De små, lpkale skolene forsvinner i bygdene rundt om kring i landet. Skolebyggningene blir ofte liggende tomme og kalde tilbake. Det er klart det lønner seg økonomisk for kommunene med større enheter, færre byggninger å holde ved like, færre rektorer, færre administrative stillinger og kanskje og færre lærere. Hvor mye bussing av elever vekk fra nærmiljøet og til de store skolene er ofte ikke med i regnestykket.
Jeg gikk på en liten greendeskole på 70 tallet, og selv om mye er forandret siden den gang vil jeg alikevell dvele kanskje litt nostalgisk ved min oppvekst og mine tanker omkring temaet.
Jeg gikk på en liten skole. Vi var ca 50 elever fordelt på 1.-6. klasse. (Dette var jo før man begynte på skloen som 6 åring.) Klassen far fådelt skole. Dvs at flere klassetrinn hadde undervisning sammen. Vår skole var 4 delt. 1.klasse var alene. 2. og 3. klasse gikk sammen. Det samme gjorde 4. og 5. klasse. Mens de store 6. klassingene fikk ha klasserommet for seg selv det siste året før man begynnte på ungdomsskolen i byen.
Vi gikk, eller syklet til og fra skolen og om vinteren hendte det at vi gikk på ski. Skoleveien var en sosial-arena. Redselen for de “store gutta” som skrenset forbi på syklene sine. Blomsterplukking. Begravelse av døde sommerfugler, lek og morro. Ofte tok hjemveien halve ettermiddagen.
Trafikkbildet er et helt annet i dag. Men da er problemet å lage trygge skoleveier, ikke å flytte skolene og dytte elevene over i buss.
Var så min skolehverdag bare idyll?
Absolutt ikke. Jeg ble ertet, og plaget. På grensen til mobbing. Jeg var anderledes. De fleste andre i min lille bygd drev med langrenn. Jeg hadde hjertefeil, løp saktere og likte best å sitte inne med ei god bok. jeg var flink på skolen, til tider litt snus-fornuftig. Jeg var lang og utrolig tynn, rene skjelettet. Noe de andre ikke nølte med å påpeke.
Ja, sier forkjemperne for de store skolene. På en større skole ville du hatt det me bedre. Elevgruppen er mindre homogen. Du ville finne venner som var bokormer som deg. Andre elever som heller ikke var flinke i idrett og var fysisk aktive.
Mulig det. Men hvis den teorien hadde vært korrekt, burde jeg fått det bedre når jeg gikk fra den lille barneskolen med 50 elever og over på den store ungdomsskolen med bortimot 400 elever.
Vel, jeg opplevde det ikke slik…..
Joda, jeg fant venner som leste bøker.og venner som ikke var så sportye. Ei stor, overvektig jente og ei med et handikapp som gjorde at hun var enda mindre sporty enn meg ble blant mine gode venner, og disse to ble venner for livet. Uten årene på ungdomsskolen hadde jeg kanskje ikke blitt kjent med disse jentene som har betydd utrolig mye for meg og fremdeles gjør det.
Ertinga ble det og slutt på. Nå gikk plaginga over til direkte mobbing. Jeg ble utestengt, hånet, sparket, sputtet på, vasket med sur svamp,, klær ble ødelagt, skolesaker ble ødelagt, Livet ble på mange måter et helvete. Lærerne, hele lærerværelse var fullt av pedagoger og spess peder. Alle visste – men ingen stoppet det. Jeg klarte meg jo så faglig godt på skolen..
For meg var ikke det å skulke noe alternativ. Jeg likte skolen, j fagene. Det var friminuttene jeg ikke likte. Jeg ville ha gode karakterer. Jeg sladra aldri i håp om at jeg skulle få være i fred. Bare satt der.på plassen min med engstelig blikk. Det var ikke noe problem med meg, og at jeg hadde problemer var ikke lærernes problem. .
Jeg tror ikke noe på at det er mindre mobbing på større skoler. Jeg tror ikke skolehverdagen for den enkelte elev blir enklere på store skoler. Jeg tror at hovedargumentet for å slå sammen skoler og transportere elever milevis i buss er økonomiske, og bare det.
