Endelig sovnet den siste av god-ungene.  Klokka er straks 21.00 og søndagskveld.  I sofaen sitter ektemannen, armkroken venter.  Han spør om dere skal se film sammen, eller noen episoder av yndlingsserien.  “Ja” sier hun, “Jeg skal bare sjekke noe først!” så setter hun seg ved spisebordet med en tekopp og PC en. Sjekker Facebook og  mail.  og siden hun er så godt i gang tar hun en liten kikk innom jobb-mailen. Det er så kjekt å få svart unna noen mail nå i kveld, arbeidsdagen blir travel nok i morgen. Lite folk på jobb gjør at slike administrative oppgaver må nedprioriteres.  Nedprioriteres, men likevel forventes det fra ledelsen at de blir gjort.
“Kommer du snart?” spør ektemannen fra sofakroken. Klokka har passert 22.  Han zipper ukonsentrert mellom kanalene, venter på henne. Ønsker seg litt voksentid i sofakroken før den nye arbeidsuka starter i morgen. “Straks!” svarer hun.  Så kommer hun på at det hadde vært greit å sette opp noen få stikkord før avdelingsmøte i morgen tidlig.  Hater å komme uforberedt.
Klokka 23.10 slukker ektemannen lysene i stua, Skrur av Tv en og går til sengs. Nedprioritert igjen.
Hun kjenner klumpen i brystet i det lysene slukkes.  Men hun må være forberedt, må være ajour med mail. Det forventes av henne.  Hun kan ikke skuffe ledelsen – selv om hun må bruke fritiden sin på det.

En annen snill jente kommer løpende mot hjemmet med hundene sine.  De har løpt langt, både hun og hundene er både svette og slitne.  Hun gleder seg til en lang dusj, og så skal hun lage seg litt mat og kaste seg over den artikkelen i fagtidsskriftet hun syntes var så interessant.  Hun leste ingressen i går, men var for sliten til å lese hele artikkelen.
Telefonen ringer idet hun er ferdig med å vaske den siste hunden.  Det er fra arbeidsplassen.  Det er noe trøbbel med IKT systemet, og vedkommende på vakt forstår ikke hva hun skal gjøre.  Hun prøver å forklare over telefonen, men stressnivået er litt høyt på kollegaen i andre enden.  Hun gir hundene mat, og låser døra.  Det tar bare ti minutter å kjøre ned til jobben. Hun vil klare å løse problemet, vise kollegaen hva som må gjøres på.20 minutter, maks en halv time. Om under en time er hun hjemme igjen.
Hun drar på jobb, gjør det som forventes av henne. Så drar hun hjem. det har gått halvannen time. Selvsagt skriver hun ikke overtid.  Hun hjalp jo bare til med kollegial støtte.  Hun er mer opptatt av pasientsikkerheten, at hjulene går rundt.  Ledelsen liker ikke overtid.  Avdelingen, sykehuset, det regionale helseforetaket har dårlig råd.  Hun klarer seg da greit uten de få hundrelappene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så er det avdelingsmøte og den første snille jenta kjenner svetten begynner å piple litt på ryggen. Nå har hun kommet til det punktet på agendaen som hun har gruet seg litt for.  Det punktet hun satt og finpusset på i går kveld, finpusset på formuleringer og argumentasjon.  Brukte teknikkene fra kurset i “storry-telling”, eventyrfortelling, som hun og resten av ledelsen var på.  Hun klarte det!  Ved å appellere til samvittighet og følelser, snakke om kollegial støtte og avlasting av en sliten nattevakt klarte hun det.  Sjefen hjalp og til, snakket om hvilke verdier vi ønsket å ha på arbeidsplassen, om lagånd og fleksibilitet, om å gi og ta.  De ansatte kjøpte det, og er nå villige til å arbeide gratis på fritiden de og, akkurat som mellomlederne.   Hun fikk klapp på ryggen av sjefen sin etterpå. Klapp på ryggen teller noen ganger mer enn penger.

Bare jeg hadde innvendinger. Men hvem hører på meg?  En gammel fossil som startet yrkeslivet sitt en gang i forrige årtusen.  Hva forstår vel jeg om det moderne fleksible arbeidslivet hvor smarttelefoner   og annen teknologi gjør det mulig å være tilgjengelig for arbeidsgiver 24/7 ?
Mine betraktninger gikk ikke på at man ikke skulle vise kollegial støtte.  Mine betraktninger gikk ikke på at man ikke skulle tenke på pasientsikkerhet eller være fleksibel  Mine betraktninger gikk bare på at man skulle være bevisst forskjellen på arbeidstid og fritid, og at den tiden man stiller til arbeidsgivers disposisjon får man selvsagt betalt for.  Men hvem bryr seg om hva jeg mener?

Det sies at Cathinka Gulberg, hun som startet den første sykepleierutdanningen i Norge knelte ved sofaen på kontoret sitt og ba Herren om mer ressurser, flere penger, til skoledriften.  Jeg forstår at hun hadde mer tiltro til at Herren ville gi henne penger enn samfunnet for øvrig.  Vårt samfunn anså den gangen utdanning av kvinner som bortkastet: De skulle bli gift, få barn og bli forsørget. De nye ekspanderende sykehusene hadde likevel behov for kvinner (selvfølgelig kvinner) som kunne pleie og stelle for de syke. Det var også ønskelig at de hadde et minimum av kunnskap om anatomi, sykdommer og deres behandling og at de var gudfryktige og ikke krevde for mye lønn. Biskopen i Oslo mente til og med at sykepleiere ikke burde få lønn fordi det korrumperte deres kall.

Om et par måneder skal jeg knele ved et forhandlingsbord og be Herren, jeg mener HR, om mer lønn for radiografene. Sammen med HR sitter ikke 1800 tallets Biskop i Oslo, men Sjefen. Du husker hun som hjalp den første snille piken. Hun som snakket så varmt om verdier på arbeidsplassen om lagånd, om fleksibilitet om å gi og ta.  Hun kunne like godt snakket om kall. Hun vet at radiografene kanskje ikke er gudfryktige, men at de ikke krever mye i lønn. De gikk glatt med på å arbeide gratis. Hun vet og at det hun er med på å gi radiografene i lønnsvekst vil bli tatt direkte fra bunnlinja på regnskapet hun er ansvarlig for. Bunnlinja hun er ansvarlig for å få til å gå i null, eller aller helst pluss.  Det er snakk om å gi og ta.