Monica Vederhus har et innlegg proppfullt av nydelige bilder. Hun har nok hatt en fin dag i går. Tittelen på innlegget er 890 dager som rusfritt menneske.
Innlegget får meg til å telle dager. Det nærmer seg 200 dager nå. 200 dager siden jeg slutta som tillitsvalgt, slutta som radiograf, slutta som sykehusansatt.
200 dager siden jeg var meg.
Eller det blir vel litt feil. For jeg er jo fremdeles meg, selv om mye av identiteten min forsvant når verv og jobb forsvant.
200 dager siden jeg forlot noe som hadde vært en viktig del av meg, av livet mitt i 20 og 30 år.
200 dager siden jeg måtte la den delen av livet bli fortid og fortsette livet, skape en ny hverdag.
Så hvem er jeg nå? Eller kanskje mer riktig, hva er jeg nå?
X-radiograf? Naver? Arbeidssøkende? Blogger?
Det er vel litt opp til meg å definere det. Definere hvordan jeg vil se på meg selv, hva jeg vil velge å identifisere meg som.
Jeg har alltid vært mer opptatt av her og nå, eller det som ligger foran meg, enn å dvele ved det som var. Og nei, jeg har ikke gått og telt dager.
Perioden med smittesporing var lærerikt og morsom, i den grad man kan buke et ord som morsom om smittesporing. Skulle gjerne ha arbeidet mer med det. Men det blir vel feil å gå rundt å håpe på en ny pandemi eller en skikkelig oppblomstring av Covid, så den perioden er nok og en tilbakelagt periode.
X-radiograf, x-tillitsvalgt, x-smitteporer…
Jeg er som sagt ikke så glad i å dvele ved det som var, ved det jeg har mista.
Og jeg er ikke villig til å definere meg som en x. Som en som engang var noe.
Mer opptatt av hvem jeg er enn hvem jeg var.
Det er opptil meg å fylle de dagene med mening og gode opplevelser.
Det er opp til meg å skape meg en fremtid, søke jobber, finne ut hva jeg vil bruke dagene mine på.
Jeg kan ikke sitte passiv å vente på at det ordner seg, at noen andre tar ansvaret for mitt liv.
Så hvem er jeg nå?
Ei feit, sliten kjerring med en haug av helseutfordringer?
En fremtidsrettet blogger med bokprosjekt ?
Det siste alternativet virker mest forlokkende og mest spennende.
På onsdag fikk jeg boka til Vivian i posten.
I tillegg til at det er en utrolig sterk historie som virkelig gjør inntrykk, så gjorde det å motta boka noe med meg. Det var et bevis på at det er mulig også for meg å utgi bok. Vivian har gitt meg oppskrifta, hvor man får den trykt. Hvordan man går frem.
Når jeg bladde opp på de første sidene og så det stå 2.opplag, tenkte jeg nok en gang at bokprosjektet er realistisk. Når Vivian alt er på opplag 2 kun en uke etter utgivelsen gir det håp for at det vil være interesse også for bokprosjektet mitt, selv om det blir en helt annen type bok enn historien til Vivian.
Hvem er jeg nå?
En kvinne som har levd et liv med mange spennende utfordringer, proppfull av erfaringer og kunnskap om hvordan helsevesenet fungerer og er organisert.
Et samfunnsengasjert menneske og en aktiv politiker.
Et menneske som ønsker å være en tydelig stemme, delta i samfunnsdebatten og sloss mot urettferdighet.
Et menneske som har forstått at jeg ikke klarer å være der for andre hvis jeg ikke og husker på å ta vare på meg selv.
Så er jeg selvsagt også mor, kone, datter, søster, venn….
……og straks på vei ned kjellertrappa for å rydde vaskerommet slik jeg har lovet Gamle Gubben Grå.
Fint innlegg, men ikke kall deg selv feit da. Greit å være ærlig med seg selv, men ikke å snakke seg selv ned. Jeg har vært nødt til å trene meg på det samme selv, å være ærlig med meg selv uten å snakke meg selv ned 🍀
Jeg likte som du ser best den siste definisjonen. Jeg tror mange ser den feite kjerringa med helseutfordringer i stedet for å se at jeg er relativt ressurssterk.
Først av alt er du et menneske, Brit. Og innimellom er bare det ei oppgave stor nok… Ønsker deg og gubben ei god helg. 😊
Takk for gode ord. Jeg trengte de i dag.
Jeg har alltid sagt at man ikke er feit før man har dobbelthake, før man får det er man bare litt drug. Du har ikke dobbelthake på topp bildet ditt, så dermed er du ikke feit. Det er noe som heter at man skal trives, så hva man har vært tidligere og definert seg som. Det er ikke nødvendigvis det som er en selv i dag og som man vil skal definere seg resten av livet. Livet er en syklus, det er bare å innrømme det. Det hadde vært kjedelig å hatt et liv uten uvikling i hverken den ene eller andre retningen…Brått dukker det opp en liten ny mulighet til livsutvikling.
Takk! Heldig vinkel på bildet…
Jeg er den fødte optimist, og jeg tror jo at livet har mer å by på. Men noen dager er litt tyngre enn andre.
Lykke til med livet videre. Du får tenke at det er bra å prøve noe nytt.
Joa, men jobbene står liksom ikke i kø
Har alltid tenkt på deg som kunnskapsrik og ressurssterk, ha ei fin helg
Takk!!! God helg til deg og.
Flott,samfunnsengasjert og oppegående dame i din beste alder.
Flink med ord så venter spent på bok
Tusen takk! Og bok kommer.
Skriv bok… Du er flink med ord og historier..
Takk! Jeg leke virkelig med tanken
Jo, noen ganger tar livet nye retninger og man må definere seg selv på nytt. I det ligger det også masse nye muligheter og sjansen til å gjøre noe man har hatt lyst til. Som å skrive en bok for eksempel. Masse lykke til!👏🏻Den kommer til å bli bra!💪🏻
Takk!
Du har jo heldigvis massevis av ressurser selvom du må definere deg på nytt i enkelte sammenhenger, og ja, jobb kan være en stor del av identiteten til mange, det forstår jeg…
Men jeg tenker du klarer veldig godt med alt annet du har å styre med…:)
Jeg kjeder meg sjelden, og har nok å fylle dagene med.
Men det e noe det de med å definere seg selv på nytt. For jobb, ja det er identitet.