Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine?
Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger?
Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ?

Spørsmålene over er hentet fra et innlegg på bloggen til Heidi Rosander. Jeg har reflektert litt over de spørsmålene, også før bloggen havnet over meg på bloggtoppen. Det er et godt innlegg, velegnet for refleksjon.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Om man blir oppfattet som om man tror man er bedre enn andre er i mine øyne mer avhengig av hvordan man fremstår enn hva man gjør.

Å følge drømmen sin kan være så mangt. Alt fra å selge alt en eier å reise jorden rundt til å kjøpe et lite småbruk i hjembygda og dyrke sine egne grønnsaker, eller kanskje å bli lærer eller sykepleier. Vi mennesker er forskjellige og har ganske så forskjellige drømmer.

Hvis man ved en hver anledning fremhever seg selv og at man følger drømmen sin kan man oppleves som pralende i mine øyne. Pralende mennesker fremstår ofte som om de tror at de er bedre enn andre. Spesielt hvis det samtidig virker som om den som følger drømmen sin, hva nå den drømmen måtte være, ser ned på de som kun snakker om drømmene sine uten å helt våge spranget.

Du har og de som er opptatt av at man skal ha de “riktige” drømmene. Drømmer som ligner litt på de drømmene de selv har. Hvis man drømmer om å drive en stor og suksessfull bedrift kan det virke som litt lite og stusselig at en annen drømmer om å dyrke sine egne tomater. Ikke for salg eller noe. Kun for å ha til eget hushold gjennom noen sommermåneder.
Du må tenke stort får en høre. Ikke nøy deg med 4 tomatplanter på terrassen, kjøp tre drivhus og få deg plass på torget. Da gjerne etterfulgt litt selv-fornøyd: Det hadde jeg gjort. 

På samme måten er det med de som våger.
Spørsmålet her er jo hva man våger. Jeg tror for eksempel at om jeg hadde våget å sette utfor Holmenkollbakken en kald vinterdag hadde ikke folk tenkt at jeg gjorde det fordi jeg trodde jeg var bedre enn andre, men at jeg gjorde det fordi jeg var blitt sprøyte gal.

Å våge handler om så mye.
Det kan handle om å reise seg og holde en tale i en konfirmasjon,  om å tørre dra på ferie alene eller å stille som kandidat til kommunestyre.

Jeg mener at for å fremstå som om du tror du er bedre enn andre så kommer det av om du hele tiden fremhever deg selv som om du er bedre eller viktigere enn andre. 
Den som intet våger intet vinner, og jeg er en slik som både våger og vinner….
Slike uttalelser kan muligens, litt avhengig av setting og tonefall, fremkalle litt hevede øyenbryn og brekningsfornemmelse hos meg.

De gangene derimot hvor noen kommer til meg og forteller med et litt stolt ansiktsuttrykk at de har våget å stå opp for seg selv eller andre for første gang ja så blir jeg utrolig glad og stolt på deres vegne. Stort sett heier jeg på folk som våger.

Jeg er muligens inhabil i spørsmålet om man tror man er bedre enn andre hvis man er et engasjert menneske. Jeg er jo et engasjert menneske selv.
Om det gjør meg til et bedre menneske i egne øyne? Overhode ikke. Og det sier jeg med hånden på hjertet og kors på halsen. De fleste jeg omgås på privaten fra Barndomsvenninna til Gamle Gubben Grå har ikke det samme engasjementet som meg. De har andre ting som er viktig for dem, og prioriterer å bruke tiden sin på det. Ikke alle kan eller skal stå på barrikadene.

Noen tror nok at jeg innimellom er litt høy på meg selv. Høsten 2020, for eksempel da lokalavisa laget en Hjemme hos meg reportasje her i Drømmehuset og fremhevet det at jeg var blogger samtidig som de skrev om at jeg var nominert som nummer to på stortingslista til Rødt i Buskerud.
Jeg fikk noen tilbakemeldinger om at jeg muligens hadde mistet bakkekontakten da.
Jeg tenker og at når jeg oppfattet en del slike tilbakemeldinger så er det bare toppen av isfjellet av hva folk sa bak ryggen min.

Janteloven lever nok i beste velgående hos mange, både på Sørlandet slik Heidi skriver og på Ringerike. Jeg tror den beste måten å få bukt med den på er å ikke være så veldig opptatt av hva andre måtte mene og tro om en.

Jeg fant ut en gang i ungdommen at jeg brukte mye tid på å tenke på hva folk jeg egentlig ikke hadde så mye til overs for måtte tenke og mene om meg.
Som mobbeoffer gjennom store deler av skoletiden ble jeg opptatt av å ikke skille meg ut. Ikke gjøre noe som fikk de andres oppmerksomhet til å bli rettet mot meg.  Selvsagt til lite nytte. Kjedet de seg fant de meg, og da var det ikke måte på hva de hadde å utsette på meg. Jeg var tynn, jeg var skoleflink, jeg var dårlig i sport, jeg var teit, jeg var stygg, jeg hadde feil skolesekk, feil jakke feil sko, feil… Ja hele meg var en stor feilvare i deres øyne.

Da jeg etter videregående fikk litt avstand til disse menneskene kom jeg til at det var helt teit at jeg hadde latt slike mennesker definere hvem og hva jeg var. For jeg var jo egentlig ikke interessert i hva de måtte mene om meg. Jeg hadde bare hatt et ønske om å få være i fred.

Det å ikke bry seg om hva folk jeg ikke bryr meg om måtte mene om meg skjedde ikke som et trylleslag over natta. Det skjedde gradvis, og det hjalp godt at jeg i en del år i den tiden ikke bodde her på Ringerike men på Kongsberg og i Oslo hvor ingen visste for et “håpløst menneske” jeg var. Lettere å bli trygg på egen identitet da.

Fremdeles kan jeg føle ubehag når jeg føler at folk snakker om meg bak ryggen min. Jeg er jo aktiv politiker og et kjent ansikt for mange her på Ringerike. Ansiktet mitt figurerer i avisa både titt og ofte.
De positive tilbakemeldingene som jeg får mange av veier opp for de jeg føler at hvisker bak ryggen min. Negative tilbakemeldinger på politikken jeg står for, meninger jeg har takler jeg bra.
De få som kommer med negative karakteristikk om meg som person direkte til meg, og ja de finnes, klarer jeg å heve meg relativt godt over.
Hvis du synes det er innafor å gå bort til ei kjerring i femtiåra som er på Kiwi for å kjøpe melk og brød og fortelle henne at hun er helt fjern og i tillegg både tykk og stygg… Ja da sier det vel mer om den personen som oppfører seg slik enn om den feite kjerringa?

Jeg fikk det mye bedre når jeg klarte å bli trygg på hvem jeg er, trygg nok til å leve det livet jeg ønsker, ha de meningene jeg har, gå kledd i de klærne jeg ønsker og ha de interessene jeg har.
På russekortet mitt sto det Bare jeg er meg, se opp for etterligninger. Det mottoet har jeg noe ubevisst forsøkt å leve opp til. Jeg er muligens en original, men bedre det enn å være en kopi av noen andre. Det tror jeg og gjør at jeg blir respektert av mange. Jeg er tro mot den jeg er.

Nå virker det kanskje som om jeg mener at jeg er bedre enn andre. Det gjør jeg ikke. Andre får være slik de vil. Jeg tror vi overvinner janteloven best ved å heve oss over den. Ikke være så opptatt av å hva andre måtte mene om oss. Da mister janteloven sin kraft.