Folk over 60 år trenger ikke en ekstra ferieuke.

Dette er overskriften på ytringen til Anne Kari Bratten, for de av leserne mine som har gått glipp av den. Den kan leses her.

Stortinget har vedtatt å levealdersjustere pensjonssystemet vårt, skriver Bratten. Det er jo fakta, så langt, så greit.
At tiden derfor må være inne for også å levealdersjustere alle slags seniortiltak, både i og utenfor arbeidslivet.  er en uttalelse som får stå for Anne Kari sin regning.  Slik jeg kjenner arbeidslivet, det er jo det både Anne Kari og jeg har vært mest opptatt av i vårt yrkesaktive liv, mener jeg bestemt å huske at senior politikk har blitt innført i arbeidslivet med det som mål å få til det Bratten ønsker. Nemlig at folk skal klare å stå lenger i jobb. Når hun nå vil fjerne slike seniortiltak i arbeidslivet, synes det for meg at hun skyter seg selv i foten. Hun tar vekk det verktøyet man har som gjør at mange klarer å stå lenger i jobb enn de hadde gjort uten disse tiltakene.

Eldre må stå lengre i jobb, unge må komme raskere inn i arbeidslivet, sier Bratten. Jeg skulle ønske jeg snart fikk høre hvordan hun mener at vi skal få til det siste. At unge kommer raskere inn i arbeidslivet. På det punktet har det vært stille i alle år. Nå skal jo alle ha passert 30 og ha en master eller to før de vurderer å komme seg ut av jenterommet og i arbeid.

Men tilbake til de eldre, de uføre, de som jobber deltid, de svakeste i samfunnet, de som alltid og til enhver tid har vært hakkekyllingene til Anne Kari Bratten. Nå nøyer ikke Anne Kari seg med å ønske å styre arbeidsdagen deres, hun vil også styre fritiden deres.

Litt skummelt når en direktør for en arbeidsgiverorganisasjon mener hun eier arbeidstakerne, og også skal bestemme over livene deres langt mer enn de timene de er på arbeid. Vil hun tilbake til tiden med føydal-herrer, hvor arbeidsgiver eide arbeiderne?

Anne Kari Bratten drar frem en uting fra egen kommune, Bærum. Der har de tilbud til befolkningsgruppen over 60 år som Anne Kari ønsker å fjerne, ene og alene av en grunn. Hun har ikke mulighet til å delta.

Dårlig argument spør du meg. Fordi Anne Kari ikke har tid eller interesse av stavganggruppe og strikkekaffe trenger ingen andre slike tilbud heller, for alle mennesker er jo akkurat som Anne Kari! Går det an å være mer navlebeskuende?

Tilbudene i Bærum er “for alle over 60”, men tro meg Anne Kari, det er nok ikke først og fremst de som fylte 60 rett før sommerferien kommunen har i tankene når de oppretter slike tilbud. Det er et tilbud til de som er 60 år og 5 måneder slik som Anne Kari, men det er og et tilbud til de som er 68. 74 eller 95, Unner du ikke de å komme seg ut og være i aktivitet heller. Skal de bare sitte lydig inne i leilighetene sine og vente på døden?
Forstår ikke Anne Kari at disse tilbudene har kommunen opprettet som et forebyggende tiltak? Et tiltak for å holde seniorene i kommunen friskere lengre? Dette er tiltak for å hindre press på velferdsstaten Anne Kari snakker så varmt om å redde. Dette er tiltak som kan føre til at folk klarer seg selv uten tjenester fra kommunen lenger. Da gjelder det å holde de spreke og aktive mens de fremdeles er det, i stedet for å forsøke å rehabilitere de tilbake til fordums styrke når de har blitt skrøpelige.

Anne Kari har sjekket avtaleboka si og funnet ut at hun har et jobbmøte når samtlige av disse arrangementene går av stabelen. Mens naboen hennes som kanskje har hatt helgevakt som radiograf på sykehuset kan ha fri den dagen det er stavgang-gruppe og gjentar gjerne.
Det samme kan hun som kjører nattbussen, hun kan synes at det er helt utmerket med en skikkelig treningsøkt i frisk luft mandag klokka 11.

Alle er ikke som deg, Anne Kari.
Og du, jeg har i likhet med deg hatt en arbeidshverdag som i mange år bestod av utrolig mange møter rundt om i diverse møterom. Tro meg Anne Kari, en slik arbeidsdag er slitsom ja, men på en helt annen måte hvis du arbeider som radiograf på en travel bildediagnostisk avdeling. Du kan være litt mer ukonsentrert og ha en litt dårlig dag i et møterom enn når du står på ei traumestue eller skal kjøre CT undersøkelse nummer 24 den dagen. Jeg har prøvd begge deler, jeg vet hva jeg snakker om.

Anne Kari mener at den 6. ferieuka for de over 60 samt andre seniortitak forskjellige virksomheter har innført bør skrotes. De ble innført for å holde folk lenger i arbeid. Det er fremdeles målet, men Anne Kari mener de ikke trengs rett og slett fordi hun som har en arbeidsdag som, i følge henne selv, består av en uendelig rekke jobbmøter ikke føler behov for mer ferie eller fri.
Kanskje hun hadde følt det litt annerledes hvis hun hadde hatt et yrke hvor hun hadde hatt mer ansvar. Jeg mener, møtevirksomhet kontra å kjøre en skolebuss stappfull av viltre unger,
Hvilke av disse kan unne seg å lukke øynene å ta en aldri så liten tankeflukt i arbeidsdagen?
Kanskje noen har behov for mer ferie med alderen selv om Anne Kari 60 år og 5 måneder ikke føler behovet riktig ennå?

Jeg var som deg Anne Kari. Mottoet mitt var jobb til du stuper, og målet mitt var å jobbe til jeg var 67, minst. Nå er jeg 58 og har søknad om uføretrygd til behandling hos NAV. Ikke fordi jeg har lengtet etter å spille canasta eller gå på strikke-kaffe, men rett og slett fordi kroppen sa stopp.
Jeg forlot ikke arbeidslivet og møterommene med lett hjerte eller fordi jeg ønsket det. Jeg gjorde det rett og slett fordi det var tomt, tomt for energi. Tomt for alt. Jeg hadde ikke noe i jobben som radiograf å gjøre. Jeg kunne nok ha holdt ut med arbeidsdager fulle av møter en stund til, men for meg hang de to tingene sammen.

Jeg tror den 6. ferieuka og andre seniortiltak er bra. Jeg tror det er det som må til for å holde folk i arbeid. Eller kall det ikke seniortiltak, kall det livsfase-tiltak. Vi må kanskje ha ulike tiltak til mennesker i forskjellige livsfaser. Tiltak som gjør at man kan klarer å stå i et arbeidsliv som blir tøffere og tøffere, selv om man har et liv ved siden av jobben.

Anne Kari Bratten vil redde velferdsstaten ved å skvise siste rest av arbeidsevne ut av arbeidstakerne. Når det ikke er mer å hente er det slutt. Kirkegården neste. Det er jo helt klart en måte å stoppe den demografiske utviklingen på, unngå at vi stadig blir flere og flere eldre.
Jeg har en litt mer human måte. Hva med å sette alle de som er som Anne Kari, som bruker arbeidsdagen på å fly fra møterom til møterom, til å gjøre en ordentlig jobb.
Anne Kari Bratten har vært konsulent og flydd rundt på møterom hele sitt yrkesaktive liv, men med litt opplæring kunne hun sikkert brukes som ufaglært assistent i hjemmetjenesten, stable varer i en matbutikk eller være hjelpemann på renovasjonsbil. Vi trenger alle hender vi kan få, også de ufaglærte.

Andre på de møterommene har kanskje bakgrunn som sykepleiere, bussjåfører, førskolelærere eller andre yrker vi har mangelvare på.
Tenk på alle årsverkene vi kunne spare i norsk arbeidsliv hvis vi kuttet ned på antall stillinger som kun har som oppgave å løpe fra møterom til møterom!
Hilsen ei som i mange år var med på runddansen mellom møterommene.