Denne kjerringa er ikke opptatt av trening. Det tror jeg alle har forstått. Fra gymtimene på Tinius Olsen skole i juni1987 til hun ble tvangssendt på treningsleir i oktober 2021 bedrev jeg ikke stort som kan gå under betegnelsen trening. Det finnes to unntak.
Min gamle samboer som var en slik type som både likte å jogge, trene fotball på hobbybasis og gå på treningsstudio, dro meg med på en jogge/gå-tur en gang. Han lokket meg med at jeg skulle få cheeseburger og cola på hjemveien hvis jeg fulførte. Jeg fikk burgeren min, og han fant ut at jogging var langt mer lystbetont når han ikke drasset med seg mer. Dette må ha vært i 1988.
Jeg hadde og en joggetur fra Sognsvann til Ullevålseter våren 1990. Helt på egen hånd. Flott vårdag, og jeg tenkte jeg skulle bli litt sprekere. Hadde akkurat blitt sammen med Gamle Gubben Grå.
Vel sprek var det siste jeg følte meg etter endt tur. Så jeg gjentok aldri joggingen.

Men jeg er ikke dum.
Jeg forstår at et inaktivt liv minsker min sannsynlighet for å nå målet om å bli 100 år.  Derfor leste jeg med interesse Heidi Rosander sitt innlegg Alarmen gikk.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. 

Det er en beskrivelse jeg kjenner meg igjen i. Da vi var på sånn Matlarm her for noen uker siden og skulle gå fra bryggerhus til bryggerhus følte jeg på de samme følelsene. Jeg visste at jeg kom til å puste og pese, og at jeg garantert kom til å være den med dårligst kondisjon og garantert kom til å være sistemann. Og vi skulle bare rusle fra bar til bar…

Jeg har alltid vært sistemann. Det tror jeg har noe med hjertefeilen å gjøre. Men jeg behøver ikke pese som en hvalross på land av den grunn.  Det hadde vært kos å kunne delta på normale aktiviteter som sopptur med soppforeningen uten å føle seg som et pesende slakt.

Noen har forklart meg at hvert skritt teller, så jeg går ganske ofte tur. Jeg er glad i å gå hvis jeg får gå i mitt eget tempo. Helst alene eller sammen med Gamle Gubben Grå som ikke stresser meg men for lengst har avfunnet seg med at jeg labber etter i sneglefart.

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt.

Jeg siterer fremdeles Heidi. Litt aktivitet er bedre enn ingen aktivitet. Når du lever et inaktivt liv er det ikke så mye som skal til før du merker bedring og helseeffekt.
Det der kan jeg skrive under på.
En gang på vårparten jeg tror det må ha vært i 2012, gikk jeg opp en bakke på en av de rundene jeg går nå og da. Den er bratt og tung, og jeg var så andpusten at jeg måtte sette meg på en stubbe og hvile og få ned puls og pust. Jeg kom meg til slutt møysommelig til topps, og sjanglet de siste meterne til bilen totalt utslitt.
I september samme år, etter å ha gått en del turer det året, var jeg nederst i den bakken da telefonen ringte. Det var en viktig telefon i en sak som engasjerte meg. Jeg snakket på innpust og utpust mens jeg energisk gikk i kast med den bratte stigningen. På toppen stoppet jeg litt forundret og så meg rundt. Fremdeles var jeg midt i telefonsamtalen – og spurte litt nølende han i andre enden om jeg hadde pustet og pest veldig under samtalen.
Nei, han hadde ikke tenkt over det. Jeg hadde jo sagt at jeg var ute og luftet hunden, så han hadde hørt at jeg var i bevegelse. Men hadde ikke tenkt over om jeg virket andpusten. Fyren er av det ærlige slaget. Og nei. Jeg hadde puls, men var langt fra noen hvalross på land.
Gåturene mine det siste halve året hadde helt klart hatt virkning.

Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Heidi sine ord er motiverende for meg, og det bør de være for langt flere. jeg behøver ikke løpe mil etter mil i treningsklær eller svette i store haller for å få helseeffekt. Jeg kan gjøre lystbetonte ting som å gå tur heller jobbe i hagen.

Jeg har diabetes. I våres mente Fastlegen at blodtrykket var i høyeste laget. I sommer har jeg vært flinkere både med aktivitet og kosthold. Jeg skriver flinkere, ikke flink. Jeg har fremdeles flere forbedringspotensialer. Men i løpet av sommeren hadde både langtidsblodsukkeret og blodtrykket gått betraktelig ned. Ja, det er noen tabletter med i bildet, men legen tror på at jeg ved fysisk aktivitet og litt endret livsstil kan bidra mye selv og.
Jeg vil heller gå tur og jobbe i hagen enn å spise hauger med piller.

Heidi sitt innlegg var inspirerende. Jeg skal fortsette å være aktiv også når kveldene blir mørke og vinterkulda etter hvert kommer. Jeg skal klare å holde ved like den helseeffekten jeg har hatt i sommer, og heller forbedre den.

For tiden er jeg inne i en god steam. Det er lenge siden jeg har hatt så mange skritt på skrittelleren på ei uke som i forrige uke. Enda har jeg hatt tid til rekreasjon og hatt noen inaktive dager.
Kan Heidi og jeg kan du og. Bli med da vel. La oss nyte høsten og få litt helseeffekt.