God morgen! Jeg sitter ved spisebordet og venter på at Yngste Sønn skal kreke seg opp av senga. Sophie Elise er fremdeles på bloggtoppen, og jeg ramla ned til en 41. plass igjen.

Sophie Elise ar vært på kino og sett filmen Joker.  Det er en psykologisk thriller om en mann som er klovn om dagen, stand-up komiker på kvelden og egentlig ikke så veldig glad.  Kan bli god thriller av slikt.  Jeg fikk straks tanker om en gammel sang “Den lille klovn har tårer bak sin maske..” som Anita Skorgan sang på 1970 tallet.
Jeg har ikke sett filmen. Kommer ikke til å se den heller. Liker ikke thrillere, og ser sjelden på film. Gørr kjedelig kjerring her altså.

Det er sjelden jeg tenker på alle som sitter rundt i landet og er ensomme, som mangler et apparat rundt seg og hvor veien tilbake til samfunnet virker uendelig lang. Men når Sophie Elise skriver om at hun tenker på ensomme mennesker ofte, kommer jeg på et par jeg bør ringe i dag.  De to har det litt ekstra tøft for tiden, og jeg har ikke snakket med dem på en ukes tid.
Hele livet har jeg “samlet” på ensomme mennesker som har det vondt og vanskelig.  Det er en av grunnene til at jeg har blitt utbrent.  For tiden må jeg sette meg selv først, men de to må jeg ringe i dag.  Det tar krefter å kjenne på dårlig samvittighet også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg hadde ikke noe bilde av denne kjerringa i bare undertøyet som kunne illustrere dette innlegget, slik som Sophie Elise. Men siden overskriften er glede nok til alle, tok jeg et bilde av glade mennesker som lar seg rive med i kurdisk folkedans på torget en solfylt septemberlørdag. Det bildet gjør meg glad.  Den dagen ga meg så mye glede!

Dere som følger meg på blogg gir meg bare gode tilbakemeldinger i kommentarfeltet. Men som selvoppnevnt klagemur  har jeg fått mange henvendelser fra fortvilte mennesker som trenger hjelp opp gjennom årene.  Og jeg har forsøkt å hjelpe alle så godt jeg kan.
Jeg har fått henvendelser fra mennesker jeg er glad i som sier de tar livet sitt hvis ikke jeg… på en eller annen måte gjør livet litt mer levelig.  Og jeg har stilt opp, trøstet løst problemer. Kort sagt vært et medmenneske.

Fra et menneske var det opp gjennom flere år mange slike henvendelser.  Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kansellerte egne planer for å være der for denne personen. Hvor mange ganger jeg kjørte gjennom nattsvarte kvelder, noen ganger flere mil, redd for å komme for sent. Hvor mange netter jeg har sittet og hørt på dette mennesket snakke om alle problemene, sorgene, utfordringene vedkommende har i livet.

Så ringte hun sent en kveld.  Det var seint i november, ute var det regn, tilløp til frost i lufta, sludd i høyden. Som så mange ganger før var det hulking i telefonen da jeg tok av røret. Uforståelige ord med lav stemme innimellom hulkene.  Jeg husker ikke hva som var den utløsende tingen denne gangen.  Det var ikke så mye som skulle til.
Når gråten hadde stilnet kom spørsmålet, med en skjelvende stemme.  “Kan du ikke komme en tur i kveld?” 

Det var flere mil mellom oss. Været innbød ikke til kjøretur. Jeg var sliten. Livet føltes litt tøft fra før denne novemberkvelden. Min beste venninne, hun jeg hadde vært forlover til i september, lå på intensivavdelingen på sykehuset.  Vi visste ikke om hun kom til å overleve.  Jeg hadde snakket med mannen hennes på sykehuset da jeg var oppom intensiven før jeg dro fra jobb noen timer tidligere.  Hadde snakket med moren hennes i telefonen og hørt stemmen til den lille datteren til venninnen i bakgrunnen som lurte på om det var Mamma som ringte.  Jeg ville bare være hjemme med mine rundt meg.  Sitte i armkroken til Gamle Gubben Grå og høre det knitre fra vedovnen. Ta vare på meg selv.

Jeg forsøkte å forklare på en pen måte at jeg ikke kom til å ta turen til henne denne kvelden.  At jeg var for sliten, hadde for mye å tenke på, hadde nok med meg selv og ingen ting å gi . Det var lite med forståelse i andre enden og etter litt diskusjon kom setningen jeg hadde hørt flere ganger tidligere, og som alltid hadde fått meg til å kaste meg i bilen og dra i hennes retning.
“Hvis du ikke kommer, tar jeg livet av meg!”
Denne gangen begynte jeg ikke febrilsk å leite etter bilnøklene mens jeg forsikret henne om at jeg kom, jeg kom. Denne gangen ble jeg bare fylt av et enormt sinne og skrek tilbake. “Så ta livet ditt! Det er ditt valg!  Jeg kommer  ikke til å komme for å høre på din evinnelige sutring  over hvor forferdelig du har det.” Så smalt jeg telefonrøret hardt på.

En halvtimes tid senere ringte Mamma.
Da hadde dette mennesket i sin fortvilelse ringt mine foreldre som da var i 70 åra, og hulkende forklart at hun kom til å ta livet sitt hvis ikke jeg dukket opp denne kvelden.   Jeg ble ikke noe mildere innstilt av at hun hadde tatt kontakt med foreldrene mine og fremstilt selvmordstrusler overfor dem.  Så jeg forklarte Mamma at jeg ikke kom til å dra til denne personen denne kvelden. Forklarte at det var langt fra første gang jeg hørte vedkommende true med å ta livet sitt hvis jeg ikke kom, at jeg hadde hastet av gårde mang en gang, men aldri opplevd noe reelt selvmordsforsøk. Forklarte at det bare var tomme trusler for å få meg til å komme.

“Hvordan vil du føle det hvis du ikke drar, og hun virkelig tar livet av seg?” spurte min kloke mamma med mild stemme. Jeg husker at jeg satte meg ned i stolen ved telefonbordet med et tungt sukk, tenkte litt og svarte:
“Akkurat nå ville jeg føle lettelse.  Ett problem mindre…..”  så begynte tårene mine å renne.  Jeg følte meg så maktesløs og sliten.
Mamma støttet meg i at jeg denne kvelden skulle tenke på meg selv, ta vare på meg selv og holde meg hjemme. Ja, hun vel nærmest kommanderte meg til å holde meg hjemme.
Kloke snille mammaen min.

Hvordan det gikk med hun som var så fortvilet?
Vi skal ta en kaffe sammen i dag.  Hun vet at jeg forteller denne historien.
Når jeg ikke kom,  Når hun innså at hun hadde strukket strikken så langt, at også jeg som så mange andre før meg ikke orket mer av hennes selvsentrerte sutring ble hun redd.  Utrolig redd.  Hun satt våken hele natta, og da fastlegen åpnet kontoret sitt neste morgen sto hun klar utenfor døra og spurte om hun kunne få en hastetime.
Hun fikk profesjonell hjelp, Hun har det mye bedre nå.  Livet kan fremdeles være tøft, og hun ser ikke alltid lyst på livet, men hun vet hvordan hun skal takle også de vanskelige periodene,

Det finnes nok av gleder i verden.  Det gjelder bare å se dem.  Et stykke hjemmebakt kake til frokost.(Gamle Gubben Grå bakte eple- og bjørnebærkake i går.)  En stor kopp rykende varm te mens du sitter inntullet i pelspleddet og hører det knitrer fra bålet i peisen.  Høstløv i de vakreste farger som speiler seg i et stille skogstjern.  Vi kan alle lete etter de små gledene i vår egen hverdag. Trenger du inspirasjon, les bloggen til Janne Nordvang. Hun er virkelig god på det der.
Ingen kan forvente at andre skal skape alle gleder i ens eget liv.  Man må bidra litt selv også, Ta ansvar for eget liv og for å finne sine egne gleder. Selvsagt skal vi være der for hverandre.  Men ansvaret for eget liv – det har vi selv.