Finnes det noe mer irriterende enn sånne godt voksne mennesker, som meg, som med kritisk røst sammenligner noe i dagens samfunn med da jeg var ung? I dag har jeg planer om å være en slik irriterende kjerring.  Det gjør jeg med den selvsikkerhet som slike kjerringer som har levd en stund naturlig opparbeider seg, og vel vitende om at det mest irriterende med slike kjerringer og uttalelsene deres er at de som regel har rett.

Grunnlaget for mine refleksjoner i dag er Katrine Stenhjem og hennes oppskrift på Spicy laksepanne. Det er tredje dagen jeg reflekterer over Katrines ukemeny denne uka. Jeg har allerede skrevet om Pølser og tomatsuppe så nå har turen kommet til Spicy laksepanne.
Det fine med denne laksepanna er ifølge Katrine Stenhjem:

Dette er en kjempegod middag med fisk som slett ikke smaker fisk, ihvertfall veldig lite fiske-smak og det er bra for de som er sensitive for sånt

Fisk som ikke smaker fisk.
Jeg ser for meg en trassig unge i barnehagealder med hengeleppe som kunngjør surt at vedkommende ikke liker fisk. Jeg er trebarnsmor. Jeg har vært gjennom noen slike seanser. Fisk ble servert like fullt. Ungene ble ikke truet til å spise, men fikk heller ikke diktere middagsvalget i vår familie eller spesialmiddag. Spis det du liker av maten vi har til middag, da. Poteter, saus, grønnsaker. Er vi borte spiser vi det vi får og takker når vi går.

Mulig jeg tar feil men jeg har liksom følelsen av at Katrine Stenhjem ikke har trassige småbarn i tankene med sin setning, men voksne mennesker som er litt sensitive for fiske-smak. 
Du er ikke sensitiv for fiske-smak vet du, du er bare kresen! ville jeg ha sagt hvis et voksent menneske hadde kommet med en sånn kommentar ved et middagsbord.
Eller muligens jeg ikke hadde sagt det høyt, bare tenkt det stille i hodet mitt. Kommer litt an på i hvilke sammenheng. Om jeg var gjest eller vert, og hvor godt jeg kjente vedkommende.

Jeg vet at det er mennesker som er allergiske mot fisk. Men da er det fisk, eller enkelte fiskeslag man er allergisk mot. Altså fisk som næringsmiddel. Ikke fiskesmaken. Da bør man jo holde seg unna fisk selv om den er krydra til det ugjenkjennelige.

Jeg håper ikke en godt krydra laksepanne er tiltenkt fiskeallergikere som ikke skal merke at de spiser fisk, og som så spiser maten glad og fornøyd og får kløe, mageproblemer eller i verste fall pustevansker og anafylaktisk sjokk som følge av middagsspisingen. Det ville jo være direkte grusomt, og jeg tror ikke Katrine er grusom.

Så da er vi tilbake til voksne mennesker som rynker på nesa over helt vanlig mat og sier jeg er sensitiv for fiskesmak, og forventer at det er grunn god nok til at det skal trylles frem en annen rett som faller mer i smak. For meg er det å være kresen.

Jeg er selv relativt kresen. Det er en god del smaker jeg ikke liker. Jeg liker ikke kirsebærsaft. Det smaker glatt. jeg liker ikke grøt. Jeg liker ikke puddinger og geleer. Jeg liker helt klart ikke sviskekompott! Jeg er relativt kresen på hvilke potetslag jeg synes er gode og hvilke som gjør seg best som grise-potet. (altså mat til grisene). Slik kunne jeg fortsatt. Lista kunne bli lang, og enda lengre var den i oppveksten. Men med unntak av sviskekompott ville jeg spist alt hvis jeg fikk det servert uten å komme med fraser om sensitivitet, ja uten å nevne med et ord at maten ikke falt i smak.

Når man skal på kurs og kongresser får man spørsmål om allergier når man melder seg på. Mulig det har blitt endret til mat preferanser eller kostholds-fanatismer, for det er ikke lenger bare det som kan ta livet av gjestene et stakkars hotellkjøkken må ta hensyn til. Det er alle de greiene folk er litt sensitive for  enten den sensitiviteten har sin bakgrunn i smak, religion, ideologi, idioti eller hva som får mennesker til å mene at de ikke kan spise det ene eller det andre.  Folk fører opp og krysser av og forventer at det skal tas hensyn til hvert enkelt individs høyst private fikse ideer.

Vegetarianere er ikke allergiske mot kjøtt. Veganere er ikke allergiske mot egg. Norvegianere er ikke allergiske mot mat med opphav rett over svenskegrensa, Lav-karbo-folka er ikke allergiske mot karbohydrater, jøder og muslimer er ikke allergiske mot svinekjøtt, slik kunne jeg ha fortsatt. Like fordømt forventes det at det skal tas hensyn til slike ting i alt fra bryllupsmiddager via familieselskap til barneselskap.

Det er slik nå at snart har hvert eneste menneske sin egen diett, gjerne konstruert oppe i sitt eget hode på bakgrunn av fikse ideer. Dietter eller matpreferanser de forventer at omverdenen skal ta hensyn til.
Faren ved det er jo at de som skal lage maten til slutt gir opp. Fordi det er så mange preferanser som ikke bunner i noe annet enn at folk er kresne, selvopptatte og har primadonnanykker.

Og nei. Det gjør kanskje ikke noe om Norvegianeren får i seg en bit camembert fra Frankrike, lavkarboguruen får i seg en potetbit, muslimen får i seg saus med litt ribbefett, eller veganeren får ei kjøttbolle som er laget av kjøtt.
Men hva med  når nøtteallergikeren får i seg en nøttepanert svine-filet?

Nøtteallergikeren kan få pustevansker og gå i sjokk, i verste fall dø av en bit av den panerte svine-fileten. De med cøliaki eller laktoseintoleranse må kanskje tilbringe resten av samlingen, festen, bryllupet på do hvis de får i seg henholdsvis hvetemel eller melkeprodukter.
Det er forskjell på det å være allergisk og det å være kresen eller ha en fiks ide.

Jeg var på en samling en gang. Ja det var i Rødt. Da vi satte oss ved langbordene, vi var vel et sted mellom 20 og 40 stykker kom servitørene med fargete postitlapper som de festet på oss. Grønn for veganer, rosa for cøliaki, brunt for nøtteallergi…. Noen så ut som det reneste fargekart. Jeg satt der uten en eneste lapp. (Jeg hadde “glemt” at jeg hadde diabetes. Det er liksom min greie. Noe jeg klarer å ivareta selv.)  Vi uten lapper var i et klart mindretall.
Servitørene kom strenende med den ene tallerkenen etter den andre, og forsøkte etter beste evne og innfri alles ønsker og behov. Men så fikk veganeren lyst  på kylling. Hun hadde bare sagt at hun var veganer fordi hun ikke orket å spise oksekjøtt. Nøttealergikeren fikk lyst på den sjokolade-desserten med nøttebunn naboen fikk, nøttealergien gjaldt egentlig bare for at hun ikke likte hakkede valnøtter i salaten osv. Servitørene ble strammere og strammere i ansiktet mens de løp frem og tilbake og byttet retter slik at alle skulle bli fornøyd.

Et hyggelig måltid slik det antakelig var tiltenkt ble for meg som liker å kose meg med maten og samtale med de rundt meg til en stresset seanse hvor all prat rundt bordet handlet om mat.- Og ikke om maten vi spiste, men om maten folk av en eller annen grunn ikke spiste, eller var litt sensitive for smaken av.
En av deltagerne dukket ikke opp på dag to. Hun lå på rommet med magesmerter og ønsket å ha toalettet i umiddelbar nærhet. Hun trodde hun muligens kunne ha fått en saus eller suppe jevnet med hvetemel til tross for rosa lapp. Det var jo relativt kaotisk under serveringen fordi så mange ville bytte maten de ikke tålte fordi de tålte den likevel.

Så skal vi bli enige om at det at vi er kresne, eller litt sensitive for enkelte smaker det holder vi for oss selv. Dytter kanskje sviska litt i ytterkant av tallerkenen under måltidet, men lar kjøkken og servitører ha fokus på de som ikke tåler maten – ikke de som ikke liker den.
Når jeg var ung lærte vi at all mat var god.