Orker ikke sitte på kontoret og svare på mailer. Tok de som hastet mest i går. Det får holde.
Host, host, host……
Men kommunestret må forberedes. Hunden må luftes. Og Påskekrimmen bør være ferdig i løpet av dagen. Husarbeid burde jeg og finne tid til. Snart påske. Hyggelig med ryddig og rent hus til høytiden. Gamle gubben Grå og guttene skal værepå hytta sammen med onkel me av påsken mens jeg jobber. Men jeg vil jo ha litt påskepynt og påskestemning rundt meg jeg og…
Snøfillene blåser mot meg og treffer som nålestikk i ansiktet der jeg stavrer meg frem over islagte stier i en park dekket av et tynnt snølag. Småskjenner på hunden som drar i båndet og vil ha et raskere tempo. Det skulle vært vår, men er isende 8 kalde blå, vind og snø.
Telefonen ringer. Sykdom på jobben Kan du jobbe? Syk, jeg er syk jeg og. Hostet meg gjennom styremøte og politisk møte forrige dagen. Hostet meg gjennom kveldsvakt i går. Har hostet i hele natt og har småfeber. Jeg kunne virkelig trenge denne fridagen.. Burde ligge under pleddet på sofaen, hoste og drikke varm te. Ikke befinne mef ute i vind, snø og kulde, ikke gå på jobb. “Desverre” sier jeg til jobben. “Jeg må dra til Drammen, har et viktig møte. med ledelsen.”
Hjemme er det mye husarbeid som venter. Oppvaskbenken er full. Gulvene er skittne. Vaskerommet er overfyllt. Tennåringssønner og Gamle Gubben Grå koser seg forran TV og Data.
Burde vært på kontoret. Mailboksen er full av ubesvarte mail. Noen saker jeg må følge opp som har ventet en stund.
Påskekrim til jobben. Årvis tradisjon. Bør være ferdig før helga. Det må bli nattarbeid.
I morgen er det n Drammen tur. Nye møter. Etterpå er det kommunestremøte. Der skal jeg holde et innlegg om skogen i nærområdet mitt som noen vil gjøre om til grustak. Klart jeg tar den saken. Jeg bor jo her. Men innlegg til kommunestyrets talerstol tar ikke jeg på sparket. Og kommunestrepapirene må jeg få lest – i dag.
Skal skrive konfirmasjonssang for ei venninne. Ikke noe stress, bare kos. Fortsatt over en måned til konfirmasjonen. Ikke noe stress… Men når skal jeg få tid?
Sandra Borch blir krittisert for å promotere politikk via soft-porno etter å ha stillt opp i en kallender i sexye klår, og kanskje ikke alt for me tekstiler.
De små, lpkale skolene forsvinner i bygdene rundt om kring i landet. Skolebyggningene blir ofte liggende tomme og kalde tilbake. Det er klart det lønner seg økonomisk for kommunene med større enheter, færre byggninger å holde ved like, færre rektorer, færre administrative stillinger og kanskje og færre lærere. Hvor mye bussing av elever vekk fra nærmiljøet og til de store skolene er ofte ikke med i regnestykket.
Jeg gikk på en liten greendeskole på 70 tallet, og selv om mye er forandret siden den gang vil jeg alikevell dvele kanskje litt nostalgisk ved min oppvekst og mine tanker omkring temaet.
Jeg gikk på en liten skole. Vi var ca 50 elever fordelt på 1.-6. klasse. (Dette var jo før man begynte på skloen som 6 åring.) Klassen far fådelt skole. Dvs at flere klassetrinn hadde undervisning sammen. Vår skole var 4 delt. 1.klasse var alene. 2. og 3. klasse gikk sammen. Det samme gjorde 4. og 5. klasse. Mens de store 6. klassingene fikk ha klasserommet for seg selv det siste året før man begynnte på ungdomsskolen i byen.
Vi gikk, eller syklet til og fra skolen og om vinteren hendte det at vi gikk på ski. Skoleveien var en sosial-arena. Redselen for de “store gutta” som skrenset forbi på syklene sine. Blomsterplukking. Begravelse av døde sommerfugler, lek og morro. Ofte tok hjemveien halve ettermiddagen.
Trafikkbildet er et helt annet i dag. Men da er problemet å lage trygge skoleveier, ikke å flytte skolene og dytte elevene over i buss.
Var så min skolehverdag bare idyll?
Absolutt ikke. Jeg ble ertet, og plaget. På grensen til mobbing. Jeg var anderledes. De fleste andre i min lille bygd drev med langrenn. Jeg hadde hjertefeil, løp saktere og likte best å sitte inne med ei god bok. jeg var flink på skolen, til tider litt snus-fornuftig. Jeg var lang og utrolig tynn, rene skjelettet. Noe de andre ikke nølte med å påpeke.
Ja, sier forkjemperne for de store skolene. På en større skole ville du hatt det me bedre. Elevgruppen er mindre homogen. Du ville finne venner som var bokormer som deg. Andre elever som heller ikke var flinke i idrett og var fysisk aktive.
Mulig det. Men hvis den teorien hadde vært korrekt, burde jeg fått det bedre når jeg gikk fra den lille barneskolen med 50 elever og over på den store ungdomsskolen med bortimot 400 elever.
Vel, jeg opplevde det ikke slik…..
Joda, jeg fant venner som leste bøker.og venner som ikke var så sportye. Ei stor, overvektig jente og ei med et handikapp som gjorde at hun var enda mindre sporty enn meg ble blant mine gode venner, og disse to ble venner for livet. Uten årene på ungdomsskolen hadde jeg kanskje ikke blitt kjent med disse jentene som har betydd utrolig mye for meg og fremdeles gjør det.
Ertinga ble det og slutt på. Nå gikk plaginga over til direkte mobbing. Jeg ble utestengt, hånet, sparket, sputtet på, vasket med sur svamp,, klær ble ødelagt, skolesaker ble ødelagt, Livet ble på mange måter et helvete. Lærerne, hele lærerværelse var fullt av pedagoger og spess peder. Alle visste – men ingen stoppet det. Jeg klarte meg jo så faglig godt på skolen..
For meg var ikke det å skulke noe alternativ. Jeg likte skolen, j fagene. Det var friminuttene jeg ikke likte. Jeg ville ha gode karakterer. Jeg sladra aldri i håp om at jeg skulle få være i fred. Bare satt der.på plassen min med engstelig blikk. Det var ikke noe problem med meg, og at jeg hadde problemer var ikke lærernes problem. .
Jeg tror ikke noe på at det er mindre mobbing på større skoler. Jeg tror ikke skolehverdagen for den enkelte elev blir enklere på store skoler. Jeg tror at hovedargumentet for å slå sammen skoler og transportere elever milevis i buss er økonomiske, og bare det.
Da sykehuset jeg arbeider ved sto i fare for ikke å få noen ansattes representant i styret når vår representant til nå går av med pensjon var mange av oss bekymret for hva det ville ha å si for vårt lille sykehus. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Sammen med gode støttespillere stillte vi en alternativ liste til valget på ansattes representanter. Det var en del jobbing som måtte til for å få til det, og det ble ikke nådig tatt opp av de store organisasjonene. Til tider føltes det tøfft.
I forrige uke skrev lokalavisen om valget, noe som selvsagt skapte engasjement – på godt og vondt.
Mandag var valget over, og i går ble det kjent at jobben var kronet med hell. Jeg fikk plass i styret og vårt lille sykehus var sikret en representant. Lokalavisen fulgte opp med ny artikkel i dag. Og det har vært trivelig å være på jobb i dag og motta gratulasjoner fra kollegaer i alle yrkesgrupper. Føler masse støtte, og det er godt. Familie og venner har og sendt gratulasjoer. Det samme har radiografkollegaer fra andre helseforetak. TAKK til alle sammen Jeg er virkelig rørt.
MEN det er nå jobben begynner for alvor. Jeg skal representere alle de som stemte på meg. Hvis styret i Helseforetaket vedtar noe som en kritisk lokalavis mener er negativt for lokalsykehuset, vil på nytt mitt nav blinevnt og jeg stillt til ansvar. Når nedskjæreingskravene kommer, når gammelt utstyr ikke blir skiftet ut, når passienter dør på grunn av feilvurderinger eller dårlig organisering vil jeg bli stillt til ansvar. Det blir min oppgave å fronte arbeidssituasjonen vår både på vårt sykehus og de fire andre sykehusene å få de andre styrerepresentantene til å forstå hva vedtakene betyr i praksis. Jeg må innrømme at jeg går til rollen med blandede følelser…
Det er flott med en stor Heia-gjeng. Nå er det opp til meg å levere.
Forrige helg fyllte Datteren år, og jeg tok turen nordover for å besøke henne. Gave må jo en Mamma gi Datteren når hun fyller år. Vi hadde lyst til å gi henne noe til hennes nye hjem, men siden vi ikke hadde vært i leiligheten deres og ikke hadde helt oversikten over hva de trengte, tenkte jeg gavekjøpet fikk vente til jeg kom nordover.
Et bilde over sofaen sto høyt på ønskelista. Men å finne et bilde mitt noe kresne datter likte, som passet til interiøret og som jeg i tillegg hadde råd til var ikke like lett. Men Datteren er et kreativt vesen. Så gaven ble lerrett,, maling, pensler og reliefpasta eller hva det nå var sparkelmassen hette. Nå har Datteren latt kreativiteten fått utløp, og i går fikk jeg tilsendt bilde av resultatet.
Bloggeren Mammadamen eller Karianne Gamkinn har gitt ut bok om sitt liv som mamma og sine tanker om mammarollen. Den heter “Beklager,. jeg må være mamma.” Jeg, ei sur, middelaldrende kjerring kjenner at tittelen provoserer meg.
Missforstå meg rett, Mammadamen. Jeg har ikke noe i mot at du har valgt å være hjemme med barna dine istedet for å arbeide utenfor hjemmet. Jeg setter husmorrollen høyt. Jeg har stor respekt for de som velger å være hjemme mens barna er små. Mamma var hjemme når jeg vokste opp, og ga meg en god og trygg barndom. Ikke er det noe latmannsliv å være hjemme med barn heller. Så, jeg har stor respekt for deg og for ditt valg. Alikevell provoserer boka di meg.
Jeg har tre barn som begynner å bli store nå. Eldste jenta har allerede flydd ut av redet. Yngste mann begynner på videregående til høsten. Fra eldste mann var 6 måneder (det var ikke så lang svangerskapspermisjon på den tiden) har jeg arbeidet i 100% stilling. Med all overtid, og ekstravakter har nok stillingsbrøken i snitt i disse 22 årene ligget på rundt 120% hvis jeg skal være ærlig. Dette har jeg ikke gjort for å gjøre karriære. Jeg har fremdeles den samme stillingen som jeg hadde da jeg startet for 23 år siden. Men jeg har arbeidet så mye rett og slett for å forsørge familien min. Av forskjellige grunner er det jeg og ikke Gamle Gubben Grå som er hovedforsørger.
Jeg er lei av å bli beskyldt av andre mødre, pedagoger, gamle slektninger og andre forstå-seg-påere at eg fordi situasjonen og livet har krevd at jeg har mått arbeide mye så er jeg en dårligere Mamma. Og, ja, Jeg har hørt beskyldingnene mang en gang. Jeg vet at de er sagt bak ryggen min flere ganger.
For meg betyr forelderrollen å være der for barna å trygge dem og gi dem ferdigheter slik at de vokser opp til flotte, trygge voksne mennesker som kan bidra i det store fellesskapet vi alle lever i , hver på sin måte. Å måle hvor god man er som mamma eller pappa er umulig. Det kan ikke måles i antall knær som er plastret, eventyr som er lest eller boller som er bakt. Det måles heller ikke i hvor gode karakterer barna har på skolen, hvor mange fritidsaktiviteter vi klarer å heie barna gjennom (eller presse barna til ) Heller ikke styrken på ungdomsopprøret, smelling av dører eller utprøving av grenser gjennom de hektiske ungdomstiden gir deg svaret på hvor god eller dårlig du har lykkes i foreldrerollen..
Jeg mener man kan være en god mor og være yrkesaktiv. Man får selvstendige barn som må tenke selv- ta avgjørelser og ikke bare rope på mamma hver gang et problem oppstår. Våre barn har stoppet vannlekkasjer, fanget inn løpske hunder og de lager middag flere ganger i uka. De vet hvordan man putter skittent gymtøy inn i vaskemaskinen og få det til å komme rent ut igjenn. De forstår at vi her hjemme er et team, som gjennom sammarbeid driver denne familien og dette huset.og hvor alle må hjelpe til for at det skal gå rundt. (Selvsagt må jeg og mase for å få tenåringssønner til å rydde og vaske, men de kan overaske innimellom)
Slik jeg ser det viser forholdet du har til dine barn, nærheten og åpenheten i forholdet dere i mellom hvor godt du har klart å være der for dem . Når du er gjennom opveksten og de skal stå på egne ben ser du hvor vidt du har klart å få de selvstendige nok til at de klarer å ta ansvar for eget liv..
Jeg har tre flotte, selvstendige barn jeg er utrolig glad i og som jeg gleder meg til å følge over i de voksnes rekker. Trygg på at de vil nå sine mål og bli flotte voksne mennesker. Jeg er stollt av den jobben jeg og Gamle Gubben har gjort og det fellesskapet vi har skapt. Ikke til tross for at jeg har arbeidet mye, men nettopp fordi jeg har arbeidet så mye.
Jeg liker når jeg og et par andre damer treffes i byen, går på cafe, koser oss og lar skravla gå Der sitter vi i stilige omgivelser, nyter god kaffe og flotte baguetter, salater eller ciabartaer. Vi løser verdensproblemer, kommenterer det og de vi ser rundt oss og bare koser oss.
Men nesten enda koseligere er det med små, spontane og langt fra planlagte kaffebesøk. Når noen bare stikker innom, eller du ringer ei venninne og ber henne komme bare fordi du er skravlesyk og har lst på besøk. Når du kan slå deg ned i sofaen eller rundt kjøkkenbordet med venner du er trygg på og blåse i om det står oppvask på oppvaskbenken, en hybelkanin hopper over stuegulvet og i stedet for lekre bakevarer med franske navn nyter dere ei kjekspakke du hadde innerst i kjøkkenskapet eller noe du hurtigtinte fra fryseren.
Da jeg vokste opp var slike kaffebesøk svært så vanlige. I mitt barndomshjem hadde vi kaffebesøk kanskje ikke hver dag, men flere ganger i uka var det folk som stakk innom for en prat eller et ærend og satt en times tid eller to. Nå er det ingen som går uanmeldt til hverandre, og man kan ikke be gjester hvis man ikke vet at kokken er striglet og hygienisk rent og man vet at man har noe moderne og trendy å servere.
La oss snu trenden. La folk komme på besøk om ikke huset er striglet, server det du har og la praten og samværet være i fokus. Ikke det å vise frem hjemmet ditt som et perfekt utstillingsrom. Det er jo så kos. Små øyeblikk av lkke i hverdagen.
