Gøy på landet har Vibbedilla kalt sitt siste innlegg. Jeg bor på landet, men akkurat nå synes jeg ikke noe er gøy. Jeg kjenner på den litt morgengretne følelsen og er glad jeg er alene.

Jeg trakter meg en kopp te før jeg glir for langt ned i melankolien.  Det er ikke så uvanlig at jeg ikke er noen solstråle klokka 7 om morgenen. Gi meg litt tid så bedres humøret. God og morgen er to ord som ikke passer sammen i mitt hode.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Teen har sin virkning. Jeg var jo så fornøyd med egen innsats i går. Fikk ryddet skapet i kjelleren, tatt klesvask, ordnet oppvasken, gjort en del slike ting som det bestandig har vært GGG som har gjort som å pakke inn grillen i grilltrekk og med stropp fra Biltema. fylt opp saltbøssa og hundepose-dispenseren på hundebåndet, og jeg hadde middagen så og si ferdig da Yngste Sønn kom hjem fra jobb. Spekemat, ny-poteter og kokt sommerkål med smør.

Smiler litt for meg selv med tanken på at det er spekematrester i kjøleskapet. Det vil nok bli spist ut over dagen. Jeg er utrolig glad i spekemat.

Så vandrer tankene tilbake dit de har vært så mange ganger;  Burde jeg egentlig sitte her for meg selv å smile over at jeg har spekemat i kjøleskapet?  Burde jeg rydde skap, levere velbrukte kokkeklær til Fretex, holde minnetale i begravelsen og gå i bryllupet til søsteren min? Burde jeg ikke ha gått fullstendig i oppløsning og ligge under pelspleddet og grått? Er det ikke det som forventes av meg? Jeg har mistet min beste venn og livsledsager gjennom hele mitt voksne liv, og så fortsetter jeg livet nesten som før.

Jeg har grått, og jeg kommer garantert til å gråte flere tårer. Jeg savner GGG. Savner hverdagene slik de var. Alt fra lyden av kaffemaskinen, lighteren som tennes der ute i døråpningen, samtalene våre, at jeg kunne spørre han om ting jeg ikke fikk til eller lurte på, Jeg blir trist når jeg tenker på alt vi ikke fikk oppleve sammen som vi drømte om. Som å bli besteforeldre, eller dra på bobiltur. Trist blir jeg og over alle de små tingene som vi aldri vil gjøre mer, som å drikke kaffe-latte på lørdager og dra på små utflukter.
Jeg kommer fremdeles til å drikke kaffe-latte og dra på små utflukter, men det kommer ikke til å være det samme uten GGG. Småpraten, og det at vi gjorde det sammen er borte.

Jeg savner GGG så det til tider gjør vondt. Men samme hvor mye jeg gråter, raser eller ligger under pelspleddet kommer han ikke til å komme tilbake. Jeg tror ikke han ville ønske at jeg skulle gå til grunne sammen med han. Jeg tror at han ville at jeg skulle fortsette livet vårt. Ta han med videre i livet. Tenke at slik og sånn ville GGG ha gjort det. Det og det ville GGG ha sagt. Dette ville GGG ha likt.
Jeg tror han ville likt at jeg minnes alle årene vi hadde sammen mer enn det døgnet han døde.
Mulig han ikke direkte ville ha likt at jeg rydder i skap og skuffer. Han var som kjent en samler og likte ikke mine ryddesjau. Samtidig vet jeg at han har forståelse for at slik må det bli. Han vet at alle fulle skap og boder plaget meg, og jeg vet at han ville at jeg skulle ha det bra.

På tide å fylle tekoppen og ta en kikk på avisene og andre blogger før jeg tar turen ut med to hunder som og virker litt morgengretne der de småkrangler om to brødbiter. Jeg er i gang, og det er min måte å takle sorgen på.

Jeg har begynt å rydde. Ikke for å rydde vekk GGG, men mer for å få litt oversikt. Være I gang. GGG var en samler. At var “kjekt å ha”. Lite ble kastet.

I dag tok jeg for meg et av mange klesskap han har fylt opp. Et i kjelleren. Et med klær som ikke var så ofte i bruk.

Jeg fant skinnjakke han brukte da vi ble sammen. Den jakka var han utrolig kjekk i, og stolt av. Den ble hengt tilbake i skapet mens jeg smilte litt vemodig. Regndressen merket med adressen til barndomshjemmet likeså. Han har ikke hatt den adressen på over 35 år, men mulig regnsettet passer til en av ungene.  Eller kanskje ikke. Det får bli i skapet en stund til.

Mye får bli i skapet. Noe skal Yngste Sønn få se gjennom om han vil ha. Arbeidsklær og tur-klær. Kokke-klærne derimot har jeg levert til Fretex. Også noen slitte klær i army-stil. Ta vare på det som gir gode minner. Kaste det som har vært et irritasjonsmoment.

Men vet dere hva jeg fant innerst inne i det skapet? En sommerfrakk for meg. Den har jeg i grunn lurt på hvor ble av.  Passer gjør den og. Jeg ble litt glad da. Må bare stryke den litt så er den klar til bruk.

Hverdagslige ting har gått litt på autopilot de siste ukene. I den grad de har blitt gjort. Jeg ha gått litt for halv maskin. Men oppvaskmaskinen blir tømt og fylt opp på nytt. Det samme med vaskemaskinen nede i vaskekjelleren.
I dag skulle jeg henge opp klesvaska som jeg stappet inn i vaskemaskinen i går uten å studere hvert klesplagg så nøye. Jeg tok bare dunken for 40 graders vask og stappet inn det det var plass til. Sortering for vask og tømming av lommer skal gjøres før tøyet havner  riktig kurv. Vi er gode på slike rutiner her i Drømmehuset.

Men når alt skal opp på tørkestativet ser man mer på hvert plagg. Tørketrommel har vi aldri hatt.
Så da sto jeg i dag da og hang opp joggebukser for meg og flannelskjortene til GGG side om side. Flannelskjorte var GGG sitt antrekk. Kun på de aller varmeste dagene byttet han ut de med T-skjorter eller kortermede bommulsskjorter når jeg påpekte at han måtte kle seg litt ordentlig hvis vi skulle stikke og drikke kaffe-latte eller på besøk til folk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har snakket om flannelskjorte-samlinga ungene og jeg. For han har mange. Man kaster ikke noe som ikke er utslitt, og knapt nok da. Datteren kunne tenke seg en av flannelskjortene, en bestemt som han brukte på 90-tallet hvis jeg fant den. Mulig Yngste Sønn vil ha noen. Jeg skal spørre han. Eldste Sønn er for stor for disse skjortene. Datteren foreslo også at vi kunne sy puter av noen av skjortene og ha på hytta, Jeg liker den ideen. Ikke av alle skjortene, men av et par stykker.

Når skjortene er ferdig tørket der nede på tørkestativet må jeg finne ut hva jeg skal gjør med akkurat disse skjortene. De kommer ikke til å bli brettet pent sammen og lagt inn i klesskapet hans i påvente at han skal komme og ta de på seg.
For meg blir det helt feil.
Ikke det at jeg kommer til å tømme skap og skuffer i en rasende fart, men sakte men sikkert må det ryddes. Jeg både gleder og gruer meg til den prosessen. En ting er sikkert. Jeg skal ta meg god tid og ta vare på det jeg føler for å bevare – også av sentimentale grunner.

Sitter her med tekopp og kaviar-brødskiva. stirrer ut i regnet og drømmer meg bort. Ikke fordi det er så tungt og trist. Ikke fordi jeg tror regnet skal vare mer enn noen timer. Men rett og slett fordi jeg sitter her og leser om Allan sin reise til verdens vakreste øyrike. Bobiltur til Lofoten. Det har lenge vært en drøm.

Jeg nyter bildet av da de forlater Bodø i strålende vær.
Så kommer stedene jeg har ørt og lest om mange ganger som perler på en snor. Reine, Å, Leknes, Lyngvær, Nusfjord, Henningsvær, Svolvær, Kabelvåg og mange flotte steder jeg ikke har hørt om.
Jeg nyter bildene og beskrivelsene i Allan sitt innlegg og tenker litt melankolsk at Så ble det aldri Lofoten…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke det at jeg ikke har mulighet til å oppleve dette øyriket ute i havgapet. Det har jeg selvsagt. Jeg tror nok ikke det blir i år, men en gang skal jeg nok komme meg til Lofoten.
Men Lofoten var en av de stedene GGG og jeg fablet om å besøke sammen. Gjerne reise rundt, slik Allan beskriver i dette innlegget. Det var sånn halvveis på planene å reise nordover i fjor før GGG ble syk.

Jeg nyter bildene og beskrivelsen til Allan, og tenker litt trist at det ble aldri Lofoten på oss to.

Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen synger Ole Ivars. Jeg er heldig, for jeg har så mange mennesker som er der for meg og ser til at jeg har det bra.

Mellom dødsfallet og begravelsen er det tusen ting som skal ordnes, folk som skal informeres, det er mange som tar kontakt på ulike måter og det dukker opp blomster på døra. Alt det er skikkelig hyggelig og det varmer at så mange tenker på en. Jeg har vært redd for at tiden etter begravelsen, når alt roer seg skulle bli verre. At når sjokket og “nyhetens interesse” avtok og alle vendte tilbake til hverdagen igjen så ville det tomt og litt ensomt. De siste årene har jo GGG og jeg vært sammen nesten hele tiden. Nå er jeg etterlatt til meg selv store deler av dagen.
Derfor har jeg sagt til noen av de beste vennene mine at det er i ukene som kommer nå at jeg virkelig trenger dem. At jeg trenger kaffekopper og gode samtaler. Ikke nødvendigvis for å sitte å snakke om GGG i time etter time, men for å ha noen å snakke med innimellom.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mens noen sier at Det er bare å ringe så er ikke det alltid bare, bare. Jeg har det bra nå, men jeg vet at hvis jeg skulle få det riktig ille så er det ikke bare å ringe. Da kan det være virkelig vanskelig. Man vil jo ikke være til bry. Tenk om det ikke passer.

Jeg trengte ikke engste meg. Allerede på søndag tikket det inn melding fra Barndomsvenninna om jeg ville komme en tur ut til henne i dag.
Så i dag har jeg sittet på terrassen hennes, sett utover fjorden og snakket om mye forskjellig. Om GGG, men om masse annet også.

Ikke nok med det, like før jeg dro utover til Barndomsvenninna ringte det på døra her. Det var … hva skal jeg kalle det, en bekjent? Jeg tror det er et dekkende begrep. Vi har felles slektninger, treffes i noen konfirmasjoner, barnedåper etc, og har gjort det i noen tiår, men er ikke i direkte slekt. Hun kom med blomst fra seg og søsknene sine med familier.  Vi fikk en god prat. Selv om jeg ble litt overrasket da jeg åpnet døra og så hvem som var utenfor, var det jo koselig og omtanken varmet.

Flere har ringt og hørt at det går bra med meg. Folk som ikke bare lytter til hva jeg sier, men også hører på stemmen min at jeg har det ok.

Jeg er heldig som har så mange rundt meg som bryr seg.

Jeg har aldri blitt kåret til Årets skjønhetsblogger slik som den  den o store, vakre, prominente toppbloggeren og skjønne bloggkongen Allan. Kanskje blir jeg det i 2025. Det er ikke godt å si Det har skjedd merkeligere ting enn det her inne på blogg. Jeg har i det minste nevnt et frisørbesøk på blogg dette året.
Når det er sagt er det nok andre priser jeg føler mer for å vinne enn akkurat den.

Allan derimot satser alt for å ta tilbake prisen som ble frarøvet han av Lena Lykke sist år. (Nå anser jeg Lena Lykke som en langt mer verdig vinner enn en halv-gammel fyr med rare dresser, men det er en annen sak.) Allan har nemlig skaffet seg en led-maske som skal gjøre at han blir yngre og vakrere i følge reklamen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ut fra bildet han deler på bloggen sin tenker jeg at den egner seg i det minste som maske på halloween. Om den og har den ønskede virkning på utseende aner jeg ikke, men jeg håper på det. Jeg mener 5.000 kroner er i meste laget for ei halloween-maske.

LED-masken til Allan har 6 ulike moduser – reparasjon, fornyelse, anti-aging, anti-akne, morgenpleie og kveldspleie,
Når jeg gransker kjerring-trynet i speilet ser jeg at det nok er modent for både reparasjon og fornyelse. Ja litt anti-aging hadde heller ikke gjort noe. Sånn går det når en har slurvet med både morgenpleie og kveldspleie de siste 50 åra og vel så det.
Men selv etter denne demotiverende sjekken i speilet følte jeg meg ikke mer motivert for å svi av 5.000 kroner (eller 4.250,- kroner med Allan sin rabattkode) på ei maske som kanskje gjør meg hakket ynge og penere etter et par måneders bruk.

Allan skal visstnok teste maska og vise oss resultatet utover på bloggen sin, så jeg får følge med å se om jeg ser noen merkbare forskjeller utover høsten. Det er klart hvis han morgenfrisk med et stort smil og full av pågangsmot begynner å hylle mandagene ut over høsten og vinteren så skal jeg vurdere en slik maske.

I går var denne kjerringa treningsblogger i dag skjønnhetsblogger. Hva blir det meste mon tro? Følg med her på denne bloggen kan det meste tydeligvis skje.

I dag ble det sukkererter fra egen hage til middag.  Var og hentet i kjøkkenhagen på plantene GGG kjøpte og plantet i mai. Plukket ikke så mange, bare slik at det var nok til Yngste Sønn og meg. Det kommer mange flere ser jeg. De skal vi kose oss med ut over sommeren. Kanskje fryse ned noen og ha utover høsten og.

Da jeg skrev om tomatplantene til GGG her om dagen fikk jeg en kommentar:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Håper du klarer å nyte tomater og annen mat han likte, for vet det kan være vanskelig når han ikke får spise av det.

Jeg skjønner at noen kan føle det slik, men det er ikke noe problem for meg. Jeg ville synes det hadde vært mye verre om det ikke ble spist. At han hadde stelt med de plantene til ingen nytte.
Jeg ser mer på det som en gave fra GGG. Jeg vet hvor stolt han var av det vi dyrker, og det er derfor ekstra viktig å bruke disse råvarene godt.

Mat og matlaging var og en felles hobby. Det å prøve ut nye retter og diskutere måltidet mens vi spiste. Så for meg er mat gode minner. Å fortsette å lage mat, fortsette å teste ut ny retter, fortsette å bruke råvarene han dyrket blir en måte å ta han med videre i livet mitt.

Derimot signaturretten hans, pepperbiff, med hans peppersaus og fløtegratinerte poteter er det nok veldig lenge til jeg spiser igjen. Ingen kan lage det slik som GGG.

Jeg har som mål å komme med en utfordring hver måned for å kanskje bidra til å få mer blest om blogg og blogging.

Utfordringen denne måneden er Severdighet. Det du da skal gjøre i løpet av juli er å skrive et innlegg om en severdighet og inspirere, influere til at en eller flere av leserne dine får lyst til å besøke den samme severdigheten og skrive innlegg om det, eventuelt bare fortelle det i en kommentar

Hva som er en severdighet er litt opp til deg å bestemme. Det kan være et museum, et utsiktspunkt, en kirke, en bauta eller noe helt annet. Jeg påtar meg å forsøke å føre statistikk, og har tenkt å komme med oppdateringer om hvordan forskjellige ligger an.

Så kom deg opp av godstolen. Finn din severdighet og skriv et innlegg som frister noen til å reise til det samme stedet.

Inne hos Vibbedille leser jeg om Sprettraubakken. Det hadde kanskje vært en ide’ tenker jeg, uten at jeg egentlig ble så veldig inspirert. Å klatre oppover fjellvegger er det lenge siden fristet denne kjerringa. Det var mer det med sprettrau eller sprettrumpe som man sier på mine kanter av landet som fikk i gang tankevirksomheten hos denne kjerringa. For i denne kjerring-rumpa er det ikke akkurat mye sprett.

Min neste tanke er; Hva skal jeg egentlig med ei spetten rumpe? Jeg mener hvis jeg først skulle trene muskler er det muligens ikke  Gluteus maximus den første jeg burde kaste meg over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg innrømmer at jeg nå driver å uttaler meg m ting jeg har lite peiling på, så jeg leser meg opp lit og endrer litt mening. Ikke det at jeg føler et sterkere behov for sprettrumpe, men å trene nettopp rumpe-muskulatur gjør det lettere å reise seg og å bevege seg. Muskulatur i bein og hofteområdet er avgjørende for mobilitet, balanse og evnen til å utføre daglige aktiviteter som å gå, reise seg fra en stol, og gå i trapper.

Muskelstyrke anses å være grunnleggende for å bevare god helse og livskvalitet. Styrketrening er viktig for eldre ved at det kan opprettholde viktige funksjoner, og bremse det aldersrelaterte muskeltapet som i betydelig grad påvirker evnen til å utføre ulike aktiviteter.

Etter 50-års alder avtar muskelstyrke med 15 prosent per tiår. Etter 70-års alder avtar muskelstyrken enda raskere – med 30 prosent per tiår. Dette skjer i hovedsak på grunn av aldersrelatert muskeltap, og det oppstår i større grad hos kvinner enn hos menn.

Dersom du trener styrke, bidrar det til å bremse det aldersbestemte tapet av muskelmasse og styrke. Styrketrening er også positivt for skjelettet. Det kan redusere risikoen for beinskjørhet, og det reduserer risikoen for skader dersom du skulle falle, ettersom vektbærende trening gjør skjelettet sterkere og gir høyere beinmineraltetthet.

Et styrketreningsprogram bør ta sikte på å styrke de store muskelgruppene – det vil si bein, hofter, rygg, mage, bryst, skuldre og armer. Men særlig bør man passe på å gjøre øvelser som kan øke muskelmasse og styrke i beina og armene.

Så kanskje er det ikke så dumt om denne kjerringa begynner å trene rumpe. Ikke for å se flott ut med sprett-rumpe jeg kan vrikke med, men rett og slett for å klare å komme meg opp av godstolen ved egen hjelp når jeg blir eldre.
Nei, jeg er ikke på vei til nærmeste fjellvegg. På NHI sin side står det at for noen kan det være nok å begynne med enkle øvelser som å reise seg og sette seg på en stol gjentatte ganger.  Så jeg begynner der, med å reise meg for å fylle tekoppen.
Så får vi se om det blir litt brattere terreng å bryne seg på senere i dag når jeg tar turen ut med hundene.

Kjerringa nå som trenings-blogger. Hvem så den komme?