Jeg vet hva mobbing er. 
Jeg følte det på kroppen hver jævla dag på ungdomsskolen, og de første årene på videregående. Jeg kan fremdeles gjenkalle smerten etter tunge traktorstøvler som blir sparket gang på gang inn i leggene mine. Gang på gang i en jevn takt, gjerne gjennom et helt friminutt på 10 minutter- eller 15. 
Jeg kjenner lukten av svamp, sur svamp, en blanding av kritt, vann og gammel melk som blir brukt til å vaske håret mitt, rense huden min eller trykkes inn i munn, nese, svelg.
Jeg vet hvordan det føles å bli avkledd midt på skolegården foran alle de andre i en alder av 15 år.
Jeg husker kallenavnene, de sårende kommentarene, vitsene, latteren.
Jeg husker snøballene, borrene, de markspiste soppene…
Fritt vilt for alle som ønsket å hevde seg selv.  Fritt vilt for alle som hadde en dårlig dag. Fritt vilt for alle som trengte å få ut sin frustrasjon. Jeg var der, Klar for slag, spark, søppel, og verbal søppelbøtte.

Dere klarte nesten å knekke meg – men bare nesten-

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Blåmerkene på leggene har for lengst bleknet og blitt borte
Håret er vasket med deilig parfymert shampo, og huden er renset for kritt og melk. 
Sårene dere skapte i sjelen er grodd. Bare arrene er tilbake.
Dere prøvde å knuse meg, men dere klarte det ikke.

Ikke fordi dere ikke prøvde hardt nok.
Ikke fordi dere ikke såret meg nok
Ikke fordi dere ikke var onde nok

Dere mislyktes i å knuse meg, fordi jeg bestemte meg for at det skulle dere ikke få klare.
Hvorfor skulle jeg la meg knuse av noen ynkelige krek som dere?
Sannheten er at når skoleårene var over, og våre veier skiltes, så har jeg ikke brukt energi på å tenke på dere.
For  meg er dere ingenting. Dere er ikke verdt en tanke:

Noen av dere har i voksen alder bedt om unnskyldning, vist ar dere angrer på ungdommens uforstand.  
Svaret mitt er alltid det samme.  “Det er bra at du angrer, fint at du har en anelse av hvor mye smerte du påførte meg.  Hvor mye du ødela og hvor vondt jeg hadde det. Men jeg kan ikke tilgi” . 

Jeg lot meg ikke knekke og det skal heller ikke du gjøre.
Du, som lever midt i mobbingens helvete i dag. Du skal heller ikke la deg knekke. 

“Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør”.  

Jeg ber deg ikke tilgi, for du har ingen grunn til å vise storsinn.  Jeg ber deg ikke godta, for man skal ikke godta.
Jeg ber deg ikke forstå dem, for de fortjener ikke forståelse. 
Jeg ber deg bare om å huske at du, du er verdifull. Du er tøff. Det kommer til å ta slutt en gang, og da skal du reise deg og leve livet videre. Det kommer bedre dager, uker og bedre år. 
Lar du de knekke deg, har de vunnet. La de ikke få den gleden.  Jeg vet du kan klare det. Jeg heier på deg-