Jeg fortsetter der jeg slapp i innlegget Orientalsk (?) gryte.. Liker når det kan minne om en rød tråd innimellom på denne bloggen. Her kan det jo hoppe fra pølser til politikk fra det ene innlegget til det andre.
Det er det det skal handle om i dette innlegget. Politikk altså. Ikke pølser. Eller kanskje handler det ikke bare om politikk, men vel så mye om historie. I hvert fall handler det om Palestina. Palestina er et tema man ikke kan skrive om uten at man kommer inn på temaene politikk og historie.
I forrige innlegg, det om orientalsk gryte, undret jeg på hvor Orienten var. I dette innlegget fortsetter jeg min undring og lurer på hvor Palestina er?
Det er faktisk et vanskelig spørsmål å svare på, og bør besvares ut fra hvilken kontekst man stiller spørsmålet i.
I oldtiden var Palestina en betegnelse på et område i det sørøstlige middelhavsområdet som også er kjent under det gamle navnet Kanaan. Grensene har vært flytende, spesielt mot øst, og området har omfattet mange forskjellige folkegrupper, bystater og selvstendige stater med egne navn. I lange perioder var hele eller deler av Palestina også underlagt fremmede herskere. Uten presisering er det derfor ikke alltid klart hvilket område og kultur det dreier seg om.
I politisk sammenheng brukes betegnelsen Palestina nå oftest om de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, eller hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, som omfattet både Israel, Vestbredden og Gaza.
Det britiske mandatområdet er sikkert et begrep som bør forklares.
Fra muslimenes erobring i 636 til delingen i 1948 har området som dekkes av dagens Palestina vært underlagt en lang rekke styrer. Fra 630-tallet var området underlagt en serie med arabiske og islamske styresett, med korsfarertiden (1099–1291) som et unntak. Etter dette var området underlagt mamelukkene og deretter Det osmanske riket før det ble et britisk mandat etter første verdenskrig.
Da Det osmanske riket sluttet seg til Østerrike-Ungarn under første verdenskrig i 1914, ble store tyrkiske styrker sendt til Palestina. Deres nærvær krevde store ressurser, som førte til utarming av landet og undertrykking av folket. De tyrkiske troppene ble fordrevet da britiske styrker inntok Palestina i 1917–1918, og landet ble okkupert av Storbritannia.
Forut for erobringen hadde de europeiske stormaktene, med sine rivaliserende interesser i Palestina, allerede lagt planer for regionens fremtid, helt uten palestinsk deltakelse i drøftingene. Den hemmelige Sykes-Picot-avtalen fra 1916 delte regionen i én britisk og én fransk interessesfære, med Palestina under britisk kontroll.
Sykes-Picot-avtalen, en opprinnelig hemmelig avtale inngått mellom Frankrike og Storbritannia, undertegnet 16. mai 1916, om en framtidig oppdeling av Det osmanske rikets besittelser i det daværende Syria og Mesopotamia samt deler av dagens Tyrkia, i respektive interessesfærer.
Avtalen ble aldri satt ut i livet, men la la likevel et politisk grunnlag for flere av de grensedragninger som ble foretatt og statsdannelser som ble etablert etter første verdenskrig.
Palestina spilte en viktig rolle i de alliertes krigføring under krigen. Henry McMahon, britisk høykommissær i Egypt, gjennom korrespondanse med sharif Hussein, leder av hashemitt-klanen og emir av Mekka, i 1915–1916, indirekte lovet arabisk selvstyre i Palestina – som motytelse mot arabisk støtte i krigen mot tyrkerne. Som følge av denne forståelsen sto hashemittene, blant annet sammen med Thomas Edward Lawrence – den legendariske «Lawrence of Arabia» – bak et arabisk opprør mot tyrkerne i 1916, og arabiske styrker deltok i den britiske kampanjen for å erobre Palestina.
Etter fredsslutningen i 1920 ble imidlertid bare Hijaz gitt selvstyre. Hijaz er en region i Saudi-Arabia, som strekker seg langs Rødehavet fra grensen mot Jordan i nord til regionen Asir i sør. I regionen ligger de viktige byene Jeddah, Mekka og Medina. Abdulaziz Ibn Saud erobret senere regionen, og ble kronet til konge over Hijaz og Nejd i Mekka i 1926. Da han 1932 tok tittelen konge av Saudi-Arabia, opphørte Hijaz helt som selvstendig stat og ble innlemmet i dagens Saudi-Arabia. De øvrige arabiske territoriene ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Palestina ble et britisk mandatområde.
Stormaktene den gang, Frankrike og Storbritannia deler altså landområder mellom seg uten å ta hensyn verken til befolkningen i disse områdene eller avgitte løfter og forventninger.
Hovedårsaken til at Palestina ikke ble selvstendig stat i 1920 var at Storbritannia, gjennom Balfour-erklæringen av 1917 hadde lovet sionistene å støtte deres arbeid for å skape et såkalt «nasjonalhjem» for det jødiske folket i Palestina,
Balfour-erklæringen er en erklæring som ble avgitt av Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour 2. november 1917 i et brev til den engelske sionistlederen lord Walter Rothschild.
Balfour ga her uttrykk for den britiske regjeringens støtte til tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina.
Balfour-deklarasjonen er ansett som en avgjørende politisk forpliktelse for å støtte opprettelsen av en jødisk stat i det senere britiske mandatområdet Palestina, noe som ble en realitet da Israel ble opprettet i 1948.
Mens Storbritannias og Israels regjeringer feiret 100-årsdagen for erklæringen i november 2017, ble den av palestinske myndigheter markert som en hovedårsak til situasjonen slik den var da, altså i 2017; med okkupasjon av palestinsk territorium og den fortsatte flyktningsituasjonen.
Som man ser så startet ikke striden man ser mellom Israel og Det Palestinske folk 7. oktober i fjor, men har en lang og komplisert historie. En historie hvor Vesten har spilt en sentral og viktig rolle.
Da jeg startet på dette innlegget hadde jeg tekt at det skulle handle om Edward Said. Han som skrev boken Orientalismen i 1978. Jeg syntes det var vanskelig å skrive om hans tanker og hva han sto for uten å ta med hans palestinske bakgrunn, som sikkert har vært med på å forme tankesettet hans.
Samtidig synes jeg hans tanker om Oslo-avtalen og det at han gikk vekk fra tanken om at en to-stats-løsning som interessant.
Samtidig er det vanskelig å reflektere over slike problemstillinger uten å gi leserne et snev av bakgrunnskunnskap. Jeg mener Midtøsten er et høy-aktuelt-tema, men hvem forstår egentlig hva denne eller disse konfliktene bunner i?
Så er det jo slik at jo mer en leser, jo mer kunnskap en får jo mer forstår man at en ikke forstår. Så søker man mer kunnskap og slik fortsetter det. Vanskelig å skrive om at Palestina var et Britisk mandatsområde uten å forklare hvorfor. Vanskelig å forklare hvorfor Palestina ikke fikk sin lovede selvstendighet etter første verdenskrig uten å ta med noen ord om Balfour-erklæringen… og slik fortsetter det.
Jeg skriver et blogginnlegg, ikke en tykk bok. Hvis jeg noen gang gir meg ut på å skrive bok kommer den ikke til å handle om Palestina. Det er så mange som kan det temaet langt, langt bedre enn meg. Jeg er bare ei kjerring som forsøker å forstå en komplisert konflikt.
Jeg avslutter dette innlegget her, og håper noen lesere har hengt med helt til slutt.
Vi har kommet frem til 1920-tallet og starten på opprettelsen av Israel.
Å si at konflikten på en måte startet her er nok mer riktig enn å si at den startet 7. oktober 2023.
Jeg lover å komme tilbake i et senere innlegg både til Palestina, Israel og til Edward Said.
