Dette bildet som jeg tok på Røsholmstranda for et par uker siden er jeg veldig godt fornøyd med. Det er liksom Vår med stor V!

Kan man forresten si at man er fornøyd med et bilde man ha tatt selv? Er ikke det å skryte? Å skryte av seg selv det skal Kari og Ola Normann ikke drive med. Spesielt ikke vi kvinner, og definitivt ikke vi kjerringer.
Nei vi kjerringer vi bør heller syte å klage. Det er helt innafor. Klage over  hvor grusomt livet er, hvor mye ledda knirker, håret gråner. kroppen forfaller og økonomien er skrall.  Syte ikke skryte. Det er liksom mantraet for mange føler jeg.

Blir tilværelsen noe bedre ved å ha fokus på alt som er trist og leit? For de fleste av oss har sikkert noe i livet vårt som ikke er så bra. Jeg har plenty hvis jeg skulle føle for å begynne på den lista. Gamle Gubben Grå har fått kreft og jeg har blitt ufør. Bare det burde være nok til liksom å få snøballen til å rulle. Ja lista kunne bli lang hvis det er der jeg ønsker å være. Hvis det er der jeg ønsker å ha fokuset. Men ville det å grave meg ned i egen selvmedlidenhet gjøre hverdagen min noe bedre? Jeg tror ikke det.

Jeg sier ikke at jeg er en fantastisk fotograf. Jeg sier ikke at alle bildene jeg tar er glansbilder, langt der i fra. Jeg sier bare at dette bildet er jeg fornøyd med. Det er mange bilder jeg tar som jeg ikke er det.
Jeg sier heller ikke at livet mitt er fantastisk. Men jeg liker å ha fokus på det som er bra, ikke det som er mindre bra. Jeg liker bedre å skryte av det som er positivt enn å syte over det som er negativt.

Det gjelder å ha fokuset på det man vil ha mer av har jeg hørt.
Så jeg fokuserer på det som er bra i livet mitt, gleder meg over det jeg får til. Jeg tror det gjør at jeg opplever livet mitt som ganske bra, selv om livet mitt langt fra har vært sorgløst og bekymringsfritt.