Bloggeren Mammadamen eller Karianne Gamkinn har gitt ut bok om sitt liv som mamma og sine tanker om mammarollen. Den heter “Beklager,. jeg må være mamma.” Jeg, ei sur, middelaldrende kjerring kjenner at tittelen provoserer meg.
Missforstå meg rett, Mammadamen. Jeg har ikke noe i mot at du har valgt å være hjemme med barna dine istedet for å arbeide utenfor hjemmet. Jeg setter husmorrollen høyt. Jeg har stor respekt for de som velger å være hjemme mens barna er små. Mamma var hjemme når jeg vokste opp, og ga meg en god og trygg barndom. Ikke er det noe latmannsliv å være hjemme med barn heller. Så, jeg har stor respekt for deg og for ditt valg. Alikevell provoserer boka di meg.
Jeg har tre barn som begynner å bli store nå. Eldste jenta har allerede flydd ut av redet. Yngste mann begynner på videregående til høsten. Fra eldste mann var 6 måneder (det var ikke så lang svangerskapspermisjon på den tiden) har jeg arbeidet i 100% stilling. Med all overtid, og ekstravakter har nok stillingsbrøken i snitt i disse 22 årene ligget på rundt 120% hvis jeg skal være ærlig. Dette har jeg ikke gjort for å gjøre karriære. Jeg har fremdeles den samme stillingen som jeg hadde da jeg startet for 23 år siden. Men jeg har arbeidet så mye rett og slett for å forsørge familien min. Av forskjellige grunner er det jeg og ikke Gamle Gubben Grå som er hovedforsørger.
Jeg er lei av å bli beskyldt av andre mødre, pedagoger, gamle slektninger og andre forstå-seg-påere at eg fordi situasjonen og livet har krevd at jeg har mått arbeide mye så er jeg en dårligere Mamma. Og, ja, Jeg har hørt beskyldingnene mang en gang. Jeg vet at de er sagt bak ryggen min flere ganger.
For meg betyr forelderrollen å være der for barna å trygge dem og gi dem ferdigheter slik at de vokser opp til flotte, trygge voksne mennesker som kan bidra i det store fellesskapet vi alle lever i , hver på sin måte. Å måle hvor god man er som mamma eller pappa er umulig. Det kan ikke måles i antall knær som er plastret, eventyr som er lest eller boller som er bakt. Det måles heller ikke i hvor gode karakterer barna har på skolen, hvor mange fritidsaktiviteter vi klarer å heie barna gjennom (eller presse barna til ) Heller ikke styrken på ungdomsopprøret, smelling av dører eller utprøving av grenser gjennom de hektiske ungdomstiden gir deg svaret på hvor god eller dårlig du har lykkes i foreldrerollen..
Jeg mener man kan være en god mor og være yrkesaktiv. Man får selvstendige barn som må tenke selv- ta avgjørelser og ikke bare rope på mamma hver gang et problem oppstår. Våre barn har stoppet vannlekkasjer, fanget inn løpske hunder og de lager middag flere ganger i uka. De vet hvordan man putter skittent gymtøy inn i vaskemaskinen og få det til å komme rent ut igjenn. De forstår at vi her hjemme er et team, som gjennom sammarbeid driver denne familien og dette huset.og hvor alle må hjelpe til for at det skal gå rundt. (Selvsagt må jeg og mase for å få tenåringssønner til å rydde og vaske, men de kan overaske innimellom)
Slik jeg ser det viser forholdet du har til dine barn, nærheten og åpenheten i forholdet dere i mellom hvor godt du har klart å være der for dem . Når du er gjennom opveksten og de skal stå på egne ben ser du hvor vidt du har klart å få de selvstendige nok til at de klarer å ta ansvar for eget liv..
Jeg har tre flotte, selvstendige barn jeg er utrolig glad i og som jeg gleder meg til å følge over i de voksnes rekker. Trygg på at de vil nå sine mål og bli flotte voksne mennesker. Jeg er stollt av den jobben jeg og Gamle Gubben har gjort og det fellesskapet vi har skapt. Ikke til tross for at jeg har arbeidet mye, men nettopp fordi jeg har arbeidet så mye.
