Jogging?!?? Jeg stirrer vantro på skjermen. Jogging!!! Allan, langt der oppe på Månetoppen i kalde nord forventer at jeg skal sitte her en tidlig søndag morgen å kommentere en joggetur Målselv fjellandsby ned og opp.   En joggetur Allan til overmål har tatt midtvinters i tett snødrev.

Jogging! Hva vet vel jeg om jogging? Sist jeg drev med noe slikt var på treningsleiren høsten 2021, og det var under tvang.
Jeg prøver å finne ut når jeg jogget sist frivillig.
Det er ganske lett. Jeg tror jeg har jogget frivillig to ganger i mitt 58 år lange liv. Hvis du ikke tar med slike joggeturer an tar for å rekke en buss eller forte meg ned i kantina for å kjøpe cola i en alt for kort matpause på jobb.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Den ene gangen var da jeg og lekekameraten min i barndommen fikk for oss at vi også skulle jogge slik barna som drev med skitrening gjorde. Jeg tipper det var rundt 1977. Vi jogget vel en knapp kilometer, og var begge utslitte og enige om at det ikke fristet til gjentakelse.

Den andre gangen var da jeg nyforelsket i Gamle Gubben Grå fikk den sinnssyke ideen om å jogge fra Sognsvann til Ullevålseter og tilbake. Det er en tur på rundt en mil. Jeg var totalt utslitt da jeg var ferdig, og akkurat som den gangen med barndomskameraten tenkte jeg aldri mer!

I Målselv har jeg faktisk vært. Det begynner også å bli noen år siden. Det var sommeren 1988. Ei venninne av meg var samboer med en yrkesbefal som var stasjonert på Skjold leir, og jeg og ei annen venninne tok ferien vår i Indre Troms for å besøke henne.
Jeg kan ikke huske noen fjell fra den ferien, men så var det ikke akkurat fjellturer vi tre venninnene var opptatt av. Det gikk mer i skravling og kjøreturer, blant annet til Senja og Tromsø.

Jeg sjekker Wikipedia. Ikke det at jeg ikke stoler på Allan, men jeg liker å sjekke fakta når jeg skriver om ting. Det stemmer sikkert at  Målselv Fjellandsby er ordentlig fjell, sånn som jeg forbinder med fjell, og ikke bare en liten ås. I Wikipedia står det at store deler av Målselv kommunen utgjøres av skogs- og fjellområder. Med en høyde 1 721 meter over havet er Njunis kommunens høyeste fjelltopp, og det tredje høyeste fjellet i Troms og Finnmark fylke. 

Nå var det riktignok ikke Njunis Allan jogget opp og ned. Den fjelltoppen ligger nesten 50 km fra fjellandsbyen Allan skriver om, og hadde vel blitt en litt vel strabasiøs joggetur i snødrev. Selv for en spreking som Allan.
Nei Allan jogger fra ferieleiligheten sin og ned til hovedveien og opp igjen. En tur på 8 km. Her kan jeg klok av erfaring si at det var et dumt valg av rute.

Jeg har som sagt ikke den største erfaring med jogging. Men jeg har relativt god erfaring med oppover- og nedover bakker.

Da jeg var ung bodde vi midt i Stubdalsbakkene. Skulle jeg gå tur hadde jeg valget mellom å gå nedover Stubdalsbakkene mot butikken, videre nedover mot skolen og flatere terreng langs fjorden. På slike turer kunne man være heldig å møte andre siviliserte mennesker. Men da måtte man slite seg oppover Stubdalsbakkene på vei hjem. Det gjorde jo at spaserturene kunne bli litt lange. Man gikk heller på den flate veien hvor man kunne være heldig å møte andre jevngamle, trivelige mennesker enn å snu og gi seg i kast med oppoverbakkene og tilbake til foreldre og søsken. Ja, flere ganger gikk jeg helt til Hønefoss og sivilisasjonen. Det er en mil. Da ble det buss hjem, men likevel ca en kilometer med bakketrening fra busstoppet og hjem til gården.

Startet jeg derimot med å gå oppover Stubdalsbakkene og oppover mot Stubdal og Damtjern var sannsynligheten for å møte siviliserte mennesker langt mindre. Jeg kunne selvsagt møte på noen nabokjerringer som hadde det med å gå opp og ned bakkene for å mosjonere, eller noen av de unge i skigruppa som drev med intervalltrening i bakkene. De var mer dedikerte til trening enn til å skravle om litteratur og andre ting som opptok meg.
Fordelen med å starte med å gå oppover var at man fikk den tyngste delen av turen mens man fremdeles hadde litt energi, og kunne gå til man ble sliten og så snu og traske rolig ned bakkene. Man ventet altså ikke til man var utslitt med å gi seg i kast med stigningene.

Det er her jeg mener Allan velger feil. Han jogger lekende lett nedover for så å måtte slite seg oppover bakkene igjen på slutten av joggeturen når det allerede begynner å røyne på med kreftene.

Eller, når jeg tenker etter er jeg litt usikker på hvor hardt Allan jogger. Han skriver at turen opp og ned er på 8 km. Jeg teller at han har tatt 36 bilder på denne joggeturen. Muligens flere, men det er 36 bilder han velger å publisere. Det blir et bilde hver 222 meter.
Selv jeg kunne kanskje klare en joggetur hvis jeg fikk en foto- og pustepause for hver 200 meter.