NRK skal ikke spille musikk av Michael Jackson de neste to ukene.  Jeg hører det fører til lytterstorm og et villt engasjement i kommentarfeltene.  Jeg tror det går helt greit.   Hadde man ikke sagt noe om det, tror jeg ingen hadde savnet Michael Jacksons musikk på NRK en fjorten dagers tid. Det blir litt som med Lohingren sjokoladen.  Hvis den bare helt stille og rolig hadde forsvunnet ut av sortimentet, hadde ingen savnet den.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Nå skal det sies at jeg aldri har vært noen stor fan av Michael Jackson.  Men jeg er blodfan av Åge Aleksandersen. Når NRK spiller Åge på radioen, hender det nok at volumknappen blir skrudd en anelse høyere og jeg gauler med.  Spiller man på radioen noe musikk fra min ungdom, for eksempel “Lady in red” med Chris De Burgh kan det også forekomme dansetrinn. Men om det ikke blir spilt Åge på radioen på en fjortendagers tid tror jeg ikke at jeg hadde tenkt så mye over det.
Så hvorfor så big-deal om Michael Jackson får noen dagers fri fra eteren?

Mihael Jacksonvar en stor artist, såpass skjønner jeg.  Men er det virkelig krise om han ikke blir spilt på NRK i to uker?  Er han så stor at verden ville bli ulevelig om han ikke blir spilt på Norsk Rikskringskasting en 14 dagers tid?  Det er jo ikke noe forbud mot å spille han på Radio Norge, P4, eller på hvilke andre plattformer du måtte ønske.
Du kan laste ned all musikken hans, børste støv av de gamle CD; LP ; eller MC og høre Jackson så mye du vil – bare ikke på NRK:  Hva er problemet?

Selv om noen sikkert mener at Michael Jackson i likhet med Elvis lever, tror jeg de fleste av oss mener at han forlot denne verdenen en junidag for snart 10 år siden.
Jeg husker jeg hørte nyheten på radio (Jada, på NRK) og ble utrolig “skuffet.”
“Skuffet” over at det “bare” var Michael Jacson som var død – og ikke Jens Stoltenberg.

For at den siste setningen skal gi mening, må det nok litt mer forklaring til. Men først vil jeg slå fast at jeg overhode ikke ønsker Jens Stoltenberg død. På ingen måte!
Men denne junidagen da nyhetssendingene var fulle av Michael Jacksons død hadde jeg arbeidet natte vakt.  Jeg lå og sov inne på soverommet. Døra til soverommet sto på gløtt så Kjøteren og den andre hunden vi hadde da kunne komme inn til meg uten å vekke meg. Radioen sto som vanlig på på kjøkkenet.  Jeg sov ikke så hardt etter nattevakta, hadde sluttet med det, lå mest og dormet, og fikk med meg litt av det som skjedde på radioen.  Jeg fikk med meg at en eller annen var død, og at det var en han, og at han var 50 år.  Men jeg hørte ikke så godt etter. navnet fikk jeg liksom ikke med meg der jeg lå og døste.  Hjernen registrerte nok ikke ordet  Michael Jackson i like stor grad som ordene “død” og “50 år” .Men hjernen min er slik at den arbeider med å gi broker av informasjon en mening, så jeg ble liggende der halvveis i drømmeland, halvveis våken og reflektere over hvem som var 50 år og som ved sin død kunne gi nyhetsreporteren dette alvorlige, sorgtyngede preget på stemmen.  Jeg så for meg mørk dress, svart slips og ekstra nyhetssendinger på alle kanaler.
Kongen var godtover femti. Han hadde passert 70…
Kronprinsen var knapt 40….
Jens Stoltenberg.  Statsministeren vår. Han hadde fylt 50 tidligere dette året. Min sovende hjerne konkluderte med at det nok var Jens Stoltenberg som var død.  Jeg syntes det var litt trist, Stoltenberg er en fyr jeg har respekt for. I tillegg har jeg en gang kjørt heis sammen med Jens Stoltenberg. Hele tre etasjer.

Du kan tro jeg ble “skuffet” da jeg våknet til live og fant ut at det “bare” var Michael Jackson som var død.  En nyhet jeg mente mer var verdig en notis på siste siden enn en alvorspreget nyhetsoppleser i sort dress.