Noen ganger er det noen innlegg på blogg som er skrevet med så stort engasjement at du formelig kan kjenne energien til den som har trykket på tastaturet når du leser innlegget. Innlegget Er verden blitt fullstendig gal? er et slikt innlegg. Det er en fryd å lese, selv om jeg er litt usikker på om jeg er helt enig i alt.

La oss starte med det Heidi og jeg er enig om. Christian Brennhovd er en dust.
Mulig Heidi ikke uttrykker det akkurat på den måten, men jeg liker å kalle en spade en spade og en dust en dust.
Jeg tror ikke Brennhovd er dum selv om han kommer med den ene hjernedøde uttalelsen etter den andre. Jeg tror tvert i mot at han er ganske lur når han slenger ut den ene provoserende uttalelsen etter den andre. Sist var det “stygge” kvinner som bare kunne dra til Tyrkia for å operere seg pene, nå er det bruk av slankemedisin for å bli litt mer “shredda”. Slike uttalelser gir omtale og klikk. Og det er jo det Brennhovd lever av. Jeg hadde overhode ikke hørt om fyren før han slang ut av seg det der om Tyrkia. Kloke kvinner som meg og Heidi burde ikke gi han den oppmerksomheten han søker, selv om uttalelsene hans provoserer såpas mye at vi kaster oss over tastaturet.

Så til det andre spørsmålet som Heidi tar opp. Det som er viktig, vanskelig og som for meg ikke har et helt opplagt svar. Bør slankemedisin som Saxenda gis på blå resept?

Dette middelet har mange fått på blå resept, men fra 1. februar ble det ikke lenger mulig å skrive ut Saxenda på blå resept. Det betyr at mange pasienter må betale for fedmebehandlingen selv når resepten må fornyes.
Selv om muligheten for å skrive ut Saxenda på blå resept i all hovedsak ble borte, kan pasienter som har god nytte av legemiddelet få det skrevet ut på hvit resept når blåresepten de har utløper. Det innebærer at pasienten må betale for det selv.
Prisen ligger på rundt 36.000 kroner i året,

Det betyr igjen at noen har råd til behandlingen, mens andre ikke har råd til den. Og det er nok slik at en del av dem som har svært god nytte av behandlingen, ikke har så god råd. Da får vi et Forskjells-Norge. Det å bli slankere og bli kvitt flere følgetilstander som sykelig overvekt fører med seg blir forbeholdt de rikeste av oss.
Satt litt på spissen kan man si at Christian Brennhovd og andre med hans økonomi kan få medisinen og bli litt mer “shredda”, mens mange av de som virkelig hadde hatt nytte av medisinen ikke har råd.
En utgift på 3.000 kr ekstra i måneden er ikke lett å finne rom for for de med lav eller middels økonomi.

Den første tanken som slår meg er selvsagt at disse medisinene burde være på blå resept. De har dokumentert virkning på veldig mange. Sykelig overvekt er en kronisk sykdom, og det er selvfølgelig at denne pasientgruppen skal få hjelp for sin sykdom slik som andre med kroniske lidelser. Skulle bare mangle!

Men, og det er alltid et men.
Bruken av denne medisinen har eksplodert. Bruken har økt kraftig, fra 1875 personer i 2020 til 12.768 i 2021. Og i fjor var det rundt 32.527 personer som fikk minst en forpakning av legemiddelet på blå resept, ifølge Helsedirektoratet.
Tall viser at det er 120.000 pasienter i denne pasientgruppen. Skulle alle de få denne behandlingen ville det koste staten 4,5 milliarder.

Det er her Heidi og jeg konkluderer litt forskjellig. Vi er enige om at dette er en stor sum, men som Heidi sier:

men så må man også tenke på hva man kan spare på at mange går ned i vekt. Man kan spare på helseutgifter, på andre medisiner som man kan slutte på om man får en vektnedgang, og man kan spare penger på utgifter i forhold til sykepenger og uføretrygd.

Jeg er enig med at dette er viktige faktorer å ta med i regnestykket. Men disse økonomiske effektene kommer først over tid, og flere av de går av andre budsjett.

Det totale beløpet som er satt av på Statsbudsjettet til innkjøp av medisiner på blå resept er totalt på litt over 12 milliarder.
Er det riktig at en pasientgruppe skal stikke av med rundt 1/3 av de midlene?
Det er mange pasientgrupper som ønsker at deres medisin skal bli tilgjengelig på blå resept.
Voksne med spinal muskelatrofi jublet på fredag. Beslutningsforum sa ja til at de kan få medisinen Spinraza. En medisin som kan forlenge livet deres og bremse utviklingen av sykdommen slik at den bedrer livskvaliteten til denne pasientgruppen. Denne behandlingen hadde høsten 2022 en kostnad på 2,7 millioner i året pr. pasient. Det er ikke så mange pasienter med spinal muskelatrofi som med sykelig overvekt, men behandlingen deres ville med prisene fra høsten 2022 spist 162 millioner av de 12 milliardene man har budsjettert på å bruke på medisiner.
Hvis man vil prioritere å gi noen medisiner må man prioritere vekk noen andre.

Mange vil sikkert si at det er feil av meg å sette svake grupper opp mot hverandre.
Men slik jeg ser det er dette en sak om prioriteringer. Vanskelige prioriteringer. Hvem “fortjener” medisinene mest?
Hvis du følger med videre skal du se at det i dette regnestykket også er en enda mer provoserende faktor.

I 2019 fikk jeg en bokanbefaling av fastlegen. Det kan du lese mer om i dette innlegget.
Jeg gikk hjem og leste boka. Det gjorde overhode ikke godt for blodtrykket mitt. Legemiddelbransjen er en av de mest kyniske bransjer man kan tenke seg.  Prisen på legemidler har ingen ting med produksjonskostnadene å gjøre.
Når nye effektive legemidler kommer på markedet har de ofte en unaturlig høy pris. En pris som ikke har sin bakgrunn i hvor dyrt det er å produsere eller utvikle legemidlet. Legemiddelfirmaer som har gjort et medisinsk gjennombrudd, lite eller stort, og som for en periode er enerådende på markedet setter prisen på legemiddelet svært høyt for å håve inn mest mulig fortjeneste frem til konkurrentene har klart å komme frem til et liknende medikament.
Selvsagt må noen kunne sette foten ned, så legemiddelprodusentene ikke priser legemidlene sine opp i himmelen og tjener gode penger. Penger du og jeg må betale over skatteseddelen. Dette er en faktor som veier tungt når Beslutningsforum skal fatte sin beslutning om et legemiddel skal godkjennes for bruk i Norge.
Slike økonomiske avveininger må også legemiddelverket ta når de skal beslutte hvilke medisiner som skal gis på blå resept og kostnadene derved belastes fellesskapet. Altså din og min skatteseddel.
Dette har jeg skrevet meg varm og før. Blant annet i innlegget Aud Marit setter dagsorden….

Veldig ofte sier Beslutningsforum at de kan ta legemiddelet opp til ny vurdering hvis prisen reduseres. I denne artikkelen om medisinen til de med spinal muskelatrofi kan vi se at forhandlinger om pris er viktig.

Vi venter på at vi skal komme til et prisnivå som begge parter synes det er akseptabelt, og det vil som oftest medføre at også legemiddelselskapene strekker seg så vi skal komme til det møtepunktet,

Jeg regner med at det er noen av de samme faktorene som gjør seg gjeldende når Legemiddelverket beslutter hvilke medisiner som skal gis på blå resept. Alt handler til syvende og sist om penger.

Når Legemiddelverket nå ikke lenger gir legene lov til å skrive ut slankemedisinene på blå resept og kun de som har råd til å betale selv får kjøpt medisinene vil jeg anta at antall medisinforpakninger synker. Med det synker inntektene til produsenten. Så er det da forhandlinger og beregninger mellom partene som må til. Hvor lavt må legemiddelprodusenten gå ned i pris før legemiddelverket igjen godkjenner medisinen for blå resept-ordningen?

Det er pengene som rår.

Gårsdagens innlegg inne hos Heidi Rosander vekte mange refleksjoner hos meg. Jeg venter med resten av bloggerne på bloggtoppen til et senere innlegg. Nå er det på tide med frokost.