Toppbloggerne skriver om så mye.  Takketaler til leserne sine, om foredrag de skal holde og om at hunden sleiker de i nesa. (Akkurat den beskrivelsen likte jeg ikke åfå servert til frokosten). De skriver om perler, optiske bedrag og disse evinnelige ukemenyene. Ja hvis de blogger i det hele tatt da. Nummer 7, 8 og 9 gidder ikke såpass en gang. Utrolig lat gjeng som tror de kan leve på fordums storhet.  De skriver om pannekaker, hjortebiff og snø. Og vet dere hva? Det snør her og, uten at det gjør meg i noe bedre humør. Snø og toppbloggere som ikke leverer. Ikke akkurat den beste starten på uka. Jeg må faktisk helt ned på 17. plass før jeg fat nor med substans. Noe det var verdt å bry hjernen med. Og nok en gang er det Gry  som kommer meg til unnsetning.

Gry skriver om et viktig tema. Om roboter og andre tekniske nyvinninger som kan overta arbeidsoppgavene til oss mennesker. Såkalt AI eller kunstig intelligens som det så fint kalles i helsesektoren.

Gry skriver om roboter som kan overta jobben til servitørene. Jeg skal komme tilbake til det, men begynner først i den sektoren jeg kjenner best, altså helsesektoren.

Hvis vi starter med røntgen finnes det i dag datamaskiner som kan tolke i det minste enkelte typer røntgenbilder like godt om ikke bedre enn den mest dyktige radiolog. Muligens ikke så overraskende.  Å granske røntgenbilder vil si å se forskjeller i gråtoner – litt forenklet sagt.  Jo hardere en struktur er, jo mindre røntgenstråler slipper gjennom strukturen og jo hvitere blir strukturen på bildet. Luft blir svart, bein eller røntgenkontrast hvitt og så har vi alle variantene av grått i mellom.
At en datamaskin skal granske røntgenbilder av hjernen min for å lete etter ørsmå endringer i tetthet i stedet for en litt sliten radiolog på sin femte kaffekopp etter en slitsom vakthelg virker nesten mer beroligende enn skremmende.

Så har vi robotkirurgi.  Høres muligens ikke like betryggende ut.
Jeg ser for meg et metall-menneske som på grunn av en liten kortslutning går amok inne i bukhulen min mens jeg selv ligger i dyp narkose….
Men de operasjonsrobotene vi har i dag er ikke roboter som de som står i industrien. De kan ikke operere alene, men er superavanserte mekaniske verktøy som kan opereres av en kirurg. Mens kirurgene ellers holder i skalpellen og andre instrumenter, sitter de nå i konsollen og bruker kontrollene med hender og føtter som styrer det som foregår inne i pasienten med sine fremskutte og verktøyutstyrte mikrohender.
Så skulle jeg ha behov for det, så ville jeg nok ikke være så bekymret for å ta i buk denne teknologien.

I kommunehelsetjenesten snakker de ikke så mye om kunstig intelligens. Da bruker man mer begrepet velferdsteknologi. Det er mye av det som er nyttige nyvinninger.  Man har dingser som gjør at medisiner leveres til riktig klokkeslett uten at hjemmetjenesten behøver å besøke den hjemmeboende eldre. En skuff i “pilleboksen” hopper ut til oppsatt tidspunkt med de pillene brukeren skal ha. Man ungår at brukeren ikke husker at han ha tatt tabletter og overmedisinerer, eller undermedisinerer seg selv.  Hvis ikke tabletten ta i løpet av et bestemt intervall, for eksempel en time, gis det beskjed til hjemmetjenesten – og de kan dra ut å sjekke  om beboeren har det bra.
Jeg mener at en slik ordning kan fungere bra for mange.  Noen opplever det som invaderende å få besøk av hjemmetjenesten en eller flere ganger i løpet av dagen.  Fremmede folk som flyr ut og inn av boligen din. Det vil og føre til mestring, for selv om de kanskje “suser litt” trenger de ikke hjelp ennå.
Det finnes og mye annen fin velferdsteknologi. Fallsensor for eksempel.  En matte på soverommet med en sensor som hvis noen blir liggende der over en viss tid, for eksempel ti minutter, kan varsle hjemmetjenesten som kan rykke ut.

Litt mer betenkt er jeg over elektronisk tilsyn.
Selvsagt er det positivt at hjemmetjenesten kan titte innom de forskjellige soverom og se at brukeren har det bra. Man slipper å bruke ressurser på å reise rundt å sjekke at folk har det bra.  Og brukerne slipper å bli vekt av at fremmede låser seg inn nattestid for å sjekke om du ha det bra. Samtidig er jeg litt usikker på om demente mennesker som plutselig hører stemmer inne i boligen sin uten å se noen blir veldig rolige av det.  Brukt på den riktige måten til de riktige brukerne kan det være et godt supplement. Men slik jeg ser det kan velferdsteknologi og AI aldri erstatte varme hender og menneskelig kontakt.

I mange dagligvarebutikker har vi fått selvbetjeningskasser. Jeg går aldri i de kassene. Ungene mine er oppgitt over meg for det. De tror det er teknologien som skremmer meg. Vel, den tror jeg er overkommelig. Jeg ville føle på litt stress de første gangene – men så ville det etter en stund bli rutine.
Nei, hovedgrunnen til at jeg ikke bruker selvbetjeningskasser er fordi det er snakk om arbeidsplasser. Arbeidsplasser noen trenger for å få mat på bordet og tak over hodet.  Om det er studenter som arbeider ved siden av studiene eller faste arbeidstaker som har dette som eneste inntekt er uvesentlig.  Jeg ønsker ikke at disse skal dyttes ut av arbeidslivet. Og, ja jeg synes det er koselig når mannen i kassa på Kiwi ønsker meg en god helg.  Når jeg som er omgitt av folk og familie setter pris på det, hvor mye betyr det da ikke for de som bor alene og kanskje ikke ser så mange andre enn betjeningen på Kiwi?
Folk trenger folk.

Så har vi kommet til Grys tema da. Restaurantbransjen.  Roboter i stedet for servitører.  Jeg tror det med dagens teknologi er fult mulig å lage metall-mennesker som både kan bære varme tallerkener, sette de pent på bordet foran gjesten uten å søle saus verken på gjest eller duk og skjenke vinglasset med nøyaktig oppmålt antall milliliter med vin. Men ønsker vi det?

Jeg kan selvsagt bare svare for meg selv, men et restaurantbesøk er for meg litt mer enn bare å få stilt sulten.  Jeg ønsker den luksusen hvite duker, pent dekkete bord og en hyggelig servitør gir.   Det er en viktig del av opplevelsen, og en god servitør kan heve hele måltidet.

På Burger King, og ganske sikkert også på Mac Donalds bestiller du nå mat via en bestillingsterminal.  Jeg hater det, og har sluttet å gå på Burger King, selv for et raskt måltid på veien.  I det miste hvis jeg ikke har med meg noen som kan myse og knotte for meg.  Ikke fordi jeg tror du trenger ingeniørutdanning for å bestille mat men fordi det provoserer meg at en slik pengemaskin som fastfood-kjedene er ikke gidder å bruke så mye penger på meg som kunde at jeg kan bli betjent av en underbetalt ungdom.

Så Gry, mitt svar til deg.
Jeg ønsker å bli servert av mennesker, med personlighet, og av kjøtt og blod!
Gjerne mennesker med kompetanse så vel om maten som om vinen eller kaffen.
Kommer det metallmennesker rundt om kring på diverse restauranter vil jeg bevisst velge de restaurantene som fremdeles har mennesker av kjøtt og blod. Skal jeg ut å kose meg tar jeg meg råd til det.
Så Gry vs metall-kollega 1-0. Blikkboksen kan vandre til de evige skraphauger for min del.