Jeg pleier av og til å dra på handle tur med min gamle mor. Et hyggelig avgrekk i hverdagen for både henne og meg, håper jeg. Vi shopper ikke så mye. Det er nok mye mer shopping når jeg og Datteren har mor datter shopping. Men det er alltid obligatorisk med et besøk på cafe. Så og i dag.

Det var fullt på de konditoriene vi pleier å være på, så jeg foreslo en ny og trendy cafe. Der hadde Mamma aldri vært, men hun ble gjerne med. Og når vi og tydelig kunne se at hun ikke var den eldste i lokalet da vi kom inn, var alt i sin skjønneste orden. 

Vi bestillte hver vår pastasalat med kylling, og da maten kom på bordet var det to store porsjoner med deilig pastasalat. Vi koste oss med den gode maten, småskravlet og hilste på noen kjennte som og kom innom cafeen.  Da vi hadde spist opp, og servitørn kom for å rydde tallerknene så hun på min gamle, tynne mor og sa:”Nå er jeg virkelig imponert.” Hun siktet til at den lille gamle damen hadde spist opp den store porsjonen.

Jeg ble sittende å tenke. Nå er min Mamma glad i mat, og spiser godt. Men jeg tror det ville være ganske utenkelig for henne å sette igjenn noe på tallerknen av den maten vi kjøpte ute. Hjemme og for den gangs skyls. Vi spiser opp maten vår. Jeg husker fremdeles min bestefar, Mammas far og middagstallerknene som aldri ble skrapt godt nok. Mange ganger da jeg var liten syns jeg jeg nærmest måtte skrape hull i tallerknen før han var førnoyd. I dag er det ikke slik. Vi syns vi har lykkes godt med barneoppdragelsen hvis vi får våre barn til å smake på alt på tallerknen.

Men er det imponerende at man spiser opp alt på tallerknen?