Lønn som fortjent?

Denne boka ligger i haugen med uleste bøker på hjørnebordet i stua. Kanskje jeg skulle lete frem den, og endelig få lest den. Kanskje den kan gi meg svaret på det jeg sitter her og lurer på.  Hva er jeg egentlig verdt for de som bestemmer når man trekker fra festtalene og alle de fine ordene?  

Ja ikke meg som enkeltindivid da, markedsverdien for ei aldrende, feit kjerring med økende kroppslige skavanker er nok synkende. Jeg tenkte på oss sykehusansatte generelt og radiografer spesielt.

Som de fleste vel har fått med seg er UNIO organisasjonene og dermed Norsk Radiografforbund sine medlemmer ved norske sykehus i streik. Vi finner oss ikke i en reallønnsreduksjon for andre året på rad. Vi finner oss ikke i at lønna vår skal bli mindre og mindre verdt samtidig som arbeidsoppgaver og arbeidspress øker år for år.

Jeg har hatt problemer med å forstå at ikke Spekter, arbeidsgiverorganisasjonen og ledelsen ved sykehusene ser urimelighet i dette. Og ja, det er for enkelt for arbeidsgiversiden å toe sine hender og skylde på Spekter.  I likhet med at det er medlemmene, radiografene som til syvende og sist bestemmer hva Radiografforbundet skal mene og gjøre, er det medlemsbedriftene som bestemmer hvordan Spekter skal forholde seg.

I dag fant jeg ut at vårt foretak hadde budsjettert med en lønnsvekst på 2,2%, og at hvis lønnsoppgjøret skulle havne på 2,7% sånn som for frontfagene, så ville det føre med seg en god del kroner i budsjettoverskridelser. Ikke rart at arbeidsgiver ikke er villig til å betale langt over frontfagsmodellen slik vi som streiker krever.

Mitt neste spørsmål var hvorfor Foretaket hadde budsjettert lønnsoppgjøret såpass lavt. Jeg mener at alle signaler jeg har hørt fra egen organisasjon, fra Statistisk Sentralbyrå og fra Teknisk Beregningsutvslg tydet på at årets lønnsoppgjør skulle ligge i nærheten av 3%, og i hvertfall godt over 2,2%.

Svaret var at Foretaket i likhet med andre foretak og sikkert mesteparten av offentlig sektor har budsjettert med en lønnsvekst i tråd med Statsbudsjettet. Det er vanlig at offentlig sektor budsjetterer lønnsoppgjøret ut fra hva Regjeringen budsjetterer med i Statsbudsjettet.

Hadde virkelig Regjeringen lagt en så lav lønnsvekst til grunn i sitt budsjett? Jeg måtte selvfølgelig inn å sjekke. Denne kjerringa kjøper sjelden en påstand uten å sjekke den opp.

Det stemte. Lønnsveksten i Statsbudsjettet var satt til 2,2%.

Mens jeg satt og trygdede litt på den opplysningen og studerte de andre nøkkeltallene i statsbudsjettet oppdaget jeg at Konsumprisveksten var estimert til å bli 3,5%.  Ja, jeg vet jeg fort kan bli litt nerdete. Men det er her det begynner å bli interessant.

Konsumprisveksten er det  vi vanlige forbrukere betaler mer for det vi bruker i husholdningen fra det ene året til det andre. Prisstigningen på alt fra mat og dopapir til klær og sportsutstyr.

Hvorfor regjeringen har laget et Statsbudsjettet hvor man legger opp til at ansatte skal ha mindre lønnsvekst enn prisstigningen forstår jeg ikke.  Drt vil jo bety at arbeidstakere får mindre kjøpekraft, mindre igjen for lønna si. Altså at arbeidet til den enkelte arbeidstaker blir priset som mindre verdt enn det var i fjor.

Hvordan kan en borgerlig regjering som er så opptatt av at alt fra sykehjem til barnevern skal gå med et regnskapsmessig overskudd ikke se at den vanlige arbeidstaker også vil ha igjen et lite overskudd for arbeidsinnsatsen.?   Og jeg ser at det er spesielt for I år.  De andre årene i tabellen har man hatt lønnsvekst høyere enn budsjettert konsumprisvekst.

Kanskje finner jeg svaret når jeg får lest boka. Kanskje får jeg svar på andre ting jeg lurer på.

3 kommentarer
    1. Jeg er selvsagt enig i at det er en ussel lønns«økning»!

      Men jeg jobbet tidligere i en IT-bedrift der vi i ganske så mange år på rad hadde 1% eller 1,5% lønnsjustering – et pr var det sågar 1 krone i timen i «økning». Så, det er ikke bare i det offentlige eller helse/lærer-yrker at det kan være beskjedne rammer.

      Jeg jobber ikke der lenger, de fant plutselig ut at det ville lønne seg å bruke indere (i India) i stedet.
      Så, de siste årene har jeg nok vært litt misunnelig egentlig på dem som jobber et sted der man føler seg trygg på jobben…selv om lønnen ikke er enorm.

      1. Jeg ser helt klart det med trygge arbeidsplasser. Jeg har flere familiemedlemmer i restaurantbransjen.
        I fjor hadde vi i offentlig sektor en beskjeden lønnsvekst. Rundt halvparten av det partene forventet før korona. Nettopp med tanke om at vi hadde en sikker jobb.
        Vi i Radiografforbundet forhandler all lønn lokalt vanligvis. Med det overhenget de medlemmene jeg forhandler for hadde med inn i årets forhandlinger ville det gitt medlemmene 1,05 kr i timen hvis vi får et oppgjør i tråd med frontfaget.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg