240 meter fra rundkjøringen på Carl Berners plass i Oslo ligger en mystisk, gammel park med en lindealle ut mot Trondheimsveien, en villa fra 1860-årene og en eldgammel gravhaug.  Parken fremstår som en hemmelig hage. Inngangen  til parken går via Jørgen Løvlands gate, forbi en villa preget av fordums prakt. Det er Villa Sorgenfri.  Fra villaen til Trondheimsveien går lindealleen, og på høydedraget sør for bygningen ligger en fredet gravhaug som ifølge Byantikvaren er fra cirka år 400-600, altså folkevandringstida.

Slik beskrives området jeg nå skal skrive om i et blogginnlegg på bloggen Sinsenboeren fra november 2020. Dette er en del av området ved det gamle sykehuset Sophies Minde og det er planer for å etablere en stor barnehage på området. Hva man skal gjør med villaen på bildet, Villa Sorgenfri er ennå ikke endelig bestemt.
Eller det er feil, for i desember sendte Oslobygg KF ut en pressemelding om at Villa Sorgenfri skal rives.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Villa Sorgenfri ble bygd av Statsrådinne Caroline Sørenssen i 1867.
At hun ble benevnt Statsrådinne hadde ikke noe med at hun var statsråd, slik jeg først trodde. Du vet lærer, lærerinne, danser. danserinne osv. Nei benevnelsen “Statsrådinne” henspiller på at hun var gift med en statsråd.

Jeg må virkelig google og lete en stund før jeg finner ut hvilken statsråd Sørenssen hun var gift med. I de fleste opplysningene om statsrådene står ikke hustruen oppført. Men til slutt finner jeg ut at det er Statsråd Søren Anton Wilhelm Sørensen.  Han døde i 1853 av Kolera – og Caroline ble eier av området rundt Villa Sorgenfri i 1856.

En liten sånn fun-fact om Statsråd Søren Anton Wilhelm Sørensen. Han var halvbror til Karen (Kaia) Christiane Wilhelmine Stoltenberg (født Sørensen). Om dette har noe med den Stoltenberg familien vi kjenner i dag aner jeg ikke.

Men nå glemmer vi Statsråder og Stoltenberger, det er bygget jeg er opptatt av.

I 1894 ble eiendommen solgt til Major Otto Fougner. Fougner eide også Økern og Hasle Gård. Disse gårdene er også i det vi i dag kaller Oslo.

Nok en fun-fact. Denne Otto Fougner var født i Hole, som jo er her i Ringeriksområdet.

Vel, Fougner eide ikke eiendommen lenge. I 1897 ble eiendommen solgt videre til AS Nasjonalbryggeriet.

AS Nationalbryggeriet etablerte, som de fleste skjønner, bryggeri på eiendommen.
Anlegget kostet opp mot 1,6 millioner kroner som kom i tillegg til en aksjekapital på 800 000 kr. Blant de store aksjonærene var P. Ltz. Aass, som ble valgt til formann i styret. Oppføringen av det store og for den tid meget moderne bryggeribygget ble vesentlig dyrere enn planlagt. Hele aksjekapitalen ble brukt opp, og det måtte tas opp et stort banklån som styremedlemmene garanterte for. Men heller ikke dette var nok, og det ble tatt opp et pantelån på én million kroner for å få bygget klart for produksjon. Det kom så vidt i drift, men da ølmarkedet etter Kristiania-krakket i 1899 falt kraftig, gikk man tom for driftskapital. Et forsøk på aksjeutvidelse mislyktes, og dermed gikk bryggeriet til skifteretten som konkursbo i 1901.

Bryggeriet hadde da rukket å lage øl en gang.
Dermed kan de sies å ha produsert Norges dyreste øl, med en produksjonskostnad på omkring kr 100 per flaske i 1901. Dette tilsvarer ifølge Norges Banks inflasjonskalkulator 7.640,50 i 2021-kroner. Hva utsalgsprisen måtte ha blitt da er knapt til å tenke på.

For å hindre at spekulanter overtok og startet ny øl-produksjon i bryggeriet, kjøpte de andre Kristiania-bryggeriene konkursboet Og det var en klausul ved kjøpet at det ikke skulle drives bryggeri der.

Staten kjøpte bygningen i 1916, og under første verdenskrig holdt proviantvesenet til der og brukte kjellerne som lager.

I 1927 ble anlegget overtatt av Sophies Minde, tidligere kalt vanførehjemmet,  og var en nasjonal helseinstitusjon for funksjonshemmede,  Bygningsmassen ble da betydelig ombygd slik at den egnet seg til sykehusdrift.

Villa Sorgenfri, den flotte murvillaen til Statsrådinnen, ble da internatskole for “vanføre” barn.  Det ble den brukt til fra 1933 og frem til en gang på 1960-tallet.

Deretter var den barnehage for de ansatte ved Sophies Minde, frem til Oslo kommune overtok bygget i 2004.

I forbindelse med at kommunen skulle sikre seg tilstrekkelig med tomter og bygg for å dekke et stort behov for nye barnehager i området kjøpte Omsorgsbygg, som nå har blitt en del av Oslobygg KF, Villa Sorgenfri i 2004

Og etter det har det ikke skjedd stort.

Eller det er ikke helt sant. I 2008 ble bygget fredet. Men ellers har det ikke skjedd noen verdens ting.

Ikkenoe annet enn det som som regel skjer med bygg som får stå i fred å forfalle. Etasjeskillene har gitt etter flere steder, veggene går i oppløsning, og store deler av huset har fått ekte hussopp. Bygget utgjør en fare for sine omgivelser om det blir stående, og rivning er dessverre uunngåelig,

At rivning til slutt er uunngåelig burde ikke komme som en overraskelse på Oslo kommune. Antakelig har det vært planen lenge.  Det er alltid billigere å la offentlige eiendommer forfalle og heller bygge nytt enn å ta vare på, vedlikeholde og oppgradere det man alt har.

Eller, det er ikke nødvendigvis billigere hvis man ikke utsetter vedlikeholdet for lenge.  Mer bærekraftig er det og å ta vare på det man har. Utfordringen, eller problemet om du vil, er vel heller at det er morsommere, gjevere og mer prestisje i å klippe snorer og slå seg på brystet fordi man lot bygge det og det nybygget enn å være den politikeren som bevilget penger til maling, tett tak og ny drenering.

Jeg skriver ikke dette for å henge ut Oslo kommune. Jeg kunne fortalt om flotte bygg som står og forfaller i mange kommuner. Ikke minst på Ringerike hvor jeg jo selv er i kommunestyre. Jeg kan nevne Villaen, den gamle presteboligen og Ullerål Gamle skole. (Ullerål ikke fullt så gamle skole og, men den er jo alt revet.) Det et like dumt at alle disse byggene står og forfaller og.

Villa Sorgenfri er fredet. Hvis Oslo kommune river den må det bygges opp igjen et tilsvarende bygg på tomta. Det som pleier å skje i slike tilfeller er at det går både vinter og vår og som regel flere tiår før byggeplanene blir iverksatt, og da med så mange unntak at det nye bygget langt fra blir en kopi av den fredede byggningen som ble revet.

En kopi vil alltid være en kopi. Det er forskjell på en kopi av Mona Lisa som jeg gjerne skulle hatt på det rosa gjestetoalettet mitt og det maleriet som henger i Louvre. Man kan ikke i nye bygg gjenskape historien som sitter i veggene.