Den lille gamle damen sitter i sengen utenfor døra mi.  Hun er så tynn og liten. Fødselsdatoen forteller at hun nærmer seg 90 år.  Men øynene er da samme som da jeg ble kjent med den lille gamle damen for over 30 år siden.

Den gang var hun ikke en gammel dame. Men en flott og litt streng kvinne i 50 årene, bare litt eldre enn jeg er nå. Hun var alltid velstelt. Svart pelskåpe om vinteren. Sminke og øredobber og opptatt av at håret lå rett og leppestiften satt som den skulle.  

Jeg spør ikke om hun kjenner meg. Det gjorde jeg for noen uker siden da hun var her sist. Spørsmålet gjorde henne urolig. Burde hun huske meg? Hun svarte ikke. Det er mye å huske på i et nesten 90 år langt liv. Mange navn, mange ansikter, mange hendelser.  Jeg var en del av hverdagen i noen få av livets år for over 25 år siden.  Det er viktigere navn, ansikt og hendelser å huske enn meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ble opprørt da jeg så henne sist. Hun var så liten, så vever og så hjelpeløs. Fugleunge.. Bodde alene.  Prøvde så godt hun kunne å svare på spørsmålene fra oss i hvitt. Prøvde å skjule at hun ikke husket svarene på spørsmålene, at hun tippet.  Etter endt kontroll ble hun sendt hjem. Hjem til hva?  Sykepleieren ringte hjemmetjenesten og sa fra at hun trengte mer pleie. Jeg hadde en knute i magen resten av dagen.

Nå er hun tilbake. I seng denne gangen. Da får hun forhåpentligvis bli noen dager. Får stell og pleie.  Hun smiler tillitsfullt til meg da jeg hilser på henne med fornavn. Så er det alle disse spørsmålene fra oss i hvitt da. Jeg ser hun tenker, konsentrerer seg. Vil så gjerne svare riktig. Være snill og hjelpsom.  “Klarer du og stå på bena?” svaret kommer raskt. “Ja..”  bevegelsene, og den bleke tynne skikkelsen gjør meg litt i tvil.  “Har du vært oppe i dag?” hun stopper opp. Tenker lenge… “ja….men ikke mye?–”  Hun ser ned i fanget sitt.. Sykepleieren sier stille “Hun har ikke spist…”  Vi blir enige om at hun kan sitte på sengekanten mens jeg tar røntgenbildene. Hun virker takknemlig for det. Var nok ikke helt sikker på om bena ville bære henne.

Etter undersøkelsen føler jeg meg trist og oppgitt.   Hvor mange  små gamle damer finnes det der ute?

I vår kommune satser vi på hjemmebaserte tjenester og har lagt ned en god del sykehjemsplasser.  I teorien sikkert en god ide.  Alle vil selvsagt helst bo hjemme så lenge som mulig. På samme måte som alle ønsker å være friske å klare seg selv så lenge som mulig. Men hvor lenge er “så lenge som mulig”? Når blir det umulig? Og hvor mye pleie og omsorg trenger den enkelte for å bo hjemme? Hvem fanger opp når behovet øker? Hvor raskt får man satt inn økte ressurser?
når en person ikke er orientert om tid og sted og ikke klarer å få i seg mat, er det da forsvarlig å bo alene?
Telefonen til hjemmetjenesten fra sykepleieren på sykehuset  for noen uker siden hjalp antakelig ikke.  Hjemmetjenesten kan ikke bevilge mer hjelp uten at det går gjennom kommunens tildelingskontor.  Og sjefen på tildelingskontoret forklarte oss politikerne for noen uker siden at hun var lei av at sykehuset sa hva de mente pasientene trengte. Hun og hennes papirflytter og skjema mennesker visste best. Selv om de aldri møter de små gamle damene.
Selvsagt har de en vanskelig oppgave. Selvsagt gjør de det ikke av vrang vilje. Jeg tror ikke de ansatte på tildelingskontoret er onde mennesker.  Hvor skal de plassere den lille gamle damen når alle sykehjemsplassene er opptatte at andre enda mer hjelpeløse små og store gamle damer og menn?  Hvordan skal de gi mere tilbud i hjemmet når kapasiteten i hjemmetjenesten er sprengt og de ansatte allerede løper så fort de kan?  Hvordan få flere varme hender når budsjettet allerede er sprengt?

Helse og omsorg er en stor budsjettpost.  Kommuneøkonomien er elendig. Hvert eneste år må det kuttes og spares. Helse og omsorg har en stor pott. Det er lett å kutte i den. Bare litt – hvert år. 

I valgkampen hørte jeg noen si “Det skal skinne av eldreomsorgen” 
Andre fine ord har vært “I trygge hender”. 

 I vår kommune hører jeg  “Godt nok”.