Noen husker kanskje at jeg i innlegget Juni-utfordring ville at folk skulle anbefale “reisemål”, store eller små, til leserne sine og sa få leserne til å dra til det samme stedet og sktive enten kommentar eller innlegg om det.
Jeg fulgte med, noterte og holdt telling både med anbefalte reisemål og hvem som lot seg inspirere. Men så, som mange vet, skjedde det noe sånn halvveis i juni, og jeg fulgte ikke så nøye med på blogg lenger. Leste innlegg til de jeg følger, men orket ikke følge med på alle innlegg.
Så kåring av Juni-utfordringen blir derfor en kåring av hvem som lå best an da jeg sluttet å føre statistikk. Sånn må det bli denne måneden. Mest en test for at dere lesere skal forstå konseptet.
De to vinnerne, ja for det sto uavgjort mellom de to, er….Bunny og Pensjonistgunna .
Bunny inspirerte Skogfrue til å gå på orkidejakt i Øvre EEiker. Mulig det blir litt feil. For jeg tror Skogfrue tipset Bunny om den orkide-jakta i utgangspunktet men slikt som skjer utenfor blogg kan jeg ikke ta med. Bunny skrev om oorkidjjakt først. Skogfrue tok turen noen dager senere.
Pensjonistgunna skrev om Ekebergparken og ikke lenge etter observerte jeg at Frodith hadde latt seg inspirere til å besøke parken.
Gratulerer til Pensjonistgunna og Bunny som gode influensere til å inspirere folk til å komme seg ut. I morgen er det første juli. Ny månrd, ny utfordring og nye muligheter.
Bildet over er bare et illustrasjonsfoto. Jeg har ikke vært ute og labba elvelangs tidlig en mandag morgen. Eller tidlig og tidlig. Klokka nærmer seg 8. Det er helt greit å starte dagen uten å mase om at det er tidlig.
Etter litt tekopp og tastatur skal jeg nok ut og labbe. Hundene må ha lufteturen sin. Etter det skal jeg handle for Høvdingen. Ansvaret for det har jeg overlatt til noen andre de siste to ukene. Nå er hverdagen tilbake, så da blir det en liten tur ut til min barndoms dal i dag.
Da blir det nok og en liten tur bortom kirkegården. Jeg kjører nesten forbi.
Fremdeles er det overskyet, men Yr melder at været skal bli bra utover dagen.
Begravelse og bryllupet er over. To datoer som har ligget der som merkesteiner på veien, og i grunn hatt mye fokus. I dag er første dag på veien videre.
Har dere tenkt på alle små ting som det kanskje er en person i husstanden som tar seg mer av enn den andre? I dag ble jeg plutselig var en del av de tingene. Viden har blåst rundt veggene her. Trekket på grillen har blåst av grillen og bortover terrassen. Vi grilla torsdagen før Gamle Gubben Grå døde. Trekket var ikke festet med ei ekstra reim slik han pleide å gjøre det. Det gikk gjerne noen dager før han pleide å feste den, mer når det var meldt vind. Ingen stor greie å fikse, Men det har liksom ikke vært min oppgave. Kjenner på savnet, og synes jeg hører glosene som ville ha kommet hvis han hadde kommet ut på terrassen og funnet trekket i det andre hjørnet av terrassen. Ikke minst fordi det hadde havnet opp i tomatplantene hans. Ja en av tomatplantene var til og med hvelvet.
Løfter opp den hvelvete tomatplanta og ser at den har fått noen kart. De første tomat-kartene jeg har fått øye på i år. Har ikke studert tomatplantene så nøye. Savner å fortelle han at det kommer tomater. De plantene var noe han var litt stolt av i år. Så mange flotte planter drevet frem fra frø.
Vinden har herjet. Antakelig har det vært et kort strømbrudd mens jeg sov en halv time på sofaen. Det digitale uret på komfyren står og blinker og radioen er stum når jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg skal steike et par ostesmørebrød, men steikeovnen vil ikke virke. Kjenner at jeg bli stresset. Komfyren er et halvt år gammel. Hva kan være galt? Kokeplatene virker. Da er det ikke noen sikring. Hvorfor vil ikke steikeovnen virke? Jeg er ikke noe teknisk vidunder. Ryggmargsrefleksen sier: spør Gamle Gubben Grå. Kan jo spørre Yngste Sønn, men det er noe med å klare selv. Ikke være avhengig av ungene til den minste ting. Jeg klarer å tenke ut at det nok av en eller annen merkelig og uforståelig grunn for meg er en sammenheng mellom steikeovnen og digital klokke som står og blinker. Jeg trykker å noen klokke-knapper og får i gag steikeovnen. Synes jeg hører Gamle Gubben Grå humre og si “Flink jente” mens han klapper meg litt sånn demonstrativt på hodet.
Når jeg sitter her og skriver dette innlegget kommer jeg til å tenke på at det er søndag i dag. Søndag og vi har ikke hatt varme rundstykker til frokost. En tradisjon vi innførte etter at ungene hadde begynt å flytte ut. Det var så og si alltid Gamle Gubben Grå som ordnet de rundstykkene. Nå hadde jeg ikke en gang husket å kjøpe halvstekte rundstykker. Skylder på at det var bryllup i går, og at jeg derfor ikke er helt inne i rutinene, men vet i mitt stille sinn at hadde Gamle Gubben Grå vært her hadde han husket det selv om det var bryllup. Neste søndag skal rundstykkene være på plass!
Ikke er det noen papiraviser å lese heller. Også noe Gamle Gubben Grå var opptatt av. At vi skulle ha VG og Dagbladet i helgene. Jeg leser de fleste avisene på nett, ikke alltid jeg blar gjennom papirutgavene i helgene en gang. Men savnet de plutselig nå. Eller savnet at det var noen som savnet dem….
Det er vel det som kommer til åvære en del av hverdagen fremover. De tusen små tingene som minner meg på at han er borte.
For tredje gang ha jeg nådd toppe av topplista og har ingen over meg som jeg kan kommentere. I dag klarer jeg og å glede meg litt over det. Jeg tror jeg har lesere fordi jeg klarer å sette ord på sorgen og følelsene mine, og det er jo noe man kan ta til seg som positivt.
Begravelse og bryllup er over. To merkedager som liksom har ligget der foran oss de siste to korte ukene. Sorg og glede side om side. I dag begynner livet videre. Jeg tar det som et godt tegn at jeg ikke våknet før klokka var over 9 i dag. Når skjedde det sist? OK, jeg var kanskje litt sent i seng. La meg rundt klokka 2, og sovnet nesten momentant. Jeg var hjemme rundt midnatt etter å ha kjørt Eldste Sønn hjem, luftet hundene og ble sittende oppe og lese litt nyheter og vente på at Yngste Sønn skulle komme hjem. Vi hadde to biler for ikke å stue fem festkledde mennesker inn i en bil. Jeg tenkte og at det var greit med egen bil. Det kunne jo tenkes at jeg hadde følt behov for å bryte opp tidlig, greit da å kunne reise litt stille og rolig uten at andre som koste seg måtte bryte opp. Nå dro vi når flere begynte å bryte opp.
Det ble en fin dag i går. Jeg brukte god tid på badet. Var flink til å stelle pent med meg selv. Brukte både ansiktskrem og godt med fuktighetskrem. Jeg er ikke alltid så flink til det. Fikk til frisyren så jeg ble fornøyd, og takket for at jeg har en kort sveis som egentlig ikke trenger stort mer enn litt skum og litt lett rufsing for å bli bra. Sminke-sakene ble funnet frem. Ikke det at jeg følte behov for å se ut som et malerskrin, men man kan jo forsøke å pynte litt på kjerringa. Man føler seg jo bedre med litt farge i kinna. Og dette handlet om å føle seg så bra som mulig.
Så var det kjolen da. Jeg var tidlig ute med antrekket til dette bryllupet. Kjøpte kjole allerede i mars eller april. Veske kort tid etter, og Datteren som jobber i skobutikk har fikset flotte, matchende sko som også passer disse litt store kjerring-føttene. Men alt dette var i rosa. Hele meg følte at rosa ble helt feil for meg denne dagen. Het greit at jeg ikke skulle gå i svart, men rosa er liksom nesten helt i den andre skalaen av farger. tidligere denne uka hadde jeg hengt frem en sommerkjole i hvitt og turkis. En helt enkel og grei kjole som jeg fint kunne bruke i et enkelt sommer-bryllup. Men jeg var liksom ikke helt fornøyd med kjole-valget.
Da jeg sto i dusjen kom jeg til å tenke på en kjole jeg i mitt stille sinn har kalt “nattens dronning”. En selskapskjole i natt-blå farge innkjøpt før Gamle Gubben Grå og jeg dro til Egypt i 2009. Den var i det minste med til Egypt. Det var da den fikk navnet “Nattens dronning”. Det var komplimentet en hovmester i døra til spisesalen på skipet vi var på Nil-cruise ga meg en kveld jeg ankom restauranten. Det var bare et men. Kjolen har hengt innerst i skapet i mange år. Blitt tatt ut og vurdert ved flere anledninger. Vurdert for å vandre videre til Fretex eller til venninner som er litt mindre enn meg. To ganger har jeg lånt den ut til venninner som ikke har hatt noe å ha på seg. Ja, kjolen har sågar vært i bryllup i Hellas uten meg. Men jeg har gått med ganske mye de siste årene. Kunne det være mulig at jeg på ny kom inn i “Nattens dronning”? Det var verdt et forsøk. Og vet dere hva? Den passet! Den satt som om den skulle være sydd til meg! Antrekket var i boks. Så mørkt kledd at det nesten var svart, i en kjole som satt som den skulle og som var i de samme fargetonene som dressen til Yngste Sønn og Datteren. Perfekt! Med sjalet som jeg fikk av gode tillitsvalgtskollegaer da jeg sluttet som tillitsvalgt over skuldrene var jeg klar for bryllup.
Det var en nydelig vielse vakre Bønsnes kirke. Jeg regner med at det er forståelse for at jeg velger et arkivbilde fra kirken. Jeg flyr ikke rundt i et bryllup og spør folk om lov til å dele bilder av de på blogg. I tillegg ba presten i forkant av seremonien folk om å la mobilen og kamera være. Heller være til stede i det som skjedde. Det synes jeg i grunn var en bra oppfordring.
Det ble som sagt en fin dag og kveld. Søsteren min ble viet til en alle tiders mann som alle vi i familien har blitt veldig glad i. Voksne barn fra begge sider holdt rørende taler. Det samme gjorde Lillesøster. Ja, og selvsagt brudeparet. Joda, det kom noen tårer i øyekroken. Jeg er så glad på søsteren min sine vegne. Pause fra sorgen, eller kanskje mer det første skritt på veien videre.
Noe jeg syntes var fint og godt var at folk ikke bare lot som ingenting. Foreldrene til brudgommen som jeg bare har møtt en gang tidligere kondolerte. Venninnene til søsteren min som serverte og var bakkemannskap er folk jeg har kjent fra barndommen. De ga meg gode klemmer og spurte om det gikk bra med meg og uttrykte sin medfølelse. Folk viste at de bryr seg, men viste og forståelse for at nå var det bryllup som var fokuset mitt. Det var godt.
Det var et skikkelig trivelig bryllup. Et bryllup for alle generasjoner. En dag å leve lenge på. En god start på veien videre.
Verden stopper ikke opp når noen dør. Klokka tikker videre minutt for minutt. Det blir til timer og dager. Kalenderblad snus og det dukker opp avtaler, merkedager og begivenheter som er skrevet inn i den kalenderen lenge før livet ble forandret. Slik er det for meg, ungene og resten av storfamilien i dag. På torsdag var det begravelse. I dag er det tid for bryllup.
Storesøsteren min skal gifte seg. Det blir et lite familie-bryllup med rundt 30-40 gjester. De i alt 6 barnebarna til brudeparet er med og det ryktes at vi skal spille “kubb” etter middag.
Alle hadde forstått det hvis ungene eller jeg hadde valgt å bli hjemme, men for oss ble det raskt viktig og riktig at vi skulle gå i det bryllupet. Starte hverdagen uten Gamle Gubben Grå med å hylle kjærligheten. Skifte litt fokus fra alt det triste, om en så bare for en dag. Tilbringe dagen sammen med storfamilien, mennesker som er glade i oss og byr seg om oss.
Her jeg sitter med tekopp og tastatur kjenner jeg at jeg gleder meg til bryllupet. Ikke stålsetter meg, men gleder meg. Tre litt ut av rollen sørgende enke for noen timer, og ha mer fokus på å være brudens yngre søster. Det er ikke så mange ganger kjerringer i slutten av 50-åra har den muligheten.
Formiddagen er satt av til god tid til egen-pleie. Kommer til å okkupere badet lenge. Ha på parfymen jeg fikk av Gamle Gubben Grå til jul. Ta på meg sommerkjole. Har valgt vekk den lys-rosa jeg hadde tenkt å ha med en som går mer i blått. Jeg går ikke i svart i bryllup.
Mulig jeg kommer til å felle flere tårer enn bruden, men det får gå.
Noen vil sikkert mene at det er feil av oss å møte i bryllup så nære Gamle Gubben Grås død og begravelse. Det står de fritt til å mene. Jeg gjør det som føles riktig for meg. Hadde det vært en stor bryllupsfest hadde jeg nok følt det annerledes. Men dette er en familie-fest hvor barnebarna mellom 2 og 10 utgjør en stor del av gjestelista.
Noen vil sikkert mene at jeg er beintøff som orker å gå i bryllup nå. Mulig jeg er tøff, men jeg gjør det ikke for å fremstå som tøff. Jeg hadde ikke hatt problemer med å si til søsteren min at dette fikser jeg ikke, og hun ville ha forstått. Alle ville forstått. Jeg tror det blir godt å være sammen med familien i dag og flytte fokuset litt fra alt som har opptatt meg de siste 12 dagene.
Livet går videre, selv når man vil at det skal stoppe opp, eller helst spoles bakover å endres. Da vi mistet Anders i dødfødsel hadde vi begravelse for Anders på en torsdag, og barnedåp for en av niesene mine på søndagen tre dager senere. Det var tøft! Jeg ville helst ikke delta. I det minste ikke i middagen etterpå. Men ombestemte meg etter å ha lyttet til min kloke mor. Det er jeg glad for i ettertid.
Jeg gleder meg til bryllup i dag. Det skal bli godt å fokusere på noe hyggelig for noen timer. La tankene som kverner få litt fri. Ta det første skrittet på veien videre.
Nei det er ikke denne kjerringa som har fått hedersbetegnelsen 100 % kommunistgærning. Det er det derimot Zohran Mamdani som har fått, og det av selveste Donald Trump.
Nå tror jeg ikke Trump er helt god på politiske terminologier, for Mamdani er vel i likhet med meg mer sosialist enn kommunist. Jeg blir i det minste mer og mer glad, jo mer jeg leser om denne Mamdani. Kanskje er det håp for USA etter hvert og, bare man får kvittet seg med Donald.
For det første; Zohran Mamdani er ikke “kisteferdig”. Han er 33 år, og har forhåpentligvis en lysende politisk karriere foran seg. Natt til onsdag gikk han fra å være en relativt ukjent 33-åring til å bli den mest sannsynlige neste borgermesteren i New York by. Da vant han nemlig nominasjonsvalget til å bli demokratenes kandidat til denne toppjobben. Og demokratene vinner sannsynligvis valget i byen i november.
Mamdani er født i Uganda i 1991 og har foreldre med indiske aner. Familien flyttet til USA da han var syv. Faren hans er professor. Moren hans, Mira Nair, er en kjent regissør.
De siste fire årene har Mamdani vært representant i New Yorks lovgivende forsamling – uten å gjøre veldig mye av seg. Han var dermed et ubeskrevet blad da han stilte som kandidat til å bli borgermester tidligere i år. Mamdani, en selverklært demokratisk sosialist, kunngjorde i oktober at han stilte som kandidat. Ideologien og mangelen på erfaring gjorde at så godt som ingen levnet ham en sjanse. Leser jeg i Aftenposten. Ikke overraskende liker jeg folk som ikke er den selvskrevne vinner men likevel lykkes.
Mamdani ønsker å gjøre noe med de enorme økonomiske forskjellene som preger innbyggerne i New York by. For å få til det, vil han flytte penger fra de rikeste til de fattigste. Høres ut som god Rødt-politikk i mine ører. Ved å øke skattene for de rikeste ønsker han å tilby gratis kollektivtransport og å øke minstelønnen til 30 dollar. Omfordeling av beste slag. Han vil fryse leieprisene på kommunalt regulerte boliger og senke matvareprisene, blant annet ved å opprette kommunale matbutikker. Det der med å tenke seg kommunale matbutikker i New York er både nytenkende og spennende. Lurer på om jeg skal foreslå det her på Ringerike…… Det hadde det blitt bråk av.
– Newyorkere trenger en by de har råd til å bo i, sier han i et intervju med The New York Times.
Han er og en av de få amerikanske politikere som kaller Israels krigføring i Gaza med sitt rette navn Folkemord! Slik blir det fort bråk av over dammen.
Valgresultatet endte med at Mamdani fikk 43,5 prosent av stemmene. Mange newyorkere, spesielt folk med lav alder og lav inntekt, jubler denne uken. De føler at de er blitt hørt.
Ian Bremmer, som leder tankesmien Eurasia Group, tror at USA snart vil oppleve en venstrepopulistisk bølge – et slags svar på høyrepopulismen Donald Trump representerer. Dette gir håp, også for USA.
Jeg var en av de heldige som Vibbedille hadde i tankene da hun testet ut sin nye greie på hobbyrommet. Selvsagt måtte jeg sikre meg denne nøkkelringen spesialdesignet for meg. Jeg så jo at det fantes flere som ønsket å overta rollen som Røde Brit. (Håper Trønderfrua oogså har fått sitt eksenplar)
Jeg har ikke helt bestemt meg for om den skal bli veskepynt på den røde veska med Rødt logo som jeg bruker på politiske møter, eller om jeg skal bytte ut nøkkelringen jeg har i dag på nøkkelknippet mitt.
Fin var nøkkelknippet både i rødfarge, utførelse og kvalitet. Så folkens dere vet hva dere har å gjøre; LØP OG KJØP! Stusselig hvis Vibbedille skulle bli sittende uvirksom på hobbyrommet.
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og skal reflektere over det soste innlegget til Vibbedille. Hun forteller om gårsdagen da hun var på toppløs tur. Jeg var verken toppløs eller på tur i går, men jeg tror jeg er like sliten i dag som om jeg skulle ha besteget Glittertind eller Galdhøpiggen.
I går var det begravelse for Gamle Gubben Grå, eller Kai som han jo het. Det føles rart å skrive het og ikke heter, Jeg tror jeg trenger litt tid på å ta liksom helt inn over meg at han er borte for bestandig. Jeg forstår og vet selvsagt at han er død, men å forstå og å virkelig fatte at det er sant er to forskjellige ting.
Seremonien var fin, og ble akkurat slik jeg ønsket. Ungene og jeg har brukt lang tid på å velge de salmene vi føltes var riktige for oss. Blå salme og en ukjent salme for meg som vi oppdaget i prosessen med å finne salmer og sanger. Den heter Alt ble med ett så stille og vi syntes den skildrer godt hvordan vi føler tapet av Kai. Datteren til venninnen min var solist og sang Slå ring av Jahn Teigen og Let it Be av Beatles, yndlings-bandet til Gamle Gubben Grå. Presten holdt en tale som forventet, og jeg klarte å holde den minnetalen som jeg hadde forberedt med relativt fast stemme. Det var viktig for meg å få fortalt med mine egne ord for en fin fyr Kai var, og hvor mye han har betydd for ungene og meg. De tre flotte ungene våre, svigersønnen vår, broren og søsteren til Kai bar kisten til sitt siste hvilested, et fredfylt sted på kirkegården.
Det var godt å se alle som hadde møtt opp av familie, venner, og bekjente til Kai og meg. Det er godt å kjenne at det er så mange som viser omtanke og føler med oss.
Etterpå var det minnesamvær for de nærmeste. To gode venninner av meg (som ikke kjente hverandre fra før men som ble et utrolig godt team) ordnet alt det praktiske som å koke kaffe, fylle opp kaffekanner og fat med snitter etter hvert som det tømtes. Jeg trengte ikke passe på noe, de fylte og opp kaffekoppen min ubedt og passet på at jeg hadde litt cola i glasset mitt til enhver tid. De to gode venninnene ble permittert etter at de hadde tatt oppvasken. Vi aller nærmeste ble sittende litt til Det var Svigermor, Svoger, Søsteren til Gamle Gubben Grå og sønnen hennes som var kommet fra California, de tre ungene våre, svigersønnen vår og meg. Det er ikke så ofte vi ser “amerikanerne” så det var utrolig godt å sitte slik. Samtalen gikk på engelsk og norsk, og litt tysk når Svigermor glemte seg bort, hun er jo opprinnelig tysk. Jeg er ikke så god i engelsk og begynte å kjenne på hvor sliten jeg var, så jeg meldte meg litt ut av samtalen. Det var godt bare å sitte og se på at samtalen fløt godt rundt bordet. Søsteren til Gamle Gubben Grå og sønnen blir her noen uker til, og etter hva jeg forsto ble det avtalt å treffes flere ganger. Det er bra.
Da også svigerfamilien min hadde reist, pakket vi blomster og resten av maten ut i bilen og forlot kirkestua slik vi hadde funnet den. Så ruslet vi sakte over kirkegården, så at jorden var fylt på graven til Kai slik den skal, og tok turen opp til gravstedet der moren min ligger begravet. Vi la en rose på graven hennes før vi dro hjem. Jeg var så sliten at jeg nesten sovnet mens Yngste Sønn kjørte oss trygt hjem.
I dag blir en rolig dag kjenner jeg. En dag i sakte tempo. En dag hvor jeg ikke må eller bør noen ting. Bare ta vare på meg selv. Jeg kjenner jeg trenger det.
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og skal reflektere litt over Vibbedilles innlegg Det har eg glemt å fortelle. Der første som slår meg er spørsmålet Er det noe jeg har glemt? I morgen er det begravelse. Har alle som bør ha beskjed fått beskjed? Har jeg husket alt? Klær, sko, lommetørkle…. Jeg er så utrolig sliten. Har bare lyst til å krabbe under pleddet på sofaen og bli der. Men det kan jeg jo ikke. Så jeg krummer nakken og fortsetter. Hvile skal jeg nok unne meg, bare morgendagen er over.
Jeg henter pleddet fra sofaen og tuller meg inn i det her jeg sitter med tekoppen. Ute er himmelen klar og blå, det kommer til å bli en fin dag. Hundene og jeg skal ut på tur om litt. Men først vil jeg sitte her i bobla mi inntulla i pledd og med en varm tekopp i hendene.
Kroppen verker. Jeg føler jeg har vondt over alt, men det er ingen grunn til å kontakte legen. Det eneste han kan tilby er å sløve meg ned så jeg ikke kjenner savnet og sorgen så tyngende. Det vil jeg ikke. Jeg trenger å kjenne på smerten, Den er en del av sorgen. Jeg får bare være snill mot meg selv og ta en dag av gangen. Ei av de mange som har ringt meg sa det. Ta en dag av gangen. Ikke legg deg mål for hvor du skal være i sorgen om uke, en måned eller et halvt år. Fokuser bare på å komme gjennom dagen i dag, så kan du fokusere på neste dag når den kommer. Jeg tror det er en smart strategi akkurat nå.
Jeg vet at jeg kommer til å komme gjennom dette her og. Det er bare å ta tiden til hjelp.
Vibbedille på plassen over meg på topplista har et innlegg hun har kalt Når an kaster bort dagen på å vente. Det handler om hvor stor tro vi har på digitale hjelpemidler at vi ikke bruker hue. Når vi lurer på hvordan været er utenfor boligen vår tyr vi til yr.no eller andre værmeldingstjenester i stedet for å kaste et blikk ut vinduet.
Joda, jeg vet at de nye fjellvettreglene sier Ta hensyn til vær- og skredvarsel. og det er selvsagt riktig når man skal til fjells. Men det står at man skal ta hensyn til værvarsel, ikke at man nødvendigvis skal bli hjemme.
Greit nok å ikke velge topptur når det er meldt lyn og torden. Slike hensyn er smarte å ta. Kanskje heller ikke velge de glatteste svabergene hvis man tror himmelens sluser snart kan åpne seg og regnet velte ned. Men for et innlandsmenneske som meg som stort sett vandrer turer i skogen, så er det verste jeg risikerer å bli våt. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær er det også noe som heter. Så når fjellvettreglene ber en ta hensyn til værvarsel er det vel like mye at en skal være forberedt. Ta forholdsregler. Ikke bruke værmeldingen som unnskyldning for ikke å komme seg ut i det hele tatt. Skinner sola, så skinner sola. Samme hva en app på telefonene eller ei nettside forteller deg.
Selv gikk jeg tur i regnet i går. Har man hunder må man ut samme hva værmeldingen sier. Det regnet litt da jeg startet. Jeg slengte på meg softshell-jakka. Det regnet mer mens vi labbet runden jeg hadde sett meg ut. Det passet meg godt. Tårer og regndråper kunne renne sammen stille ned over kinnene. Jeg har egentlig alltid likt å vandre i regnet. Joda, buksebeina ble våte da vi gikk gjennom høyt gras, men det overlever man. Vi var ikke på en lang dagstur, det er tørt tøy hjemme.
Vibbedille fikk en fin tur i flott vær, selv om værmeldinga meldte noe annet. En tur hun hadde gått glipp av hvis hun stolte blindt på værmeldingen.
Her er det lettskyet i dag. Både på yr og utenfor vinduet. Om litt skal jeg ut med hundene. Yr melder muligheter om regn om litt. Jeg drikker tekoppen min og leser nettaviser uten å stresse. Kommer det regn, så kommer det regn. Lite jeg kan gjøre med det.
