Noen ganger sitter jeg her ved tastaturet og synes utrolig synd på meg selv. Livet jeg elsket er borte og jeg har vondter både her og der. Dårligere råd har jeg og fått etter at inntektene ble redusert med over 30%. Ja det er nok av tunge tanker å dvele ved når jeg er i det humøret.
Jeg har funnet ut at jo mer jeg dveler ved alle disse begredelige tingene jo mer begredelig får jeg det, og jo dårligere føler jeg meg. Ankelen og kneet verker aldri så mye som når jeg tar meg tid til å virkelig kjenne etter. Irritasjonen… nei irritasjon er et for mildt begrep… sinne som fyller meg når jeg tenker på at det ikke var mulig for en inkompetent HR medarbeider å finne annet relevant arbeid til meg i en bedrift med et sted rundt 6.000 stillinger kan virkelig ødelegge dagen hvis jeg lar den få slippe til. Men vet dere hva?
Samme hvor mye fokus jeg gir smertene i ankelen så vil de ikke forsvinne. Samme hvor mye jeg irriterer meg over inkompetansen til HR medarbeideren får jeg ikke noen ny stilling. Ikke tror jeg inkompetansen forsvinner heller. Det eneste jeg oppnår er at jeg føler meg miserabel. Føler meg gammel og ubrukelig, og det blir jeg ikke akkurat lystelig av.
Det eneste positive ved å brette ut sjela si og fokusere på alt som er trist og leit er at det gir klikk på blogg.
Folk elsker å lese om elendighet. Om sykdom, død og alt som er trist og leit. Piken med svovelstikkene, er jo en historie folk leser hver jul og blir like rørt hver gang.
Jeg har ingen intensjon om å bli kjerringa med svovelstikkene.
Høres i grunn ikke like tåredryppende ut som piken med svovelstikkene…
Litt mer hekseaktig og skummel…..
Vel, det var en digresjon.
Poenget er at jeg ikke trives i rollen som en det er synd på. Jeg har ikke lyst til å være et sånt stakkars-meg-menneske. Jeg var jo en gang kjerringa som fikser alt. Skal jeg tilbake dit, og det er jo det jeg ønsker, så kan jeg ikke grave meg ned i egen selvmedlidenhet på blogg. Da får det heller være at jeg ikke når de helt store antallet med sidevisninger.
Jeg tror at hvis jeg virkelig gikk inn for det så kunne jeg nådd langt opp på bloggtoppen, kanskje trone helt øverst. Hvis jeg pøste på med innlegg om alt fra døde barn til ødelagte kroppsdeler godt krydret av bilder fra mitt rikholdige arkiv med bilder fra sykehuskoridorer og kirkegårder så kunne dette bli svært så trivelig… Jeg mener selvsagt svært så trist.
Det eneste jeg mangler i arkivet er det berømte “veneflon-bildet”, men gi meg en hånbak og et veneflon så kan jeg lett fikse det. Det er ikke få venefloner jeg har satt i løpet av mitt liv. Ja, jeg har hatt noen i armen selv og, og det er jo de jeg burde hatt bilde av. Men de gangene jeg har hatt behov for veneflon i armen har liksom ikke fotografering vært det jeg har vært mest opptatt av.
Hvis jeg skulle sitte her med tekopp og tastatur og dag etter dag taste ned innlegg etter innlegg med død og fordervelse, sykdom og elendighet ville det ikke gjøre at jeg langsomt begynte å se på meg selv som en det var synd på, en stakkar, en taper?
Og hvis jeg da på daglig basis fokuserte på alle de slag livet har gitt meg, alle de tap jeg har lidd, ville det ikke gå ut over min egen selvtillit – eller i det minste hvordan jeg definerte meg selv?
Jeg ville i mitt eget hode bli hun som måtte kaste inn håndkle å gi seg i en alder av 55 – rullator og kamferdrops neste. Hun det er litt synd på. Stakkars-meg-kjerringa.
Jeg har overhode ikke noe behov for å være Stakkars-meg-kjerringa. Da vil jeg heller være Kjerringa med svovelstikkene. Det høres mer kult ut. Et brennende menneske som sloss for de tingene hun tror på Jeg vil heller ha kommentarfelt fylt av flammende debatt enn av hjerter og klemmer.
Jeg var… Nei, jeg ER kjerringa som fikser alt. Skal jeg entre møterom og talerstoler med den selvsikkerhet og den troen på meg selv som skal til for å sloss for de tingene jeg tror på kan jeg ikke sitte på blogg og snakke meg selv ned. Jeg brukte 2022 til å slikke mine sår og litt nyorientering, finne ut hvem er jeg nå når både radiografrollen og tillitsvalgtsrollen forsvant. I 2023 skal jeg vise alle som var i tvil en ting. Jeg er tilbake! Ja i nye roller, men jeg er fremdeles kjerringa som fikser alt.
2023 blir et godt år for deg? Se om du finner et horoskop som sier deg noe om året!
2022 er historie, vi ser oss aldri tilbake – det er fremover vi skal..
Man må se seg tilbake for å lære av historien, men man behøver ikke dvele ved den.
Jeg ga 2022 terningkast 4, så det var ikke et så verst år.
Men det er jo lov å håpe på en femmer for 2023. Det er jo valgår, og det betyr mye moro med valgkamp og greier. Forhåpentligvis får jeg snart en liten stilling og. NAV arbeider med saken.
Jo jeg tror 2023 kan bli et bra år.
så lenge vi lever, så er det håp. og du er fortsatt som du er tror jeg i 2023.
takk.
Jeg tror det er viktig innimellom å la seg senke ned og synes litt synd på seg selv en dag. Bare man ikke blir der, men lar en ikke seg selv å være litt nede, så blir alle oppturene litt mindre verdt. Man trenger litt spekter i livet sitt.
Jeg tror det er helt greit å ta en dag under pleddet og synes litt synd på seg selv. Men jeg tror ikke man skal bli der for lenge av gangen. Jeg tror ikke man skal grave seg ned der og mane det ut på blogg dag etter dag, uke etter uke. Fordi man formes av det man tenker og skriver.
Bedre å ha fokus på det som er bra enn å dvele ved det som er eller har vært vanskelig.
Det viktigste er at du finner din måte å møte den nye hverdagen som gir deg hverdags-gleden 💖
Ja. Det har du rett i
Idag synes jeg det har vært skikkelig trist på blogg.no. Det er ikke rart at mennesker føler seg utestengt, ensomme og misforstått i samfunnet vårt når man ser hva som skjer i et bloggsamfunn. Et menneske som tydelig har hatt et hardt liv, strever seg opp og gjør det på en klønete og lite gjennomtenkt måte, ved å fokusere på venfloner og sykehusinnleggelse etc Dette er det tredje innlegget jeg leser i dag som tar et lite sleivspark i dette menneskets retning. Det er ikke greit, og alle vet at her fins det sikkert mange andre problemer vedkommende styrer med. Men hennes overlevelsesstrategi er å søke oppmerksomhet og klikk. La henne få ha denne strategien i fred om hun ikke går til angrep eller plager andre! Vi er ikke bedre enn henne som mennesker noen av oss. Overse og ignorer er en super taktikk, da blir ingen skadet eller mobbet. Vi vil vel ikke at vedkommende skal gi opp, eller hva? Som regel har du svært gode innlegg, men dette er en tro meningskopi av to andre bloggere i dag, og det trodde jeg du holdt deg for god til. Tror du skjønner hvem jeg mener.
Jeg er enig med Lena, man skal være utrolig varsom med å kritisere hvordan et annet menneske takler livets utfordringer. Jeg har også lest innleggene til disse tre menneskene i dag og fikk en veldig vond følelse – ingen har rett til å påberope seg å ha sannheten om hvordan man skal takle vanskeligheter i livet. Hvorfor er det blitt så viktig for enkelte bloggere å kritisere andre medbloggere? I dag ble jeg skuffet over tre bloggere jeg vanligvis liker
Hvis innlegget oppfattes som et sleivspark til noen som sliter så beklager jeg det. Og ja, jeg forstår hvem du sikter til.
Det å dele et bilde av en veneflon når man ligger på sykehus, eller dagen etter ser jeg ikke noe galt i. Det er naturlig at akutt sykdom opptar en.
Men jeg har sett bloggere i dag dra frem veneflonbilder fra arkivet for å krydre innlegget sitt, det tror jeg du og har. Jeg tror det er et av de innleggene du mener mitt er en blåkopi av. Så kanskje sleivsparket mitt egentlig var ment i en annen retning enn det du antok?
Hovedhensikten med innlegget var å sette fokus på at hva vi skriver om på blogg har større innvirkning på oss selv enn hva vi kanskje tror. Det er bedre å snakke seg opp enn ned.