Vi er mange, svært mange,som skulle ønske at drapene, skytinga ja hele massakren på Utøya aldri hadde skjedd.
Vi er mange, svært mange som føler det som en ekstra belastning at det skjedde her i vårt nærområde. At et område som vi forbinder med en kjedelig omvei for Oslo-bussen, trivelig vennemiddager hos kjente som bor der, og kjekke AUF-gutter en gang på 80 tallet skal være et område resten av Norge, resten av verden forbinder med terror og død. Det føles så utrolig vondt og urettferdig at noe så grusomt skulle skje nettopp i vårt nærområde.
Vi er mange, svært mange, som har bilder fra den regnvåte kvelden som har etset seg fast på netthinna. Bilder vi skulle ønske vi aldri hadde sett, og som vi aldri kommer til å glemme. Jeg har mine.
Jeg var heldig. Jeg møtte terroren og de skadde ungdommene i trygge rammer på min egen arbeidsplass. . Jeg slapp å risikere livet for å hjelpe.
Jeg var heldig. Jeg slapp å høre skuddene.
Jeg var heldig. Jeg slapp å se alle de døde. Slapp å se likposene på stranda.
Vi på Ringerike Sykehus har fått mye ros for hvordan vi taklet utfordringene denne regnvåte julikvelden. Men det var ikke noe heltemodig over det vi gjorde. Vi gjorde bare det alle forventet av oss. Vi gjorde jobben vår.
De virkelig heltene var båtfolket fra Utstranda. De var ikke proffesjonelle redningsarbeidere. De var bare medmennesker som gjorde en heltemodig innsats langt over hva man kan forvente. De risikerte livet, mens profesjonelle redningsmenn og politi sto hjelpesløse på stranda.
Heltene fra Utstranda har sikkert langt verre bilder på netthinna enn meg. Bilder av skadde og døde ungdommer i vannet og på land.
Lyden av skudd.
Frykten for egen sikkerhet.
Jeg har stor forståelse for den påkjenningen de har vært gjennom, for at livet ikke ble det samme etterpå. At det å se utover mot Utøya ikke lenger er utsikten mot en fredelig øy i Tyrifjorden, men et syn som minner om så utrolig mye mer enn det.
Jeg bor ikke i området, men kjører forbi jevnlig. Jeg tror at jeg ikke har klart å kjøre forbi øya en eneste gang uten ha blitt fylt av sorg. Fylt av alvor over tankene på det grufulle som skjedde.
Vi er mange, utrolig mange som skulle ønske at 22. juli for fem år siden bare skulle ha vært en regntung juli-fredag, og ikke noe mer enn det.
Men vi kan ikke endre fortiden.
Det som har skjedd har skjedd, enda så mye vi ønsker at det aldri hadde skjedd.
Minnesmerke eller ikke minnesmerke. Vi vil for alltid bli minnet om hva som skjedde hver gang blikket treffer øya. Hver gang bussen tar turen om Utstranda. Området har for alltid mistet sin uskyld.
I glassgangen på sykehuset henger vårt “minnesmerke” . En installasjon med et glass-fat med relieff fra Utøya og en glass-installasjon meg ett rødt glasshjerte for hver av ofrene fra Utøya som kom til oss. Det er et minnesmerke over alle vi hjalp, det er et minnesmerke over den innsatsen vi gjorde, men for meg er det og et minnesmerke over alle de vi ikke kunne hjelpe.
På samme måte vil et minnesmerke på Sørbråten være et minnesmerke over alle de som ble drept, alle de som overlevde men også over den heltemodige innsatsen heltene fra Utstranda, fra Utvika, båtfolket gjorde.
Trist da at noen svært så taleføre personer ønsker å stoppe dette minnesmerke med alle tenkelige midler
Vi er mange, svært mange som forstår at heltene fra Utstranda og alle som bor der ute har noen minner fra den dagen som aldri kan glemmes, aldri hviskes vekk.
Vi er mange, sært mange som forstår at det er traumatisk å se Utøya, og at dere ikke trenger noe minnesmerke for å huske hva som skjedde, Dere blir minnet om det hver dag når dere titter ut av kjøkkenvinduet, hver gang dere sitter på terrassen, eller hver gang dere lukker øynene for å sove. Vi er mange, svært mange som føler med dere.
MEN Dere er heltene, ikke ofrene.
Ofrene er alle de som aldri kom tilbake fra øya.
Ofrene er alle de som fikk skader de må lene med resten av livet, psykiske og fysiske,
Ofrene er alle de ungdommene som løp å svømte for livet mens venner ble skutt og drept rundt dem.
Ofrene er alle de som satt livredde inne på toalett og andre gjemmesteder og bare ventet på at gjerningsmannen skulle finne dem
Ofrene er alle de ungdommene som var på Utøya, alle deres etterlatte og alle deres pårørende.
Så oppfør dere som de heltene dere er, og la ofrene få det minnesmerke de trenger
Se på minnesmerket, vit at mange av dere utgjorde en forskjell, og vær stolt av det.