Slapp av det er et arkivbilde. Det går langsomt mot vår her rundt Drømmehuset også. I går så jeg 5 halv-visne gress-strå ved siden av trammen, og veien utenfor Drømmehuset er fri for snø og is. (I det minste midt i veibanen.)
Men her jeg sitter med tekopp og tastatur begynte jeg å tenke på Hvilke sted ville jeg skrevet opp på min bucket-liste? Hva er liksom drømmereisemålet?  Jeg kom ikke på et eneste sted.

Det er selvsagt mange steder jeg kunne ha lyst til å oppleve. Det hadde vært flott å vandre på Den kinesiske mur, se Eifeltårnet, eller klatre i globusen på Nordkapp-platået, men jeg lever helt greit uten de opplevelsene. Jeg kunne like godt ha sagt ta Orientekspressen, se London Bridge og en tur til Prekestolen. Jeg hadde sagt ja-takk til de opplevelsene og. Men livet hadde ikke blitt noe fattigere om jeg aldri får oppleve det.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har ikke noe jeg drømmer om å oppleve heller. Sånne ting som man skriver på en slik bucket-liste. Du vet hoppe i fallskjerm, svømme med delfiner, gå på ski over Grønland….
Det måtte være å bli bestemor. Det tror jeg er en fantastisk opplevelse jeg håper å få oppleve. Med tre barn er håpet om det til stede, men det er ikke noe jeg kan styre eller ha innvirkning på. Ikke har det noen umiddelbar hast heller. Jeg har jo planer om å bli 100 år.

Synes du det høres trist ut?
Ei resignert kjerring i slutten av femtiåra som sitter i gyngestolen og drømmer om barnebarn. Ei kjerring som ikke har noe hun føler hun må utrette, oppleve eller få med seg.  Som ikke har et mål å styre mot, en drøm som hun virkelig vil arbeide for å få oppleve.
At jeg liksom sitter der i gyngestolen eller ligger under pelspleddet på sofaen og tenker det var det. Det var det livet. Det var det jeg fikk ut av det.

Vel, jeg ser ikke helt slik på det.
For selv om jeg ikke har noen drømmer om ting jeg bare må oppleve betyr ikke det at jeg føler meg ferdig med livet, ferdig med å leve. Jeg har som sagt et mål om å bli 100, og jeg har absolutt ingen planer om å ligge under pelspleddet på sofaen i over 42 år for å få oppleve det. Jeg har jo planer om å fylle de 42 årene med noe. 

I stedet for å lengte etter noe jeg kanskje aldri får oppleve ønsker jeg heller å nyte de opplevelsene jeg får.
Hvis man alltid har drømt om å oppleve Provence føles Hadeland som en dårlig erstatning. Men glem Provence. Når jeg sto på Grindvoll på Hadeland og så ut over grønne sletter sist sommer så nøt jeg de grønne slettene en liten times kjøring fra Drømmehuset. Ikke som en dårlig erstatning for slettene i Frankrike, men fordi det var et godt sted å være der og da.

Jeg vil heller fylle livet mitt med slike opplevelser så ofte som mulig, gjerne hver uke, enn å sitte å drømme om den ultimate opplevelsen en eller annen gang langt der fremme.

For meg handler det om å gripe de mulighetene livet gir – eller kanskje like mye å ta i bruk de mulighetene vi alle har. Ikke vente på at noen skal gi deg mulighetene, dytte de på deg.
De gode opplevelsene står i kø utenfor din egen inngangsdør, samme hvor du holder til. Ja, noen ganger behøver du ikke forlate huset en gang for å gi deg selv en god opplevelse. En nytrukket kopp te, en god bok og et blafrende stearinlys. Noen ganger skal det ikke mer til.

Det er så mange som ser begrensningene i eget liv i stedet for mulighetene. Jeg har ikke økonomi til å planlegge fottur på Den Kinesiske mur eller bein til å gå turen over Besseggen. Det betyr ikke at det ikke finnes mer enn nok turer jeg kan gå og som lar seg gjennomføre i dag, eller til helgen.

Jeg er ikke ei livstrett resignert kjerring som mener livet ikke har mer å by på. Jeg er ei kjerring halvveis i livet med troa på at livet har utrolig mye bra å by på. Det er bare å forsyne seg. Skape meg selv et godt liv fult av opplevelser som gjør meg godt. Livsnyter tror jeg man kan kalle det. For jeg nyter virkelig livet.

Nå ser jeg skyene sprekker opp og sola skinner. En ny dag ligger der og jeg er klar til å gripe de mulighetene den gir meg.