Med den teknologiske utviklingen mot slutten av attenhundretallet fikk vannkraften i Norge en helt annen verdi. Industrien som vokste fram trengte mye strøm, og det var etter hvert mulig å frakte kraften over store avstander. Investorer reiste landet rundt og kjøpte opp rettigheter fra grunneierne som ikke hadde forutsetninger for å forstå hvilke framtidige verdier som lå i elva de solgte.
Det var ofte utenlandsk kapital som stod bak finansieringen. Et godt eksempel er Tyssovassdraget i Tyssedal, Hardanger. Den lokale grunneieren som solgte fikk 7000 kroner for kjøpet. Ni år senere ble rettighetene solgt videre for 200 000 kroner. Verdien hadde økt med 2600 prosent.
Man trenger ikke store fantasien for å se likheten med de som reiser rundt til grunneiere nå i våre dager for å kjøpe opp grunn til vindkraftanlegg.
I 1906 var 3/4 av de utbygde vassdragene i Norge eid av utenlandske interessenter. For å forhindre at utenlandske kapitalkrefter kjøpte opp fallrettigheter i Norge på bekostning av allmennheten, staten og de berørte lokalsamfunnene, bestemte de første permanente konsesjonslovene fra 1909 at det krevdes offentlig tillatelse for erverv av vannfall som produserte mer enn 1000 naturhestekrefter.
Det var i 1906, at regjeringen Michelsen fremsatte de første forslagene til konsesjonslovene, de som i borgerlige aviser ble kalt “panikkloven”.
Panikkloven var en midlertidig konsesjonslov som siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp av vannfall. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter.
I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år.
Tenk om vi hadde hatt en regjering som tenkte slik de gjorde da Christian Mikkelsen og senere Gunnar Knudsen var statsminister. Da hadde man ikke funnet seg i, og til og med velsignet, at utenlandske kapitalkrefter kjøper opp norske naturområder for å bygge vindkraftanlegg.
Når det gjelder vindkraftverkene tror jeg hjemfallsretten derimot bør ha en annen innretning. For bår vindturbinene har gjort nytten sin en 25-30 år tipper jeg de utenlandske investorene ikke har noe i mot å reise videre og la ødelagte vindturbiner og utslitte vingeblad være igjen vederlagsfritt.