Vi tar oss tid til en liten historietime i dag. Olav Meisdalshagen har spøkt i tankene mine siden frokosten i går.  Stortingspolitikeren som fikk hjerneblødning etter å ha holdt et innlegg på Stortinget i 1959, og døde samme kveld på sykehuset.
Det som har opptatt tankene mine er hva var det de debatterte? Var det engasjementet og debatten som utløste hjerneblødningen?
Økt blodtrykk og stress kan utløse hjerneblødninger. Det er ikke utenkelig at en litt opphetet debatt, gjerne etter lange dager med forberedelser kan være de utløsende faktoren.
Det døde for eksempel en dansk partileder denne helga etter et møte i partiet.

Først litt om hvem denne Olav Meisdalshagen var. Det er jo greit å plassere mannen.
Han var født i 1903 i Valdres. Han kom fra ganske enkle kår. Faren kjøpte en husmannsplass hvor han og søsknene vokste opp. Brødrene hans ga han økonomisk støtte så han kunne ta utdanning. Han tok eksamen artium på landsgymnaset på Voss, og reiste etter det til Oslo hvor han studerte juss.
Han hadde et opphold i studiene hvor han arbeidet ved Oppland Arbeiderparti sin filial i Valdres, men fulførte etter hvert studiene og åpnet advokatpraksis på Fagernes.
Det står forresten en byste av han i en park på Fagernes.

Han ble med i Arbeiderlaget mens han gikk på landsgymnaset på Voss, og var aktiv i arbeiderbevegelsen.
Han mente at det var som advokat han kunne gjøre mest nytte for seg ved å “hjelpe småkårsfolk til sin rett.”  
I 1931 kom han inn i kommunestyret i hjemkommunen Nord-Aurdal, og i 1933 ble han vararepresentant til Stortinget.
Fra 1936 og til sin død i 1959 hadde han fast plass.

I en debatt i Stortinget i februar 1940 hadde Olav Meisdalshagen gjort det klart at han mente at nazister og kommunister måtte sidestilles som trussel mot samfunnsordenen, og han gikk inn for pressesensur, yrkesforbud for kommunister på visse arbeidsplasser og andre tiltak. Det ble til og med diskutert internering av kommunister, der betegnelsen «konsentrasjonsleir» ble brukt; den litt mildere betegnelsen «interneringsleir for upålitelige personer» var rett nok mer i bruk.

Meisdalshagen var altså kritisk til nazistene likevel var han blant flertallet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe som 1940 støttet de tyske kravene om avsettelse av kongen.
Han var imidlertid en av de ytterst få fra dette flertallet som etter krigen ble gjenvalgt på Stortinget.

At Meisdalshagen fikk denne tilliten etter krigen til tross for sitt standpunkt i 1940 kommer nok av at han var aktiv i motstandskampen under krigen og var blant annet områdesjef for Milorg i Valdres.
Etter et flydropp av våpen over området mellom Hallingdal og Valdres ble deler av våpnene funnet og tatt av Gestapo og blikkenslageren som lagret våpnene arrestert.
Meisdalshagen og tre andre i Milorg holdt etter arrestasjonen et krisemøte og kom til at fira av de, deriblant Meisdalshagen burde reise til Sverige. Meisdalshagen og en til dro straks via Bagn til Oslo og etter hvert videre til Sverige. Det var nok smart, for få dager senere var Gestapo tilbake og arresterte ytterligere åtte stykker. Blant de var kona til Meisdalshagen som ble tatt med som gissel av Gestapo. Hun ble sittende i fengsel en måned.

I Sverige var Meisdalshagen sekretær på Flyktningkontoret i Stockholm før han kom seg videre til Engeland hvor han var Distriktsspesialist i Milorg i London.

Etter krigen markerte Meisdalshagen seg på Stortinget som kritiker av partiets nye økonomiske politikk, likevel bla han Finansminister i perioden 1947-1951.

Gjennom hele sitt politiske virke var Meisdalshagen NATO-skeptiker og sterkt kritisk til forsvarspolitikken. I regjeringen utviklet det seg et motsetningsforhold til forsvarsminister Jens Christian Hauge.
Et eksempel på det kan vi hente fra 1951.
Meisdalshagen ønsket seg ut av vervet som finansminister.
Meisdalshagen ble fra flere hold bedt om å fortsette.
Så kom en overraskende henstilling fra Opland Arbeiderblad 4. mai. På lederplass i Meisdalshagens lokalavis kom en etter den tidens mål usedvanlig frimodig anbefaling: Jens Chr. Hauge bør gå av. Mannen var dyktig, men hans politiske
erfaring strakk ikke til i den krevende øvelsen det var å knytte parti og forsvarsdepartement sammen. Avisen foreslo Trygve Bratteli som ny forsvarsminister.
En slik innblanding i regjeringens sammensetning fra en partiavis hadde man knapt sett etter krigen, og den gikk ikke upåaktet hen i Verdens Gang og andre aviser. Var det Meisdalshagen som talte gjennom egen avis?
På den tiden var det uvanlig at aviser i Arbeiderpressen skrev noe annet enn det regjeringen ønsket de skulle skrive.
Ingen av de gikk ut av regjeringen da.
Meisdalshagen gikk i november samme høst likt med at Gerhardsen trakk seg som statsminister og ble etterfulgt av Oskar Torp.

Striden mellom Meisdalshagen og Hauge blusset opp igjen i 1953 da man fikk en sak til behandling i Stortinget om NATOS krav om økt verneplikt. De sto langt fra hverandre i forsvarspolitikk de to.

Da Gerhardsen kom tilbake som statsminister i 1955 ble Meisdalshagen Landbruksminister. En post han hadde til 1956.

Det var ikke en sak om verken forsvarspolitikk eller landbrukspolitikk som skulle bli gjenstand for Meisingdals siste innlegg fra Stortingets talerstol. Det var en sak om gode gamle Programbladet. De som har levd like lenge som meg husker sikkert det.
For å være mer nøyaktig en sak om ulovlig prissamarbeid mellom trykkeriene i Oslo, og som ble oppdaget etter en anbudsinnhenting for Programbladet til Kringkastingen.
En av de ivrigste på talerstolen den dagen i denne saken var en ung Kåre Willoch i sin første periode som fast representant på Stortinget.

Jeg skal overhode ikke gi Willoch skylden for Meisdalshagens død. De var uenige i spørsmålet ob trykkeriene eller priskontrollsmyndighetene var mest å laste for denne saken, men de behandlet hverandre pent. Andre representanter var kanskje ikke like høflige mot hverandre.

Jeg synes bare at det er trist at når en representant segner om og dør i stortingssalen, at det er etter en sak om prissamarbeid og et Programblad.  kanskje ikke den største, viktigste og mest prinsipielle saken.
Møtet var på en lørdag formiddag, saken gikk ut over tidsrammen kan jeg lese av referatet.
Kanskje var han bare sliten og lengtet hjem til Valdres.

Hvis du lurte, da saken etter en fire timer lang debatt kom opp til votering ble innstillingen enstemmig vedtatt. Det var altså en sak alle innerst inne var enige om……..