I går fulgte jeg opp Gry sitt innlegg om robot-servitører   i mitt innlegg Trenger vi mennesker? Jeg føler at dagens innlegg inspirert av toppbloggerne på mange måter er en fortsettelse av den tankerekka.  Innlegget er inspirert av Janne Nordvang sitt innlegg.
Janne skriver om poden som har tatt svennebrev og får følgende kommentar fra velmenende “voksne”:

«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Historien Janne forteller er omtrent en kopi fra noe som skjedde på vaktrommet på røntgen for en del år siden. En nyutdannet radiograf hadde fått et vikariat hos oss, og startet glad, stolt og spent sitt yrkesaktive liv som radiograf. Allerede i første lunsj-pause fikk hun spørsmålet om hvilket videreutdanningsløp hun så for seg.
En halv dag som ferdigutdannet radiograf – så vidt hun kanskje helt har forstått at hun har nådd målet – og så begynner noen å “mase” om videreutdanning!!

I november 2020 ga SSB (Statistisk sentralbyrå) ut en rapport Rapporten viser framskrivinger av arbeidsstyrken og etterspørselen etter arbeidskraft på nasjonalt nivå for ulike utdanningsgrupper fram til 2040.  Norge vil ha for få med yrkesfaglig bakgrunn fra videregående i årene som kommer. Etterspørselen vokser klart sterkere enn arbeidsstyrken for arbeidskraft med videregående fagutdanning rettet inn mot industri, bygg og anlegg og håndverk, helsefagarbeidere og sykepleiere.

NHO ønsket i 2014 å finne ut hvilken kompetanse som etterspørres i årene fremover og har fått svar fra over 5500 norske bedrifter:

• Bare en av ti bedrifter vil ha stort behov for ansatte med mastergrad om fem år.
• Over halvparten av bedriftene sier at arbeidsoppgavene som masterutdannede gjør i dag, hadde blitt gjort like godt eller bedre av en ansatt med bachelorgrad.
• Bedriftsledere ønsker i større grad å lære opp egne ansatte for å dekke behovet for kompetanse i bedriften, fremfor å ansette nye eller sette ut tjenester til andre.

• Det må ikke være et mål å ta utdannelse i flest mulig år. Målet må være å komme i jobb. Noen må bryte den spiralen som leder til «mastersyken». Det kan gjøres ved i større grad å yrkes-rette bachelorgraden, slik at den blir stående som et relevant utdanningsnivå, og ikke som nå – et forberedende kurs til masterstudiet,

Så når ungdommen tar yrkesvalg i tråd med det samfunnet trenger og etterspør, så skal deres yrkesvalg ikke være bra nok for oss i foreldre- og besteforeldregenerasjonen?
Hvem mener vi skal føre samfunnet videre? Bygge hus og veier, stelle syke og gamle, skal alt basere seg på arbeidsinnvandring og sosial dumping.

Jeg har tre unger som nå er voksne.
Datteren er bartender og bar-sjef. Eldste Sønn er butikkansatt på matvarebutikk og Yngste Sønn tar fagbrevet som blikkenslager rett over påske. Jeg er utrolig stolt av alle tre!

Jeg vet at de er stolte av jobben de gjør, at de strekker seg langt for å gjøre en så god jobb som mulig og at arbeidsgiverne er fornøyd med det arbeidet de utfører. Skulle jeg da gå rundt med snurpet munn og gi uttrykk for at det ikke var bra nok?

Om de velger å være i det yrket de er nå, eller etter hvert søker nye utfordringer er deres valg.  Jeg kommer til å være stolt av dem samme hva.  Verdien av det å ha et arbeid å gå til, det å være med å holde samfunnsmaskineriet i gang er den verdien jeg har prøvd å formidle til mine unge. Ikke at et yrke eller en utdanning er finere eller bedre enn en annen. Du kan bli akkurat det du vil sa Datteren da hun hold tale i  Yngste Sønn sin konfirmasjon.  Hun var 21 år og hadde følt litt på at enkelte mente hennes utdanning- og yrkesvalg ikke var bra nok.

Målet må være å komme i jobb, ikke være å ta utdannelse i flest mulig år sier NHO. Der er jeg helt enig  og det er ingen selvfølge at en Rødt politiker med 20 års erfaring med fagforeningsarbeid er enig med NHO.

Så du unge fagarbeider, butikkansatt, bartender eller hva du nå måtte arbeide med. Vær stolt av deg selv og den jobben du gjør.
Hvis noen mener at noen yrker ikke er “fine” nok fordi man ikke tjener nok, ja da en det lønnsforholdene i yrket som er utfordringen ikke at arbeidet som utføres ikke er viktig nok.  Vi husker jo alle fra pandemien hvilke yrker som var samfunnskritiske og ikke kunne ha hjemmekontor.  Det var i svært liten grad de yrkene med lengst universitetsutdanning eller flest mastergrader.  Det var bussjåfører, ansatte i matvarebutikkene, helsearbeidere og de ansatte i skole- og barnehage.

Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.

Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.

Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.

Avsnittet over er et sitat fra innlegget til Janne Nordvang. En klok og stolt fagarbeider. La oss lytte til det hun skriver. For hvem skal gjøre alle disse viktige jobbene hvis ingen av våre unge håpefulle skal gå inn i disse yrkene?
Vi kan ikke basere oss på at teknologi og arbeidsinnvandring fra lavkostland skal løse alle utfordringene mens vi andre studerer til vi går av med pensjon.