Så ble det kvelden i dag og. Det føles godt. Er sliten i dag og har ikke gjort så alt for mye. Ryddet det lille matskapet og kjøleskapet. Kjekt å se over grønnsakene innimellom. Var noe vissen salat, ellers var det ikke mye som gikk i komposten. Har og lagd middag. Lammekoteletter med fløte-surret rosenkål, en saus med norzola og kokte poteter. Ble ganske godt.
Grunnen til at jeg synes jeg mest har jobbet i sakte tempo er muligens at jeg ikke har sovet stort i natt. Klokka var nærmere 01.30 før jeg krøp til køys. Blir sånn noen ganger. Klokka 02.30 var jeg ute i duskregnet og gikk tur. Livet med hund. Tok litt tid før jeg sovent igjen. Man våkner liksom litt av regnet som skyller en i ansiktet på nattlig tur. Klokka 07 forkynte Kidd at natta var over og det var på tide å ta fatt på dagen. Hadde trodd han ville sove lenger, siden det var han som insisterte på den nattlige spaserturen. Der tok jeg feil.
Nå er hundene akkurat luftet, oppvaskmaskinen durer fornøyd og jeg synker ned i bobla mi. Nå blir det TV-titting, avislesing og avslapping til det er tid for å gå til sengs.
Husker dere julebaksten min fra i fjor? Det meste gikk feil på ett eller annet vis, og svært få av mine prosjekt ble direkte vellykket. I det minste ikke på første forsøk. I dag har jeg funnet ut at jeg mest sannsynlig ble sabotert.
I dag har jeg nemlig ryddet i det lille matskapet. I det skapet har vi slike ting som bakepulver, natron, hjortejakt og andre bakerelaterte ting som man gjerne bruker under julebaksten.
Siden vi hadde flere bokser med for eksempel bakepulver og melis begynte jeg å sjekke holdbarhetsdato på produktene. Mitt mål med rydding er alltid å minimere antall ting. Mens GGG alltid har hatt en kjekt å ha holdning har jeg mer en kjekt å bli kvitt holdning. Ikke det at jeg ikke tar vare på ting, men jeg ser ikke helt behovet for tre halvfulle bokser med hjortetakk. Det er ikke så ofte du bruker en teskje eller to av det stoffet.
Gubben har garantert sabotert kakebakingen min mef å fylle skapet mef hevingsmidler uten den forventede effekt. Snakk om sabotasje! Nå skal alt det gamle vekk!
Best før, ikke ødelagt etter synes jeg jeg hører Gubben kjefte mens jeg holder på. Joa, jeg er enig i det, men kan det tenkes at bakepulver som var best før en eller annen gang i 2017 kanskje ikke ga maksimal hevelse på julebaksten i 2024?
Skapet er må ryddet, og innholdet betydelig minimert. Førnøyd, og litt stolt, forteller jeg Yngste Sønn hva jeg har brukt litt av tiden min på. Jeg proklamerer også at i år kommet julebaksten til å gå lekende lett og at også denne kjerringa kommer til å ha det lekreste kakefat når jula ringes inn. Yngste Sønn ser tvilende på meg. Så du regner med at siden ingrediensene nå er byttet ut, så vil du huske å stille riktig temperatur på komfyren samt huske å ta ut kakene etter endt steketid? Hvis jeg ikke husker helt feil så var det vel stort sett kremering som ødela julebaksten.
Husker dere at jeg i starten av juli ønsket å se hvem som klarte å lokke flest til å oppsøke en severdighet de anbefalte på blogg? Halvveis i måneden røpet jeg at det gikk heller dårlig med å lokke andre ut til severdigheter. Da var det bare Tove don hadde klart å lokke Frodith til Bergen. Vel, det tok seg opp i andre halvdel.
Så hvem vant? Hvem klarte å lokke flest over dørstokken?
Så vidt jeg har klart å se er det delt førsteplass. De to flinkeste influenserne til å få folk med seg er Utifriluft og Lilla-sjel.
Utifriluft har fartet land og strand rundt i bobilen sin, men vant fordi hun klarte å lokke Mette Josteinsdatter til Larvik, og til Bøkeskogen. Disse to stedene er jo på Utifriluft sine hjemtrakter, selv om flere av reisebrevene hennes har lokket frem turisten i meg. Så god var Utifriluft på tilrettelegging at hun til og med lot Mette campe i egen innkjørsel.
Lilla-sjel har for det meste holdt seg hjemme og nær terrassen i juli. Det betyr ikke at hun ikke har inspirert andre. Hun fikk Smakebitavlivet til å ta turen til Molde, der Lilla-sjel også har vært og hun fikk også Smakebitavlivet til å ta turen med gondolen i Åndalsnes opp til Eggen. Noe hun selv og har gjort. Hun har jo årskort..
Gratulerer til vinnerne!
Hva kan vi lære av dette? Jo, kanskje det ikke er så dumt å bruke lokale bloggere til å skrive om attraksjoner på hjemplassen. Det kan fort dra flere til severdigheten.
I morgen kommer en ny utfordring, og den handler om noe helt annet og appellerer kanskje til en annen gruppe bloggere. Følg med!!
Så er det en ny dag. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og leser Mestro06 sitt siste innlegg. Jeg har, som jeg ha forklart flere ganger tidligere, litt problemer med å forstå de tekstene. De er liksom litt for poetiske for ei enkel kjerring som meg. Det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre et forsøk på å komme med noen refleksjoner teksten gir meg. Faren er selvsagt at mine refleksjoner går i helt andre retninger enn det poeten hadde tenkt da han skrev teksten.
En livshistorie er en sann historie. skriver Mestro06. Det kan ingen motsi han på. Men har du tenkt på at en livshistorie vil være forskjellig avhengig av hvem som skriver den? Tenk på biografier. Det er jo livshistorier. Litt avhengig av hvem som skriver biografien vil forfatteren legge vekt på forskjellige områder av livet på forskjellig vis. Skriver man sin egen livshistorie, sin egen biografi, ville den nok også bli annerledes enn om noen andre skrev den. Likevel ville alle biografiene fortelle en sann historie.
Mestro06 sine tekster antar jeg handler om han selv. En slags livshistorie, men mest på det åndelige plan. Han tar oss med i sine tanker mer enn sine handlinger. Eller kanskje ikke tanker er helt riktig begrep. Han forsøker å skildre følelsene sine. En følelsenes biografi. En oppgave som gjør han sårbar. Servere følelsene sine slik at alle kan studere de, kommentere de og dissekere de. Kanskje bør jeg trå litt varsomt når jeg reflekterer over disse tekstene.
Jeg er et levende redskap, som er lutret og oppdratt til å hjelpe mine medmennesker. Det er flott å hjelpe andre, og det er en del av en god barneoppdragelse å bli oppdratt til at det er positivt å hjelpe andre. Men når han skriver at han er oppdratt til å hjelpe medmennesker får jeg en følelse av at man kanskje og er oppdratt til selvutslettelse. At ens viktigste oppgave i livet er å tjene andre, ikke å ta vare på seg selv.
Ikke snakk for mye. Er ikke det en del av det samme oppdragelsesbilde. Barn skal ses, men ikke høres.
Har dere tenkt på hvorfor noen befaler andre til taushet? Jeg tror det er på grunn av den makten ord gir. Tenk på alle som, lett hårsåre, ikke liker at jeg leser tekstene deres og kommer med mine refleksjoner. Det er jo ikke fordi de ikke liker at folk trykker inn og leser det de skriver. De liker ikke den makten jeg oppnår ved å påpeke hva jeg tenker når jeg leser deres ord. Det fratar på en måte ordene deres den makten de har til å forme hva mennesker skal tenke eller mene etter å ha lest teksten deres. Da blir det fort labubu.. jeg mener baluba.
Å gå framover i lydighet og være pliktig er som å svømme komfortabel framover. Plikter har ingen vondt av. Men å gå fremover i pliktig lydighet høres ugreit ut. Jeg forstår at det er mer komfortabelt enn å gjøre opprør, enn å stritte i mot. Samtidig tror jeg opprør både er sunt og nødvendig for å skape seg et godt liv. Lydighet er bare ok frem til et visst punkt. Lydighet uten selvrefleksjon er farlig – både for enkeltmennesker og for samfunnet.
Da blir du stemplet, som stolt og uønsket. Det er lett å bli stemplet som uønsket her på blogg. Det er bare å oppnå over 1.000 sidevisninger litt over tid. Da får man fort fiender. Eller blir hengende på en tredjeplass på topplista litt for lenge. Vake rett under de som fortjener topplasseringen. De som ikke jukser. Merkelig at ingen har kalt meg en juksepave ennå.
Det er noen som skriver om meg. skriver Mestro06. Er det meg han skriver om? Jeg har jo analysert ganske mange av tekstene hans i det siste. Håper han i så fal ikke ser på meg som en fiende. Jeg er ingen fiende. Jeg vil han vel. Jo flere blogger som oppnår høye lesertall, jo bedre er det for plattformen i sin helhet.
Jeg synes Mestro06 heller skal være stolt enn ydmyk. Jeg håper ikke han ser på mine innlegg som et slag mot han. Se heller på de som heiarop. Jeg er en venn.
Det slo en tanke ned i meg i sted at det er mye rasisme ute og går, også hos de mest innbarka antirasister. Jeg overhørte en samtale hvor noen drev og satte opp gjestelisten til et selskap. Det var både Ola og Kari blant de navnene jeg hørte, men jeg fulgte ikke så nøye med. Det som fikk meg til å spisse ørene var setningen “og så må vi ha noen innvandrere eller flyktninger” Jeg tenkte må man det? Et det liksom like viktig som det en gang i tiden var med selskspsleker for å bestemme bordplassering? En innvandrer eller to på gjestelisten er altså noe som hører til i selskapsplanleggingen, akkurat som å bestemme hva du skal servere som aperitiff?
Hvordan ville du like å være innvandreralibiet på 60-års festen? Bli bedt på grunn av din etnisitet. Være selskapets attraksjon. Akkurat som dame med skjegg eller apekatten i bur som man kunne finne på utstillinger og sirkus før i tiden.
Jeg har mennesker med forskjellig etnisitet i omgangskretsen min. Jeg ville ikke hatt problemer med å finne innvandrer-alibiet mitt hvis jeg skulle be til fest. Samtidig ber jeg ikke gjester for å ha de på utstilling. Jeg ber ikke folk for å vise hvor tolerant og inkluderende jeg er, jeg ber folk fordi jeg liker de. Blir du bedt i selskap til meg et det fordi jeg ønsker å ha akkurat deg, som den personen du er tilstede på festen uavhengig av hvor bestemoren din er født.
Inkludering handler vel egentlig om noe helt annet enn å be din somaliske nabo med på 17-mai feiring? Det handler om å glemme at naboen din kommet fra Somalia, og bare se på vedkommende som en nabo, en selvfølgelig del av nabolaget. At de slutter å være “den somaliske flyktningfamilien” og i stedet er familien i nummer 19.
Du kan godt lære de om våre skikker og høytider. Dele julebaksten med de, be de med på pepperkakebaking eller spørre om ungene i familien vil være med å sette ut grøt til nissen. Men hvis du kommer femte 16. mai på rad og snakker med langsom og tydelig stemme om Eidsvollsmennene og flagg, ja da har du bomma. Da driver du ikke med inkludering, men segregering. De og oss.
Og en ting til. Når du står der og holder din improviserte og belærende foredrag om da vi ble et selvstendig land i 1814, og kanskje og smetter inn noe om andre verdenskrig og gutta på skauen, ha litt i bakhodet at disse menneskene kanskje utrolig godt vet hva krig og frihetskamp er. At for dem er ikke det noe de har lært om i historietimene eller hørt generasjonen over dem snakke om. Der er kanskje frihetskamp og krig noe de har kjent på kroppen. Ordet flyktning indikerer en flukt fra noe, ikke sant?
Rasisme opphører ikke før vi ikke lenger tenker rase eller etnisitet når vi møter et medmenneske. Men i stedet ser personen og er spent på hvem den personen er, hvilke tanker, følelser og verdier vedkommende har. Det kan vi ikke vite før vi blir kjent med hverandre.
Om du har kjent en nordmann kan du ikke si noe om hvordan nordmenn er. Vi er ikke like. Vi tenker ikke likt, føler ikke likt og har ikke de samme verdiene. Det samme gjelder når du møter en svenske, en spanjol, en polakk eller en kurder. De er like ulike som det vi er. Kanskje har du mer til feller med d den nye naboen din fra Syria enn du har med han gretne gubben i huset over veien, selv om bestemødrene deres kommer fra samme grend.
Folk er folk. Ta godt i mot dine nye naboer. Kanskje blir det starten på et nytt og sterkt vennskap.
Det finnes få steder jeg finner mer ro enn i skogen, oppvokst som jeg er blant furutrær og lyng. For meg er skogen en så vanlig del av omgivelsene at jeg ikke tenker over alle detaljene hver gang jeg går der under furukronene. Andre ganger tar jeg innover meg årstidene som endrer seg, alle detaljene som viser årets gang. Nå viser røsslyngen at vi går over i sensommer.
Ja, jeg vet at det har blitt noen bilder av røsslyng de siste dagene. Det er ikke så mange spektakulære utsikter eller endeløse hav å ta bilde av her jeg vandrer i tett furuskog med mose og lyng som mine følgesvenner. Men, som sagt, jeg liker skogen.
I dag tar jeg bare overskriften til Mestro06 til inspirasjon, og lar være å dukke ned i teksten. For livet dere består ikke det av lagt mer enn bare en lang rekke av dager og netter som kommer og går? Livet blir vel det vi selv veger å gjøre det til. Hva vi selv velger å fylle disse dagene, nettene, timene og minuttene med.
Det skjer ingenting i livet mitt hører jeg folk si, gjerne litt anklagende. Som om det på en eller annen vis et mitt eller andres ansvar å fylle vedkommende sitt liv med spenning og innhold. Men vet dere selv, det ansvaret har vi alle selv.
Man kan klage over rammene man har til hva man kan fylle livet med. Økonomi og helse kan sette begrensninger. Man kan ikke alltid fylle livet med det man ønsker, velge på øverste hylle, men man kan alltid gi livet sitt innhold.
Jeg er aldri noen steder. Jeg sitter bare her hjemme klages det. Vel, første skritt og ofte det største hinderet er å løfte beina over dørstokken å komme seg ett eller annet sted. Verden ligger for dine føtter rett utenfor din egen dør.
Jeg blir aldri bedt noe sted har jeg hørt mennesker klage. Når jeg spør når de ba gjester sist kommer en haug av unnskyldninger. Men hvis man aldri selv ber folk, kan man da forvente å bli bedt til andre gang på gang? Og om du ikke orker å ha gjester, når tok du sist initiativet til å møte noen ute til en kopp kaffe? Begynn der. Send en melding til noen du kunne tenke deg å ta en kopp kaffe med og hør om vedkommende har tid og lyst. Som regel får du ja. Et godt tips er å sende melding til noen andre du tenker heller ikke har et liv fult av innhold.
Tilbake til det å be gjester. Vi må slutte å tenke at det må være så storslagent og flott hvis vi skal ha folk over dørstokken og inn i hjemmene våre. Hos mine foreldre stakk folk ubedt innom for en enkel kaffekopp hele tiden. I det minste flere ganger i uka.
Varm blåbærpai, iskrem og en kopp svart kaffe på trammen eller terrassen. Mer skal ikke til for å lage en hyggelig ramme rundt en kaffekopp og en hyggelig samtale. Virkelige venner kommer ikke for å telle hybelkaniner eller sjekke brettekantene i lintøyskapet.
Ingen vil komme hvis jeg ber folk sa ei venninne til meg. Det nærmet seg et jubileum for henne. Jeg utfordret henne, og ba henne be til gjestebud så skulle jeg hjelpe henne med mat og praktiske ting. Og så sa jeg, be litt mange for da synes det ikke så godt om noen melder forfall. Det er jo ikke alltid det passer for alle. Og du for en kveld det ble! Jeg tror alle som ble bedt kom. Vi var vel nærmere 20 i en liten leilighet. Noen skulle bare komme innom en liten tur, meldte de. Vel, vedkommende ble sittende til godt over midnatt. Jeg mener første brøt opp rundt ett, og siste gjest gikk ved 05 tiden. Folk gjør ikke det hvis de ikke koser seg. Det var ikke bare jeg som tilbød hjelp. Det var flere som stilte opp. Vi var to på kjøkkenet med ansvar for maten, og to andre sto for borddekning og pynting av stua. Flere var og med da vi ryddet opp dagen etter og fikk møbler tilbake på plass.
Ofte skal det ikke mer til å skape øyeblikk å leve lenge på og ta et initiativ, så går det nesten av seg selv.
Livet er skjørt. Ingen vet hvor lenge vi får bli her på jorden. Plutselig er livet over, langt raskere enn an selv eller andre hadde tenkt seg. Sitt derfor ikke passiv og vent på at andre skal få ting til å skje. Ta initiativ selv! Fyll livet ditt med ting som gjør deg godt. Tenk ikke at det kan jeg gjøre når jeg blir pensjonist eller til neste år. Lev nå!
Den o store, vise og kloke bloggkongen himself Allan har kåret meg til Månedens blogger i Juli! For en ære for ei enkel kjerring som meg! Og ja, Allan det varmet. Ikke minst din beskrivelse av meg. En kvinne som har levd en stund, og som har opplevd litt av hvert, stått i vinden når det har blåst som verst og som er en klok kvinne med livsvisdom, og sikkert noe annen visdom også.
Allan som slo meg i den vennskapelige tevlingen om å nå toppen av bloggtoppen først er en blogger som har skjønt at streben etter toppen mer er for gøy. Den plassen betyr fint lite, sånn egentlig. Vi heiet vel og litt på hverandre underveis. Og jeg gledet meg med Allan da han endelig nådde toppen. Det er slik jeg ønsker bloggsamfunnet skal fungere. At vi skal se på hverandre som kollegaer, ikke konkurrenter.
Allan nevner GGG, som jo var en viktig del av bloggen min. Han skriver:
Jeg tipper Gamle Gubben Grå sitter der oppe på en fin sky og spiller harpe og kikker ned på “Drømmehuset” og oss bloggerne på blogg.no kanskje, og forhåpentligvis sender han ned noen klikk på reklamen til allansverden i ny og ned.
Jeg smiler for meg selv og ser GGG for meg med englevinger, harpe og sigaretten i munn mens han kikker ned på meg. Hvor mye han klikker på reklamen til Allan er jeg usikker på, men er det noe som går i kategorien “Kjekt å ha” så kan det jo tenkes. Forresten er jeg relativt usikker på den harpespillinga og. Gubben var ikke direkte musikalsk, og Svigermor har mange ganger fortalt historien om at han knakk blokkføyta si for å slippe å spille på barneskolen.
Allan har helt rett i at GGG hadde det aller meste av det et skikkelig mannfolk trengte, bare med unntak av skjeggvask og rullator. Eller, den rullatoren er jeg usikker på. Hadde han kommet over en rullator kunne den fort bli lagret i garasjen. Kjekk å ha neste gang Kjerringa har vært ute på tur og knekt et bein eller to regner jeg med at han hadde tenkt. Jeg har bare så vidt begynt å gå gjennom alle “skattene” hans. Jeg har solgt to plast-tønner, levert noen få bøker i sånn bok-telefonboks, og i går forsvant naboen med ei rusten snø-måke. Jeg har hatt opptelling, og mener bestemt jeg skal klare å få unna snøen til vinteren med de 8 snø-skuffene og snø-måkene jeg fremdeles har igjen.
Takk til Allan, den virkelig flotte bloggkongen for et innlegg som både gledet og varmet.
Er det flere enn jeg som synes det er litt godt at det har vært noen omrokkeringer på topplista siste døgn, og at jeg nå kan sitte her å skrive poesi? Jeg har faktisk begynt å like å reflektere over innleggene til Mestro06. I dag skriver han til og med om ett av mine yndlingstemaer Politikkens nådegave. Nå er jeg riktignok ikke så sikker på om nådegave er et uttrykk jeg ville brukt når jeg omtaler politikk. Det er liksom en del andre ord som jeg synes kanskje er mer dekkende for hvordan det føles å være politiker.
Et hjerte for livet skriver Mestro06. Og ja, det tror jeg svært mange som driver med politikk uavhengig av partitilknytning har. Et hjerte for samfunnet en er en del av, og et ønske om å få det samfunnet til å utvikle seg i den retningen en mener er riktig.
Politikken er en del av mitt språk. fortsetter Mestro06. Litt usikker på om politikk er en del av språket mitt, men jeg bruker språket som virkemiddel for å påvirke politisk Jeg vet at jeg har talegavene (og skrive-gavene) i orden.
Jeg ser absolutt ikke på meg selv som en eksemplarisk figur. Jeg mener at man heller ikke trenger å være det for å være politiker. Bør vi ikke være som folk flest? Samtidig er eksempelets makt stor. Dumt å stå på TV å predike smittevernregler når man så drar på hyttetur med slekt og venner og driter i alle reglene. Jeg mener at som politiker har man krav på seg til å fremstå som et eksempel til etterfølgelse. Jo høyere du er politisk, jo mer bør du tenke på hva du gjør og sier. Du representerer ikke bare deg selv. Du representerer også de som har gitt deg sin stemme.
Utfordringen med politikk er å se helheten. Man kan se alle områder som bør styrkes økonomisk. Det er ikke vanskelig å finne områder og saker som man burde prioritere, utfordringen er jo at man ikke har penger til alt man ønsker og derfor må prioritere. Forskjellige prioriteringer er det som utgjør forskjellene i de politiske partiene, så består politisk arbeid i å finne den beste løsningen for samfunnet og folka som har valgt oss. Argumentere for sitt syn, men også lytte til de andres argumenter. Så avgjøres det av flertallet til slutt.
Politisk engasjement gir makt. Jo større oppslutning partiet du representerer får, jo mer makt får partiet. Derfor finner du politikerne strødd utover gater og torg i disse dager. Det nærmer seg valg. Vi ønsker mest mulig makt til å få samfunnet til å endre seg i den retningen vi mener er riktig. Si at vi får en rød-grønn regjering etter valget. Jo større oppslutning Rødt får, jo mer må en rød-grønn regjering ta hensyn til vår politikk og våre synspunkter for å få gjennomslag for budsjett og andre viktige saker som skal opp til politisk behandling i stortinget. Samtidig. Jo mer interessert i makt og posisjoner et parti eller partiledelse er, jo mer villige r de til å sluke politiske kameler for å få makt. For meg er politikken viktigere enn makt. Jeg tror et parti som Rødt tjener best på å ikke sluke kameler for å få regjeringsmakt, men heller bruke makta på utsiden av en regjering til å dra politikken i den retning man ønsker.
Det er politiske folk, som vil avvikle hele monarkiets lov, og makt overføringen. skriver Mestro06. Litt usikker på hva han sikte til her. Vi i Rødt mener av prinsipp av monarki er mindre demokratisk enn republikk. Rødt mener makt må gis i valg og ønsker på prinsipielt grunnlag å innføre en form for republikk istedenfor. På den måten sikrer vi at folk har innflytelse over hvem som styrer landet. En slik endring må skje ved endring av grunnloven antar jeg. Det er det ikke flertall for nå. Det tror jeg ikke det vil være på mange, mange år. Så monarkiet blir nok ikke avskaffet, selv om du skulle gi Rødt din stemme.
Jeg vil høre mer om ytringsfrihetens kraft i sosiale plattformer. skriver Mestro06. Et interessant tema. Jeg tror det nesten bør bli et eget innlegg bare om det temaet. Det er jo ikke bare politikere som ønsker å påvirke oss. Ikke alle som prøver å påvirke oss via sosiale medier ønsker å påvirke oss til å kjøpe robotstøvsugere, bake eplekake eller gå toppturer. Noen, som blant annet meg, ønsker også å påvirke mennesker til å reflektere – og gjerne til å stemme Rødt. Noen ganger kan det være greit å ha en bevisst tanke på at også den hyggelige bloggeren du har fulgt i mange år kan ønske å påvirke holdningene dine til forskjellige områder i samfunnet. Også de som ikke er politikere.
Rasismen er en flammende fiende, skriver Mestro06. Jeg tror ikke det er tilfeldig at han tar opp det temaet rett etter at han har skrevet om ytringsfrihetens kraft på sosiale medier. Det er sikkert ikke bare jeg som har lagt merke til at rasismen brer om seg på sosiale plattformer. Som Mestro06 ønsker også jeg å ødelegge rasismens makt. Rasisme er ikke en del av den samfunnsutviklingen jeg ønsker. Andre politikere og andre politiske partier spiller på rasisme for å vinne velgere. De ønsker helt klart en annen samfunnsutvikling enn det vi i Rødt gjør. Hvem er det som lytter i bakrommet/bakgrunnen spør Mestro06. Et betimelig spørsmål.
Noen er rett og slett imot meg på grunn av mine politiske uttalelser. Jeg siterer igjen Mestro06. Men det er en del av det å være politiker. Blant oss politikere, uavhengig av parti, har vi som regel respekt for meningsforskjeller. Men du hvor mye kjeft du kan oppleve å motta av folk både når du står på stand og når du som privatperson svinger innom Kiwi. Man blir vant til det, men det slutter ikke å forundre meg. Spesielt når jeg blir tillagt meninger og holdninger jeg ikke har.
Jeg håper alle som ser en utvikling i det norske samfunnet som de ikke liker er ferdig med å analysere og observere, og er klar til å bruke sin politiske makt til å få den utviklingen til å snu. Om ikke på annen måte, så i det minste med å bruke stemmeseddelen.
Det er ikke sant som mange sier, at det er det samme hvem som styrer. De politiske partiene står for forskjellige samfunnsutviklinger. Mulig skjer det ikke de store endringene i løpet av en stortingsperiode, men langsomt flyttes grenser for hva som tillates, hvem som får makt. Hvis man mener at det er det samme hvem som styrer, se hva Donald har fått utført i USA i løpet av det halve året han har sittet ved roret. Det har noe å si hvem man gir makt de neste fire årene.
Hvem er det som demonstrerer høyt og tydelig mot regjeringen?
Hvem har den største makten i Norge?
Spørsmål det i høyeste grad er betimelig at Mestro06 stiller.
Vi elsker Norge, og vi vil gjøre Norge til et bedre land å bo i oppsummerer Mestro06. Det burde være målet for alle politikere. Og at uenigheten ligger i hva det vil si at Norge er et bedre land å bo i i fremtiden enn i dag.
Terrorismen vokser forsiktig i rykter, demonstranter, og bak lukkede dører. Teksten som er uthevet er fremdeles Mestro06 sine, men je er enig. Bortsett fra at de dørene blir mindre og mindre lukket. Jeg synes tankene som har gitt grunnlaget for terrorismen som har skjedd på norsk jord de siste tiårene tyter mer og mer ut gjennom dørsprekkene. Det er så mange som tror på så mye galskap, som spikrer inn misnøye med hatefulle ord.
Politikk handler om samfunnsutvikling. Å få samfunnet til å utvikle seg i den retningen man mener er riktig. I et demokrati har vi alle rett til å være med på å bestemme den utviklingen. Det bruker vi stemmeseddelen til, og vår mulighet til å være med på å påvirke hvilke stemmesedler våre venner og andre vi omgås bruker.
I innlegget Klart det er lov å være stolt skrev jeg at jeg skulle ut på tur med hundene, og at den turen ikke skulle gå i hundremeterskogen her hjemme. Som sagt så gjort. Jeg er kjerring for mitt ord.
Det ble ingen langtur. Jeg bare labba rundt på en furumo i nabokommunen Hole og gledet meg over røsslyngen som blomstret og annet jeg så på min vei. Hvor langt jeg gikk vet jeg ikke, har ikke sjekket skrittelleren. Vi var ute i skogen en times tid.
Jeg fikk ikke opp pulsen nevneverdig på turen. Jeg oppsøker naturen for å roe ned, ikke stresse opp. Pulsstigningen kom mer når jeg leste om ordførerens siste idé.
Nå går kvelden mot natt. Jeg skal snart ut på tur igjen. Kveldsturen med hundene. Den går nok her i nærområdet.
