Nå er det svart kaffe i kruset mitt, og jeg befinner meg hjemme i Drømmehuset og ikke på en fancy kafe. Tok et arkivbilde, for liksom å skape inntrykk av en noe mer sofistikert hverdag, eller kanskje helst for å slippe å gå og hente mobilen for å fotografere kaffekoppen. Nå er det tankene og ikke kaffen som er det viktige i dette innlegget.

Det nærmer seg Rødt sitt landsmøte, og jeg bruker en del tid på å lese sakspapirer – og ikke minst tenke. En del av problemstillingene som skal opp til votering er ikke helt enkle å ta stilling til.

Ta forsvarspolitikk, som et eksempel. Det kommer til å være en av sakene som det blir hard debatt om.
Rødt er historisk mot NATO. Noen begynte å tvile på om det var så lurt etter at Putin startet angrepskrig på Ukraina. Noen følte på en trygghet ved at NATO og ikke minst USA vil komme oss til unnsetning.
Etter at Trump overtok som president, og ikke sist de siste dagers hendelser, gjør at man kan lure på om Trump vil fremstå som redningsmann hvis Putin angriper. De er jo blitt bestevenner.

Jeg er i det minste blitt styrket i min tro på at jeg fremdeles er mot amerikanske militærbaser på norsk jord. De er jo nå på parti med Russland.

I stedet for NATO ønsker vi i Rødt et nordisk forsvarssamarbeid.
Det ble mindre aktuelt etter at Finland og Sverige meldte seg inn i NATO.
Hvis vi melder oss ut av NATO, hvem skal vi samarbeide med da? Er det realistisk, og klokt, å stå alene?

Ideologisk er jeg i mot all form for krig. Konflikter løses med samtaler og forhandlinger, ikke med missiler og soldater.
Men så vet pragmatikeren i meg at så enkelt er det ikke. Jeg lever ikke i den ideelle verden jeg skulle ønske jeg levde i.
Putin virker som en kar som liker soldater mer enn forhandlinger. Slik er det med flere statsledere. Trump virker som en fyr som heller ikke er så forhandlingsvillig. Han vil i grunn bare bestemme ut fra eget hode, ikke sette seg inn i kompliserte problemstillinger og lytte til partene.

At en mann som ofte handler på impuls nå sitter med fingeren på den røde knappen som kan starte tredje verdenskrig virker ikke betryggende. Heller ikke at man ikke kan være sikker på om han er alliert eller fiende.

Jeg føler at når jeg nå skal være med på å bestemme Rødt sin politikk i årene som kommer så er det mer fornuftig å legge vekt på de pragmatiske tankene mine enn å la meg styre av ideologiske prinsipper.

Samtidig er det jo de ideologiske prinsippene som danner grunnlaget for hvor man er politisk. Jeg har vært EU (eller EF da) motstander siden 1972. Da var jeg 6 år. NATO synet mitt har jeg hatt siden ungdomsskolen. Det samme med min holdning til kjernekraft, som og skal opp på landsmøtet.

Verdensbildet har forandret seg, og forandrer seg enda raskere etter at Trump kom til makten. Politiske problemstillinger som jeg for tre eller fem år siden ikke hadde hatt problemer med å vite hva jeg mente om er ikke lengre så soleklare.

Hva mener jeg egentlig om Forsvarsforliket? Om fem dager må jeg ha gjort meg opp en mening om det.

Det er mange tanker som svirrer i et kjerring-hode denne uka.