Martine Halvs er på første plass på bloggtopplista. Jeg er helt nede på en 55. plass, og har absolutt ingen grunn til å feire eller feste.
Martine hadde en fantastisk torsdag, og var strålende blid.  Torsdagen min var ikke så verst den heller.

Martine er stolt, rørt glad og overveldet over alle hyggelige tilbakemeldinger hun har fått på et tidligere innlegg. Jeg er også glad for tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg.  Om jeg kan si at jeg er stolt, rørt og overveldet er muligens og ta litt hardt i.  Takknemlig, ja men….

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Martine har fått flis i foten.  Hun har spist reste-taco gått en tur for å klarne hodet og jobba jobba jobba.
Jeg er frisk og rask. Jeg hadde tillitsvalgtsdag i går.  Og siden arbeidsgiver avlyste et fysisk møte i Drammen sent onsdag ettermiddag og jeg faktisk oppdaget det før jeg dro avsted til Drammen tidlig torsdag morgen, hadde jeg god tid til å besvare mail og delta på Skype-møter. (  Beklager arbeidsgiver – planen deres lyktes ikke denne gangen…)
Jeg fikk satt på oppvaskmaskin og spist middag (Grandis) mens jeg deltok på et digitalt møte i fylkestingsgruppa til Rødt Viken etter endt arbeidsdag. Så bar det av sted til styremøte i Rødt Ringerike. Det første fysiske møte jeg deltar på på flere uker for ikke å si måneder. (Vi var 4 stykker satt på hver vår ende av et stort rundt bord, minst en meters avstand. Det var antibac på bordet..)

Innlegget Martine takker for responsen på handler om den følelsen av å føle seg alene, annerledes, og utenfor selv når man er sammen med andre. At man har følelsen av at “alle andre” har det mye finere, morsommere og kulere enn det du har det  At det du gjør på for eksempel på 17. mai bare er bleke etterligninger av det de som er virkelig kule gjør.  Jeg skjønner følelsen.  Jeg har aldri vært på den kule festen.

Jeg har aldri vært på den kule festen med de kule folka, og vet du Martine og alle dere andre, jeg har aldri savnet det heller. De kule folka har liksom ikke vært mine folk, min gjeng.

Jeg sier ikke at jeg aldri har ønsket at markeringen av nyttårsaften, 17. Mai eller andre slike dager kunne vært litt mer festlig. Litt mer sprudlende. At det liksom kunne tatt litt mer av.  For den følelsen har jeg hatt mange ganger.

Ta nyttårsaften for eksempel. I mange mange år inviterte vi Svoger og ei venninne av meg den kvelden. Ramma for fest var til stede. Vakkert pyntet bord. God mat. Raketter og champagne. Alt som hører med. Og vi har alltid hatt det trivelig nok, men det har aldri vært hæla i taket og tenna i tapeten. Mer stille og rolig, kanskje av og til litt kjedelig. Gamle Gubben Grå og Svoger er to trauste karer. Ikke noe galt med dem, men de er liksom ikke de som finner på de villeste spilloppene, forteller de beste historiene eller drar i gang med heftig dansing. De er mer publikum enn de som skaper fest. Venninna mi kan nok bidra med ville latterkuler, og kunne nok svingt seg på parketten hvis muligheten bød seg, men hun er ikke den som tar initiativet til å sette i gang moroa. Og tidvis har jeg følt at det kanskje har vært litt tungt å få denne forsamlingen til å ta av i et ellevilt nyttårsparty det vil gå gjetord om lenge.

Og det er det innlegget til Martine handler om. Det handler om følelsen av at det man gjør, de opplevelsene man har, ikke er bra nok.  Det handler om forventningspress og det å føle at man ikke strekker til. Jeg ville jo så gjerne at de nyttårsaftnene skulle ta av, og følte på at det var mitt ansvar. Jeg var jo vertinne.

Mange har nok følt på den følelsen at festligheter de arrangerer ikke blir bra nok. At alle andre får det til så mye bedre. For eksempel det året jeg fyllte femti. Jeg leide lokale, fiksa mat og ba inn en haug med folk. En hyggelig fest. Jeg koste meg. Men søstra mi hadde 50 års festival på ei strand, snekra scene leide inn band og serverte helgrilla elg for å markere sin 50 års dag. Festen mitt blekna litt i den sammenligninga.

Jeg er eldre enn Martine, og med årene liker man å tro at man og blir visere. For jeg vet at jeg kunne aldri arrangert den 50 års festivalen. Jeg kunne snekra scene, leid inn band og grilla elg eller flodhest for den saks skyld. Det er den enkleste biten av det å arrangere fest. Det hadde aldri tatt av på samme måten med Gamle Gubben Grå, Svoger, Venninna, Den Halvgale Perseren, Svigermor og alle de andre jeg ba på min 50 års dag. Og det hadde ikke vært elgen sin skyld…

Jeg sier heller ikke at det var gjestenes feil, for jeg hadde mange festlige og fine gjester på min 50 års dag. Mange som sikkert kunne i et annet lag ha festet enda villere, danset enda heftigere og ledd enda høyere. Men det er liksom ikke de festene jeg arrangerer, og det er greit nok. For jeg fikk en fest som i grunn var akkurat slik jeg ønsket. Og jeg feiret dagen sammen med de menneskene jeg ønsket å dele dagen min med. Og det er jo det som teller ikke sant?

Martine sier at hun tror at mange feirer dager som 17. Mai med folk de egentlig ikke har behov eller lyst til å feire med.   Jeg er litt usikker på hva hun mener med det. Feirer hun med familie og slekt, men har mer lyst til å feire med venner? Feirer hun med de samme vennene som hun alltid har feiret 17. Mai med fordi det liksom er tradisjon selv om de ikke har så mye felles lenger? Eller feirer hun med de kjedelige folka og skulle mye, mye heller hengt i lag med de kule?

Jeg har alltid feiret ting med de folka jeg ønsker å feire forskjellige dager med. På 17. Mai er det familien og slekta. Ikke fordi jeg MÅ, ikke bare fordi det er tradisjon, men fordi det er de jeg har lyst til å være sammen med den dagen.

Da jeg fyllte femti leste jeg mye om den perfekte  markeringen. Et sted sto det at man skulle be de som du ville imponere, knytte bånd med for å fremme karriere eller posisjon. Jeg gjorde ikke det. Jeg kunne bedt mange folk jeg kjenner som har kule stillinger eller verv. Jeg kunne bedt ordfører og direktører. Mange av de er hyggelige folk som jeg godt kunne ha hygget meg med, eller som jeg ved andre anledninger har hygget meg med i festlig lag. Mulig det kunne ha hjulpet meg til å  nå posisjoner som kunne friste, stillinger jeg kunne ha lyst på. Jeg kunne hatt ei gjesteliste som sikkert kunne imponert både Svigermor og resten av slekta. Men det var ikke de folka jeg hadde lyst til å feire dagen min med.

Jeg har slutta med å bruke av min dyrebare fritid på folk jeg egentlig ikke har lyst til å bruke tid på eller dra på ting bare fordi jeg “må” eller jeg føler at det er forventa.  Føler jeg for å sitte i gyngestolen på terrassen sammen med Gamle Gubben Grå en fredagskveld gjør jeg det, selv om det er sommerfest på jobben.

Det handler om å prioritere det som gjør deg godt. Kjenne på sine egene følelser, ta hensyn til seg selv og ta ansvar for å skape sine egne gode opplevelser.

Ha en fin helg, og en fin 17. Mai.