Jeg er der jeg hører hjemme på bloggtoppen, på plass nummer 13.  Jeg vet det gleder noen av mine lesere, som nesten daglig forteller meg at de gleder seg over min dårlige plassering. Hyggelig å glede folk!

Men dere, påsken står for døra, og enten det blir hjemmepåske eller hyttepåske, husk solkrem!
Ja, Ida Wulff er fremdeles på andreplass. Nei, hun har ikke kommet med noe nytt innlegg.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Andrea Sveinsdottir på femteplass reklamerer for en svart kjole.  En hver kvinne med respekt for seg selv trenger jo “den lille sorte” i sin garderobe, og dette er et tøft eksemplar av arten.
Ikke akkurat en kjole for meg. For kort, men jeg tror Datteren kunne like den – spesielt med de lange støvlene som Andra bruker til den på bildene. Det gjør den mer rocka – mer røff.

I går sjekket jeg opp den kjolen Andrea reklamerte for i innlegget jeg skrev om i innlegget Uken som gikk… Den syrinfargede kjolen som bare er lekker.  Vel den hadde en lekker pris også.  Over 4.000 kroner, så det blir med tanken for min del.

Jeg klikker meg inn på den lille svarte kjolen i dette innlegget.
Blir gledelig overrasket over at det er siden til ellos jeg kommer inn på. De pleier ikke være så dyre. Og nei, kjolen koster 449,- kroner.
Men kjolen var mye finere på bildene av Andrea og kjolen enn bildene på siden til ellos.  Plutselig er jeg ikke så sikker på om kjolen vil falle i smak hos Datteren.

Mamma på hjul på fjerde plass har et innlegg hvor hun forteller om sko-kjøp til minstemann.
Hun forteller og at hun har drømt at hun var fanget i en endeløs korridor med utallige veivalg.
Jeg kjenner godt til slike drømmer.

Jeg drømte en natt for mange år siden at jeg var litt for sent ute til et møte på sykehuset. Det har nok skjedd mer enn en gang. Det er ikke alltid like lett å løpe fra pasientbehandlingen på avtalt tid.  Det kan hende at den siste pasienten jeg skulle ta røntgenundersøkelse av tok mer tid enn jeg forutså eller at det kom en akutt skade som var viktigere enn å løpe på møte,
Vel mens jeg løp gjennom endeløse sykehuskorridorer på vei mot riktig møterom kom jeg i drømme over en bil. Hva den bilen gjorde der aner jeg ikke, men jeg satte meg inn i bilen og råkjørte gjennom korridorene på vei mot møterommet.
På veien, eller snarere korridoren, kom jeg (fremdeles i en drøm) dessverre til å kjøre over en eldre pasient med rullator og intravenøsstativ som liksom kom litt i veien dr han tuslet rundt i korridoren.
Men jeg bare kjørte videre. Måtte jo rekke møtet, må vite!
Lenge etter at jeg våknet dyvåt av svette hadde jeg dårlig samvittighet for den stakkars mannen.

Julie Nyland på tredje plass forteller at en venn av henne fikk hjerteinfarkt kort tid etter at hun hadde snakket med han på telefonen.
Jeg tror ikke det var en sammenheng mellom telefonsamtalen og hjerteinfarktet, selv om Julia er en av de bloggerne som med sine holdninger nesten har irritert på meg hjerteinfarkt den siste uka.

Budskapet fra Julia er gripdagen, nyt livet, ta vare på de du bryr deg om. Vi vet ikke hvor skjørt livet kan være.
Mye klokt fra Julia der. Det skal hun ha.

Kokkejævel er på førsteplass – Han forteller at i dag er det begravelse for hans x-svigermor. Kondolerer!
Må vær en helg med mange følelser, ikke minst for barna til Kokkejævel.  Begravelse for en kjær bestemor i dag, dåp for lillebror og bryllup for pappa i morgen…..
Jeg føler med familien.

I 2002 var vår familie i en lignende situasjon.
Vi hadde bisettelse for Anders, den lille sønnen vår som møtte døden flør han møtte livet, på en torsdag.
Søndag, tre dager senere, var det tid for barnedåp for niesa mi – og jeg skulle være fadder.
Det var en tøff helg.

Jeg hadde sagt til familien at jeg kom til å være med i kirken, men at jeg ikke orket å være med på middagen etterpå Men spesielt Mamma synes det ville være trist at jeg ikke kom også på middagen. At det at jeg ikke var der ville liksom ødelegge dagen for henne – og resten av familien.
Ungene våre ønsket å gå i dåpen og på middagen, Gamle Gubben Grå mente samværet med familien ville gjøre meg godt og at alle ville forstå det hvis jeg felte en tåre eller var litt stille.

Så jeg dro i kirken og på middagen.
Høytidsstemning og Gudsord gjør godt når en er i sorg.
Mens slekta tok bilder på kirkebakken sto jeg og gråt på skuldra til ei jeg kjenner.  Tørket tårene og var med på bildene hvor faddere eller andre familiekonsultasjoner hvor jeg hørte med skulle fotograferes.

Middagen gikk greit. Alle hadde forståelse for at jeg ikke var sprudlende.
Det var gode klemmer, Mammas gode hender som strøyk meg forsiktig over kinnet, når hun så jeg sleit med å holde tårene inne.  I ettertid er jeg glad for at jeg ble med.

Hva tar jeg med meg fra toppbloggerne i dag?
Jeg skal huske å kjøpe solkrem!