. Vet jeg da gjerne vil bruke masse tid med barnebarna og gjerne være barnevakt.
Likevel er det vel lov å si at jeg er glad jeg nå kan ha litt roligere dager enn det livet som småbarnsmor innebærer.
At jeg nå har mulighet til å fokusere på meg selv og hva jeg har lyst til. Enten det er reiser eller en stille kveld på trammen med ei bok.
En hver får ta sine valg, men jo mer jeg tenker på det, jo mer og mer sikker blir jeg på at jeg ikke misunner denne svenske programlederen.