Når jeg klikket meg gjennom toppbloggerne i dag for å finne inspirasjon til dagens første innlegg og leste Monicas innlegg om selvmord tenkte jeg først at det skal jeg ikke skrive om. Selvmord, bare tanken på at noen har det så håpløst at de ønsker å dø, gjør meg fysisk uvel. Fysisk uvell og en isende frykt. Tenk om noen i min nærhet har det slik! Den tanken er nesten ikke til å bære. Det er best å klikke raskt videre, før tankene rundt selvmord får festet seg. For selvmord, det at noen selv velger å forlate livet, er så vondt å tenke på at jeg bare ønsker å dytte tanken på det langt vekk.
Jeg klikker meg raskt videre, leser utførlige beskrivelser om hund som driter, blar meg gjennom hverdagen slik den fremstår på en mobil, leser om perler, frityrkokere og matoppskrifter. …
Jeg henter meg en kopp te, setter meg ned ved tastaturet. Når man har lest innlegget til Monica og sammenligner det med innholdet i disse innleggene fremstår de som meningsløse.
Det eneste andre innlegget jeg i mitt stille sinn reflekterer litt over, er innlegget til Bunny om Nav. Jeg kunne ha skrevet et relativt langt og engasjerende innlegg om Nav, men for min egen mentale helses skyld lar jeg det være.
Selvmord (også kalt selvdrap eller suicid) er resultatet av en selvpåført skade og et villet ønske om å dø.
I stedet for å dvele ved enkeltskjebner eller dykke ned i følelsene rundt temaet selvmord velger jeg å bruke kapitlet om selvmord i Folkehelserapporten som bakgrunn for mine refleksjoner.
Selv om dette innlegget altså bygger på statistikk og tall, tørre fakta, er det ikke uten følelser. Kanskje heller tvert i mot. Statistikken vekket i det minste mange tanker og følelser hos meg. Kanskje enda mer enn å lese skildringer om enkeltskjebner.
I overkant av 600 personer begår selvmord hvert år i Norge.
600 selvmord årlig, i 2020 var det 639.
Det er et utrolig høyt tall. Til sammenligning er det over dobbelt så mange som dør på grunn av selvmord som på grunn av trafikkulykker.
Vi har hatt mage kampanjer for å få ned antall trafikkulykker. Jeg kan ikke huske noen kampanjer for å få ned selvmordstallene. Jeg søker litt for å se om det bare er hukommelsen min som har sviktet. Det er det heldigvis. Vi har hatt kampanjer som Velg å leve og Snakk om selvmordstanker. Det kan redde liv. Og når jeg tenker etter husker jeg jo at Maud Angelica Behn frontet en slik kampanje.
Ja, Maud Angelica og hennes arbeid for å forebygge selvmord har festet seg, men ellers husker jeg nok bedre kampanjene mot trafikkulykker
Jeg finne og ut at vi har et Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Likevel sitter jeg igjen med en følelse at vi som samfunn ikke gjør nok for å få ned disse tallene.
To av tre som tar selvmord er menn
Slik er det både nasjonalt og på verdensbasis. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje har det noe med at kvinner er flinkere til å snakke om følelser, også de vanskelige. Kanskje har det noe med at menn er mer handlingsstyrte. De vil løse problemene, ikke bare sitte å gråte og tenke på dem. Jeg vet ikke. Det er bare mine tanker.
Kjønnsforskjeller jevner seg ut. På 90 tallet var det tre ganger så mange menn son tok selvmord som kvinner. Nå er det to ganger.
I perioden 1970 til 1990 doblet risikoen for selvmord seg, for siden å falle igjen.
Risikoen doblet seg fra 1970 til 1990, altså på den tiden jeg vokste opp. Jeg reflekterer litt over samfunnsutviklingen i samme periode. Kvinnene begynte å arbeide utenfor hjemmet. Jappetida på 80 tallet hvor alle skulle leve så fantastiske liv og tjene store penger. Slutten av 80-tallet, når rentene og arbeidsledigheten steg. Det var mange som mistet hjemmet sitt på den tiden. Jeg vet om folk som satt igjen med 2/3 av boliglånet etter at boligen var solgt.
Fra 1990 til i dag har selvmordstallenr, altså antall selvmord pr, 10.000 innbyggere, sunket med 25 prosent.
Jeg tror ikke livet er så mye lettere i dag enn i 1990. Nedgangen skyldes vesentlig at selvmordstallene for menn har gått ned. Tallene for kvinner harr vært mer stabile. Kanskje har det blitt mer aksept for menn å søke hjelp når de vanskelige tankene kommer?
Selvmordsmetodene har endret seg over tid. Blant menn er henging og kvelning de vanligste metodene. Dernest kommer bruk av skytevåpen, men andelen som bruker denne metoden har gått mye tilbake de siste 20 årene. Blant kvinner er forgiftning like vanlig som henging/ kvelning,
Median alder for selvmord er 47 år, det vil si at halvparten er eldre og halvparten yngre enn 47 år.
Denne opplysningen overrasker meg. At det er like mange godt voksne som tar livet sitt som unge. Jeg har liksom sett for meg at den typiske selvmordskandidat er ungdom og unge voksne som ennå ikke har erfaring nok til å takle livets utfordringer. Problematikken er nok mer komplisert enn som så.
Ser man på tallmaterialet fordelt I aldersgrupper ser man at tallene for menn stiger mrd stigende alder. Størst er den i gruppen 75+.
For kvinner ser man det samme, bortsett fra at der er selvmordstallene markant lavere for akkurat den eldste aldersgruppen.
Selvmord blant eldre menn, som jo er den aldersgruppen med størst selvmordrate, skrives det ikke mye om. Det er ikke til den aldersgruppen kampanjene retter seg.
I 2018 tok 674 mennesker i Norge sitt eget liv. 117 av disse var over 65 år. 30 selvmord skjedde blant mennesker i aldersgruppen 80 år og oppover. Det estimeres samtidig store mørketall, som blant annet kan skyldes manglende obduksjoner av eldre over 65 år. Når obduksjoner ikke gjennomføres, kan det føre til at dødsfall feiltolkes som sykdom eller annet.
Ensomhet, depresjon og opplevelse av å være uten betydning i fellesskapet er like smertefullt om du er ung, voksen eller gammel. Det å jobbe for at eldre bevarer en grunnleggende opplevelse av å høre til, er kanskje det viktigste forebyggende middel vi har.
Teksten over er hentet fra siden til leve.no
I Folkehelserapporten har de en Lenke til en oversikt over selvmordraten i de største kommunene. Det er skremmende å se at Ringerike, min hjemkommune, ligger på tredje plass på den lista bak Verdal og Gran.
Jeg har ikke noen forklaring på dethellet. Vet at vi skårer dårlig på Folkehelseprofilen. Varaordføreren minner oss stadig om det. Han mener det bor feil folk her. Jeg mener problemet ikke er folka, men andre forhold som gjør at vi har færre med høyere utdanning og flere som går på trygd og stønadsordninger enn mange andre kommuner. At vi kanskje heller må gjøre noe med årsakene til at vi skårer så dårlig enn å bytte ut folka.
Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer og for samfunnet forøvrig. Om man regner 10 etterlatte per selvmord så vil 5000-6000 nye etterlatte bli berørt i Norge hvert år.
Etterlatte etter selvmord rapporterer om høyere nivåer av avvisningsfølelse, skam, stigma og behov for å skjule det som har skjedd.
Det er vondt å lese at selvmord fremdeles er forbundet med skam.
Det er en vanskeligere sorgprosess enn den du har ved andre dødsfall. Selvmord er et veldig tydelig tegn på at den døde har hatt det vanskelig, og at smerten ble for stor til å leve med. For dem som har sett at et menneske nær dem har gått igjennom en dyp krise, og deretter begått selvmord, gir dette ofte en forsterket skyldfølelse.
Det kan stimulere en tankeprosess der du regisserer det som har skjedd. “Hvordan kunne jeg hindret dette?” “Hadde jeg bare…” og så videre. Det er ganske lett og vanlig å tenke seg en annen regi, noe som kan gi en følelse av at man kunne forhindret det, og dermed opplever skyld, sier Øivind Ekeberg. Han er overlege i psykiatri ved Akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål universitetssykehus og professor i medisinske atferdsfag ved Universitetet i Oslo. Derfor er det viktig å vite at det ikke alltid går å berge folk fra selvmord.
Ofte vil etterlatte ved selvmord oppleve en helt annen reaksjon enn etterlatte ved en trafikkulykke for eksempel. Etter en trafikkulykke samles ofte venner og nære i lokalsamfunnet seg og slår ring rundt de etterlatte. Ved selvmord opplever mange etterlatte mye mer utstøtning. Når de møter venner og naboer, så trekker de seg kanskje unna. Det kan være fordi de ikke vet hva de skal si, eller at de ikke tør snakke. Det er for tabubelagt.
I en artikkel Ekeberg nylig skrev påpeker han at norsk helsetjeneste har et stort ansvar i det å ta vare på de etterlatte ved selvmord. Der kan mange kommuner bli bedre.
Grunnene og historiene bak selvmord er nok veldig forskjellige, men fortvilelse og å ikke se noen annen utvei er nok likevel felles for de aller fleste. I området rundt oss har de de siste årene vært skremmende høye tall på selvmord, selvom innbyggertallene ikke er så høye. Her må det jobbes mer og helsevesenet må bli flinkere til å se signalene og få mer kunnskap. Da må det brukes mer penger på psykisk helse og ikke minst må de som trenger hjelp få hjelpen de trenger med en gang de trenger den. I dag er ventelistene altfor lange for å få hjelp. Det kunne spart mange liv.
Ja psykiatrien bør styrkes, og ventetidene kortes betraktelig
Jeg har kjent mange som har tatt selvmord, og jeg har valgt å tenke litt annerledes på det. De tok et valg angående sitt liv, de trodde de kom til å få det bedre. La dem få stå ved den avgjørelsen og respekter deres valg. Man kan ikke belemre seg selv over et valg andre tar.
Jeg synes det er trist når noen finner livet så uutholdelig at de velger å forlate det. Du har rett i at man skal respektere andres valg, men jeg ville nok bebreide meg selv for at jeg ikke klarte å gjøre det livet mer meningsfullt.
kjære deg Over 40 år seinere plages jeg av dårlig samvittighet fordi min venninne valgte å begå selvmord bare 20 år gammel. Fortsatt plager tanken på at jeg kunne gjort mer for å forhindre det meg. Sist uke besøkte jeg graven hennes og det er fortsatt totalt uforståelig at hun valgte denne utveien. Min venninne var langt over snittet vakker og langt over snittet skoleflink. Jeg vet hun slet fordi hennes bror døde i en motorsykkelulykke og fordi hun kom fra et dysfunksjonelt hjem. Det jeg vet er at hun vokste opp med en mor som beskyldte henne for å vøre årsaken til at hun ble født Dette var før abortloven etc. Siden har jeg fått vite at også hennes andre bror døde før han var 40 år. Så jeg vet såklart at det var noe sannhet i dette.
Det jeg aldri har forstått er hvorfor en så nydelig jente som i tillegg var begavet valgte denne utveien. Hun etterlot seg avskjedsbrev så jeg vet det ikke var noen impulshandling
Likefullt virker det meningsløst siden hun hadde så mange muligheter. Publiserer vel dette fordi i håp om at noen kan forklare meg hvordan det er mulig å være så full i selvforakt at ingen når inn til vedkommende. At det er mulig å tenke at ingen er glad i en og at en er null vetdt. Det er nesten umulig å skjønne dette.
En sterk kommentar og verdt å tenke over. At du føler på dårlig samvittighet selv etter over 40 år. Hvis dere var jevngamle betyr det at du er i 60 åra. Det forteller på en relativt sterk måte hva selvmord kan påføre de som blir igjen. Det er mange som blir pårørende, ikke bare den nærmeste familie.
Jeg har ingen svar på hvorfor noen føler livet så håpløst at de velger å avslutte det. Jeg tror det handler mer om håpløshet enn om selvforakt.
Meningsløst for de som er igjen og ser at livet garantert ville ha mer å by på for den som valgte å avslutte livet.