Litt usikker på hvordan Allan fikk ideen om å skrive et innlegg om halshugging.. Enda mer usikker på om jeg vil vite det. Det hender denne kjerringa føler seg litt utsatt når slike tema dukker opp hos toppbloggere.
Det er forresten ikke bare halshugging Allan er opptatt av i dag, han tar og for seg å slå i stykker armer og bein, brenne kropper, pisking, hugge av hender og fingre, brennmerke og kniping med glødende tenger. Alt med prisliste, om en ikke oppdatert til dagens prisnivå.

Allan tar i sitt innlegg opp bøddelen og hans arbeidsoppgaver. Jeg tenker det er liten vits i å gjenta det han skriver. Han skriver godt og underholdende. Ja, i den grad bøddelvirksomhet kan kalles underholdende.
Det jeg derimot vil fokusere på er en liten opplysning i Allans innlegg som vekker litt nysgjerrighet hos denne kjerringa. Theodor Larsen var den siste skarpretteren, eller bøddelen, i Norge. Hvem var egentlig han? undres jeg.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Theodor Larsen var født i 1841 i Gjerdrum. Han var sønn av skolelærer og kirkesanger Lars Tormodsen og Marthe Johannesdatter. Han var den tredje av fem søsken.

Han ble gift med  Anna Lovise Olsen. De hadde ett barn, datteren Aagodt. Ved folketellingen i 1875 bodde de i Rødfyllgata i Christiania 26. Det lå der Oslo City er i dag.

Larsen ble ansatt som Norges skarpretter i 1868, etter at Samson Isberg sluttet i 1864. I årene mellom hadde det ikke vært behov for noen skarpretter, og embetet hadde derfor stått ubesatt. Men i 1868 trengte landet en skarpretter da Olaves Andersson var blitt dømt til døden for rovmord på Margrete Vestvollen.

Å være skarpretter var ikke noen fulltids jobb. Heldigvis. Vi hadde ikke trengt noen mellom 1864 og 1868.  Også på den tid var det dumt å la arbeidstakere sitte uvirksomme i beredskap å vente på oppdrag så Larsen var laborant  og portør ved Rikshospitalets patologiske avdeling, med skarpretting som ekstrajobb. Kanskje like greit. Den neste henrettelsen kom ikke før 8 år senere, i 1876.

I 1876hadde han derimot travle dager en stund. Jakob Alexander Jakobsen Wallin ble henrettet i Bergen 25. ,januar, Sofie Johannesdotter i Halden 18. februar og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen 25. februar på Løten. 3 henrettelser i løpet av en måned og med litt reisevei i mellom. Travle dager for Larsen.

Etter henrettelsen av Svartbækken  Grindalen var det slutt på henrettelser i fredstid i Norge, og Larsen fikk roligere dager igjen.

Da folketellinga 1885 ble opptatt bodde Theodor og Anna Lovise Larsen i Pilestredet 32 med datteren Aagodt.
Pilestredet 32 var fra 1883 Rikshospitalet, så paret må ha bodd i en leilighet for ansatte der.

Allan skriver at bøddelyrket var et yrke som gjerne gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Dog ble bøddelen sett på som urene, og man ville nødig røre ting en bøddel hadde rørt, for all del ikke en bøddel selv, og bøddelen giftet seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.
Sånn var det jo ikke for Theodor Larsen. Faren hans var lærer og kirkesanger, og bestefaren hadde og vært kirkesanger. Hederlige og fromme yrker på den tiden, antar jeg. Hva slags slekt kona Anna Lovise kom fra vet jeg ikke, men det står ikke noe om at hun er fra bøddel-slekt.
Kanskje det med at yrket gikk i arv hadde opphørt før 1868.

Hvordan gikk det så med familien Larsen etter Theodor sitt kanskje noe sære valg av ekstra-jobb? Og da tenker jeg i grunn mest på datteren Åagodt. Jo, i grunn veldig bra vil jeg si.

Aagodt Larsen, gifter seg i 1905 med ingeniør og senere professor ved NTH i Trondhjem Gudmund Sundby født i
Ullensaker i 1878.
De fikk tre barn sammen, Ranveig Gunvor og Halvor. Ranveig og Gunvor ble ikke gift og fikk ingen etterkommere. Sønnen Halvor som også utdannet seg til ingeniør ble gift med Aase Wiger fra Grue Finnskog. De fikk ingen barn.
Det ser altså ikke ut til at det er noen direkte etterkommere etter Theodor Larsen som lever i dag, men det kan ikke lastes hans valg av yrkesvei.

Dette innlegget ble langt. Det blir fort det når jeg begynner å skrive om historie.  Historiene til de tre siste som ble henrettet i Norge i fredstid er også spennende historier. De vil jeg dele med dere i senere innlegg. Endelig fikk kjerringa noen gode ideer til blogginnlegg. Takk, Allan. Og så håper jeg det ikke er mitt hode du pønsker på å fjerne fra kroppen. Du skjønner, jeg trenger det hodet for å kunne reflektere over hva mine medbloggere lirer av seg.