Sitter her med tekopp og kaviar-brødskiva. stirrer ut i regnet og drømmer meg bort. Ikke fordi det er så tungt og trist. Ikke fordi jeg tror regnet skal vare mer enn noen timer. Men rett og slett fordi jeg sitter her og leser om Allan sin reise til verdens vakreste øyrike. Bobiltur til Lofoten. Det har lenge vært en drøm.
Jeg nyter bildet av da de forlater Bodø i strålende vær. Så kommer stedene jeg har ørt og lest om mange ganger som perler på en snor. Reine, Å, Leknes, Lyngvær, Nusfjord, Henningsvær, Svolvær, Kabelvåg og mange flotte steder jeg ikke har hørt om. Jeg nyter bildene og beskrivelsene i Allan sitt innlegg og tenker litt melankolsk at Så ble det aldri Lofoten…
Ikke det at jeg ikke har mulighet til å oppleve dette øyriket ute i havgapet. Det har jeg selvsagt. Jeg tror nok ikke det blir i år, men en gang skal jeg nok komme meg til Lofoten. Men Lofoten var en av de stedene GGG og jeg fablet om å besøke sammen. Gjerne reise rundt, slik Allan beskriver i dette innlegget. Det var sånn halvveis på planene å reise nordover i fjor før GGG ble syk.
Jeg nyter bildene og beskrivelsen til Allan, og tenker litt trist at det ble aldri Lofoten på oss to.
Leser at Vivian på plassen over meg på topplista har vært på en spontan helgetur denne helga. Det har ikke jeg. Ja, hvis man ikke regner med turen ned på Mix for å spise burger. Den var nokså spontan.
Nå var det ikke noen burgersjappe Vivian tok turen til, men derimot et flott hotell, og jeg sukker litt stille for meg selv. Det er flere bloggere som har feriert på hotell denne helga. Jeg har lest om både Soria Moria og Hankø. Jeg begynner å tenke på at jeg har og lyst på en spontan helgetur. Reise av gårde, ta inn på hotell. Jeg begynner å fable men ikke noen konkrete planer, selv om Hankø hørtes fristende ut.
Gamle Gubben Grå løste tankeprosessen for meg. Da han hentet meg på rådhuset i går kveld fortalte han at i helge skulle han (eller sikkert vi) på hytta. Dere vet denne lille, gamle hytta med utedo nede i lia som vi har oppe på fjellet. Kanskje ikke helt Hankø fjordhotell, men hytta får holde. Det blir godt å komme seg litt vekk et par dager, og snøen har jo gått nå så veien ned til utedoen er ikke det store hinderet.
God morgen, kjære lesere. Nyter du fridagen? Er du i full gang med å presse skjorta og få på deg søndagsdressen? Ja, for du har vel tenkt deg til kirken! Det er jo helligdag, og strengt tatt derfor du har fri.
Jeg sjekker sånn for sikkerhets skyld om det er noen gudstjeneste i kirkene i nærheten i dag. Kjekt å vite, selv om jeg er usikker på om jeg skal dit. Det er gudstjeneste i den kirken jeg faktisk sogner til, og hvor to av barna våre er konfirmert.
Men når jeg sjekker den kirkekalenderen ser jeg noe jeg selvsagt må undre meg over. I to kirker er det barnedåp på lørdag?!? På den ene står det at den er åpen for alle. For det første. Jeg trodde barnedåper var noe som hørte med i en vanlig gudstjeneste, gjerne en familiegudstjeneste. De skal da være åpne for alle. Så hvorfor denne spesifiseringen om at kirken er åpen? Det er en stor kirke som har 550 plasser. Så mange er det vel sjelden man ber i en barnedåp? Og så var det det med valg av dag. Hvorfor på en lørdag? Ser og at konfirmasjoner er lagt til lørdager i flere menigheter. Hvorfor? Her håper jeg noen av leserne mine kan komme med en god forklaring.
Men det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om da jeg leste Monicas innlegg. Det jeg tenkte å skrive litt om er at det ikke er alle som har fri i dag. Ikke alle som kan ta langhelg allerede onsdag kveld. Ikke alle som får en mini-ferie hver gang det dukker opp en rød dag på kalenderen. Jeg har arbeidet 30 år som radiograf. Det var absolutt ikke noen selvfølge at jeg skulle ha fri på en helligdag, og det der med inneklemte fridager var et totalt ukjent begrep.
Kristi-himmelsprett var kanskje en av de røde dagene det var lettest å slenge veska over armen og gå på jobb. Litt tyngre når sola skinner som i dag, men dog. Litt vondere var det å ta å dra på jobb litt før flaggheisinga på 17. mai, og vite at du ikke skulle se på førsteklassingen din som gikk i barnetoget for første gang. Eller å si Hade, og kos dere! til mann og barn når de dro til Svigermor for å feire julaften, mens jeg feiret den på vaktrommet på jobb.
Joda. Jeg var klar over at det ble jobbing på dage da “alle andre” har fri når jeg valgte yrke. Jeg valgte det med åpne øyne, og har aldri angret på yrkesvalget. Heller ikke på når jeg har sittet på vaktrommet en julaften. (De vaktene vi ikke hadde tid til å sitte på vaktrommet, uavhengig av dato, hadde vi heller ikke tid til å tenke på hvilken dag det var.) Det var og koselig å være på jobb på slike dager. Litt egen stemning, også på et sykehus. Det var bare det at du savnet de du helst ville være sammen med, og du visste at de og savnet deg.
For selv om jeg valgte yrkesvei og helligdagsjobbing med åpne øyne, og Gamle Gubben Grå nok var klar over at det var en del av pakka da han valgte meg, så har ikke ungene valgt hvilken jobb og arbeidstid moren deres skulle ha. Og heller ikke hatt mulighet til å velge mamma. Jeg vet at de har savnet meg på julaftener,17. mai, og på andre helligdager.
Radiografer og andre helsearbeidere er ikke de eneste som arbeider på slike dager. Det er faktisk ganske mange som ikke har langhelg denne helgen, selv om det ikke virker slik når man leser aviser, hører på radio eller ser på TV. Det har alltid irritert meg. At det virker som en del redaktører tar det som en selvfølge at alle har fri fordi de har det.
Så når du gjør deg klar til å gå i kirke i dag, eller hva du nå skal bruke dagen til, send en ørliten vennlig tanke til alle de som nå er på jobb for å holde samfunnet i gang. Enten de serverer deg is på torget, kjører buss, eller arbeider på sykehus og sykehjem. God vakt til alle som arbeider i dag. Jeg er glad dere stiller opp og holder julene i gang. Dere er de virkelige verdiskaperne.
I dag ligger tåka tett rundt hytta. Gjør ikke så mye. Jeg liker tåke, jeg. Ikke så at jeg hadde blitt sur om sola hadde skint fra blå himmel, men tåke har og sin sjarm. Ikke minst på bilder.
Så etter en kaffekopp og en tur ned i lia til utedoen tok jeg med meg hundene på morgentur. Det formelig klødde i hele kroppen etter å komme meg ut å fotografere litt før tåka eventuelt forsvant. Ser av yr.no at det ikke er fare for det med det første, men man vet aldri. Været skifter fort på fjellet.
Humøret er bedre på denne kjerringa i dag. Gamle Gubben Grå hadde med power-bank som det ser ut som om han har klart å lade med strøm. Når han og server meg kaffe når jeg står opp og lager frokost mens jeg tar morgenturen med hundene, er det fred og fordragelighet i hytta. Hvis han nå også snart klarer å komme seg ut av pysjen og bli kledd for tur kan det hende den fordrageligheten varer.
Det med tur ser jeg at ikke frister Gamle Gubben Grå. I tillegg til tåka har det begynt å regne. Skal visst fortsette med det mesteparten av dagen.
Han har ikke noe å klage over. Det var yr da jeg, i Evas drakt, var en tur på do ved 4 tida i natt. Gubben påstår at det sludda da han var ute en times tid tidligere i samme ærend. Ah, ingenting er som godt gammeldags hytteliv.
Ikke det at jeg forstår vitsen med å reise etter snøen nå som den endelig har forsvunnet og våren var kommet. Men er det påske, så er det påske. Da skal man til fjells og nyte livet med gassbluss, stearinlys og utedo. Mest mulig lik påskene Gamle Gubben Grå hadde her oppe i sin barndom på 60-tallet. Komfort og moderne hytteliv er oppskrytt.
Heldigvis holder snøen seg et stykke fra hytteveggen, og det er bar vei både til bil og do. Piggstøvlene står enn så lenge i bilen.
Første roadtrip i 2025 skriver Kreta Halvorsen om på sin blogg. Et lavt sukk unnslipper meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og ser på mørket utenfor drømmehuset. Første roadtrip i 2025 for denne kjerringa var å vase rundt boligfeltet her i en halvmeter med snø sammen med hundene.
Roadtrip. Det hadde vært noe. Bare satt seg i bilen og dratt av sted. Kjørt på impuls dit vi finner det for godt, til høyre i første veikryss, til venstre i det neste. Reise av gårde, Gamle Gubben Grå og jeg, og la utfordringer, bekymringer og forpliktelser ligge igjen hjemme. Lage seg et friminutt, en pause, fra alle tankene som kverner litt mye for tiden. Bare dra av sted, leve i nuet. Reise fra alle bekymringer, ansvar og tunge tanker.
Hva hindrer oss egentlig fra å gjøre det? Bilen står der ute. Vi har både nøkkelen og førerkort. Jeg sukker igjen. Det er litt annerledes å ta en roadtrip på Kreta og på Ringerike i januar. Underkjølt regn, for eksempel. Gjør noe med kjøregleden. Dessuten har Gamle Gubben Grå time på sykehuset i morgen. Vi kan ikke bare stikke av gårde.
Roadtripen til Kreta Halvorsen var en dagstur, minner jeg meg selv om. Men det hjelper lite. Jeg har ikke lyst til å dra på roadtrip på glatte vinterveier, uavhengig av hvem av oss som sitter bak rattet. Det regner utenfor Drømmehuset. Nei min roadtrip blir nok å labbe rundt på veiene i boligfeltet her med et par hunder. Lite med greske tavernaer her, det kan jeg forsikre dere om.
Svært så svart kjerringa ser på det i dag, tenker du kanskje. Ja, litt tungt var det å starte dagen med å lese om roadtrip på Kreta mens kuldegrader og regn regjerer utenfor Drømmehuset. Helsvart er tilværelsen dog ikke. Jeg har så vidt begynt å planlegge en aldri så liten utflukt nå på lørdag, litt avhengig av vær og føreforhold. Neste lørdag blir det Oslo-tur sammen med Gamle Gubben Grå, så det finnes noen lyspunkt der ute å se frem til. Det er absolutt ikke synd på Kjerringa.
KJØR meg til garnbutikken!!! skriver Strikkekjerring i innlegget sitt. Denne kjerringa her ville nok aldri føle et så desperat behov for garn og pinner, likevel har jeg full forståelse for hvordan hun hadde det. Jeg antar det var omtrent like ille som jeg hadde det en gang høsten 2016.
Skoleåret 2016-2017 gikk Yngste Sønn på folkehøgskole i Møre og Romsdal. Det var en topptur-linje, og da han hadde vært hjemme på høstferie valgte Gamle Gubben Grå og jeg å kjøre han tilbake til skolen. Han skulle ha med tre par ski, og masse annet vinterutstyr og -klær. Vi hadde ordnet oss noen dager fri, og tok samtidig en liten roadtrip på de kanter av landet.
Vi hadde en natt i Molde, og en natt i Ålesund og satte så kursen mot Åndalsnes og videre hjemover. Vestlandet viste seg fra sin beste side denne dagen. Blå himmel, strålende sol og snø på toppen av fjellene. Jeg kan love dere at kameraet på mobilen gikk varmt. Det var jo så utrolig vakkert. Norge på sitt beste.
Gamle Gubben Grå kjørte og jeg satt bare og nøt ferden. Vi skravlet og lo og hadde det virkelig trivelig. På vei over Tresfjordbrua, en 1 290 meter lang veibro over Tresfjorden mellom Remmem og Vikebukt, så jeg det perfekte motiv for nok et bilde. Dere vet fjord, fjell og sol. Jeg rullet ned vinduet for å ta best mulig bilde mens vi var i fart. Det var som sagt Gamle Gubben Grå som kjørte.
Rekkverket på brua ble litt i veien på bildet så jeg løftet mobiltelefonen så høyt jeg kunne over biltaket for å få et så bra bilde som mulig. Og mistet mobilen ut av bilvinduet og ned på veibanen. STOPP!!! ropte jeg så høyt at Gamle Gubben Grå nesten tråkket bremsepedalen gjennom gulvet, satte raskt på nødblinken og så rart på meg. Jeg forklarte at jeg hadde mistet mobilen min ut av vinduet fart, og så så jeg på han med mitt mest bedårende blikk og spurte; Kan ikke du gå og hente den? Jeg har verdens snilleste mann, for det var nemlig det han gjorde. Lot bilen stå der ytterst på kanten av veibanen med nødblinken på, tok på seg refleksvest og bega seg til fots de meterne tilbake mot der mobilen min lå. Med bankende hjerte ventet jeg i bilen. Ville mobilen ha klart seg, eller var den blitt ødelagt? Spent stilte jeg det spørsmålet til Gamle Gubben Grå da han etter noen få minutter som føltes som år kom tilbake – med telefon,
Klarte den fallet fra bilen? spurte jeg med skjelvende stemme. Muligens var det håpefulle svaret fra Gamle Gubben Grå, før han la til Men den tålte garantert ikke hjulene fra den semitraileren som kjørte over den. Han nikket mot en trailer som nå var kommet over brua og forsvant videre.
Kan dere tenke dere følelsen? Sitte der omgitt av vakker Vestlandsnatur på alle kanter, og så ikke ha mulighet til å ta bilder av den? En lang kjøretur foran meg hjem til Hønefoss og ingen mobil å korte ned tiden med. I tillegg til at samtlige bilder jeg hadde tatt på turen muligens var borte for alltid. Ja, og alt det andre man er avhengig av en mobil til og dom er lagret på en slik enhet.
Vi må stoppe på nærmeste tettsted å kjøpe ny mobil, skrek jeg med skingrende stemme. Det viste seg å ikke være fult så lett. Vet dere at i det Herrens år 2016 var det ikke mulig å få kjøpt en skarve mobiltelefon på Åndalsnes? Vi måtte helt til Dombås før vi fant en slik butikk. Jeg stormet inn på Elkjøp Dombås under ti minutter før stengetid og fikk endelig ordnet meg ny mobil. Det er 146 km fra den brua og opp til Dombås. Estimert 2 timers kjøretid, pluss at vi kastet bort tid på Åndalsnes med å lete etter et sted hvor de solgte mobiltelefoner. Jeg vil anta at jeg var uten telefon i rundt tre timer! Grusomt! Det verste var nesten alle de flotte foto-motivene som dukket opp og som jeg ikke fikk foreviget. Når vi kjørte fra Dombås og nedover Gudbrandsdalen var det jo mørkt og lite å fotografere. (Pluss at jeg fikk streng beskjed om ikke å åpne vindu og holde telefonen inne i bilen.)
Mobilen jeg kjøpte på Dombås tjente meg vel, og ble ikke ødelagt før på en annen Vestlandstur i 2020, men det er en annen historie.
(Sukk!) Jeg klarte selvsagt ikke å komme meg gjennom en hel uke uten at jeg må sitte her og reflektere over en ukemeny. (sukk). Klok av skade tar jeg for meg den første retten i denne menyen. Det kan jo hende det er dette innlegget jeg kommer til å sitte og reflektere over hele resten av helga. Så i dag skal jeg altså sitte å reflektere over mumiepølser. Altså pølser surret inn i deig laget uten karbohydrater. (Sukk.) Her gjelder det helt klart å tenke utenfor deig-klumpen.
Hvis dere studerer bildet over så drar dere kanskje kjensel på Gamle Gubben Grå. Det er han med den røde capsen, og han poserer ganske riktig foran Sfinxen på Giza i Egypt. Bildet er tatt på ferien vi hadde der i 2009. Fortsatt er det litt sånn “klyp meg i armen” å tenke på at Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Egypt, sett pyramidene, Sfinxen, kongenes dal og ikke minst alle templene langs Nilen fra Aswan til Luxor. Det var en fantastisk tur!
Så siden jeg både har vært i Kongenes dal og på det egyptiske museum i Kairo så tenkte jeg dette innlegget skulle handle om mumier. Dessverre kan jeg ikke ledsage innlegget med en mengde flotte bilder fra turen. Jeg klarte å reise til Egypt med nytt digitalkamera kjøpt inn for turen, men lot av en eller annen grunn laderen bli igjen hjemme. Så jeg tok bare bilder til batteriet var flatt, sånn litt halvveis på dag to. (Mobilen min hadde ikke kamera på den tiden.) Så i stedet for å mimre en fantastisk tur, så tenkte jeg å skrive om mumier. Da først og fremst kunstige mumier, slike de har en mengde av i Egypt.
Mumie er betegnelsen på et lik som på grunn av naturlig eller kunstig bevaring har unngått forråtnelse, slik at hud, hår, muskulatur og annet vev er bevart. Naturlige mumier er lik som tilfeldigvis har havnet i et bevarende miljø kort etter dødsøyeblikket, og dermed unngått forråtnelse. Eksempler på slike miljøer er isbreer eller andre steder med permafrost, samt kjølige og syreholdige innsjøer og myrer. Slike mumier kan være flere tusen år gamle. Mange av oss husker sikkert Ötzi som ble funnet i Ötztaleralpene mellom Østerrike og Italia i 1991.
Kunstige mumier er lik som har blitt balsamert, det vil si behandlet med kjemikalier i den hensikt å bevare kroppen best mulig. Det er slike mumiene jeg har tenkt å skrive om Slike mumier er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk ved overgangen fra det tredje til det andre årtusen fvt.
Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette innlegget rett etter turen vår til Egypt, for da var jeg virkelig god på temaet. Hadde lest meg litt opp på forhånd, og i tillegg hadde vi en fantastisk kunnskapsrik norsktalende egyptisk guide.
Felles for de egyptiske teknikkene var dehydrering, det vil si tørking av kroppen. De indre organene, hvor forråtnelsesprosessen først gjør seg gjeldende, ble gjerne fjernet fra bukhulen. Deretter ble kroppen lagt i natron, naturlige saltavleiringer som egypterne hadde rikelig tilgang til fra inntørkede innsjøer i ørkenen vest for Nilens delta. Fornemme mumier ble behandlet med oljer og harpikser, før kroppen ble omhyggelig surret inn i flere lag med linbandasjer, og til slutt lagt i en eller flere kister og sarkofager.
Egypterne mumifiserte sine døde av religiøse årsaker, da man trodde bevaring av kroppen var en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv blant guder og forfedre. Forfedre ble gjerne guder etter sin død.
De egyptiske mumiene fikk ofte flotte ansiktsmasker. Jo fornemmere du var, jo finere maske antar jeg. Mange kjenner til masken til Tutankhamon. Den gjorde inntrykk da vi så den på Det egyptiske museum i Kairo.
Vi var og i gravene i Kongenes dal. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var nede i gravkammeret til Tutankhamon, det går på rundgang hvilke gravkammer turistene kommer ned i. Og da vi var der var ikke Tutankhamons grav av de som var åpne for publikum. Vi var nede i et annet gravkammer. Akkurat nå husker jeg ikke hvilken farao det var. Det er tross alt 15 år siden. Dessuten ble jeg rett og slett dårlig nede i det gravkammeret, eller på vei ned i det for å være nøyaktig. Det var en trapp delt i to med rekkverk. De som skulle ned og se gravkammeret holdt til høyre, og de som var på opp på andre siden. Vi gikk i kø, tett i tett. Det var rundt 30 grader ute, sikkert mer inne i graven på grunn av folkemengden, og dårlig ventilert. Tung, litt rå “kjellerluft” Jeg kjente jeg ble uvel, skikkelig klam og kvalm. Så da det var en åpning i rekkverket så jeg kunne smyge meg inn i køa for oppadgående gjorde jeg det. Hadde liksom ikke vært så gøy å stupe på hodet ned på de foran meg hvis jeg besvimte. Da jeg kom opp av gravkammeret og ut i frisk luft kom guiden vår løpende mot meg. Jeg så visst helt kokt ut. Jeg fant fort vannflaska og kom meg i skyggen, og ble raskt bedre. Så jeg har aldri sett selve gravkammeret.
Reisen til Egypt var en drømmereise jeg anbefaler for alle som har råd og mulighet. Jeg trodde på forhånd at det var pyramidene som skulle gjøre mest inntrykk, og syntes det var litt dumt at vi skulle besøke de allerede dagen etter at vi kom til Egypt. Det var en 10 dagers tur, og så skulle vi liksom ta høydepunktet først. Pyramidene var flotte, og det var som jeg skrev litt sånn klyp meg i armen, er det faktisk jeg som står her. Men kvelden etter tok vi nattoget (turist-tog) fra Kairo til Aswan. og det var da eventyret virkelig startet,
Vi var på Philaetempelet i Aswan, og jeg ble helt betatt. Det var så fantastisk spennende og imponerende, (og du hvor jeg savnet kameraet.) Jeg snakket så engasjert med guiden at han uttalte at Hvis du er så henrykt over dette tempelet, da har du masse å glede deg til på resten av turen. Dette er det minst imponerende av de templene vi skal besøke. Det hadde han rett i.
Fra Aswan tok vi cruiseskip nedover Nilen med flere stopp ved templer som bare ble finere og finere før vi etter noen dager endte i Luxor og var i Kongenes dal og Luxortempelet. Flere i reisefølget vårt fikk metta si på tempel. Jeg husker en av de sa da vi kom inn i bussen etter noen timer ved tempelet i Luxor, at flere templer nå og jeg blir en Gud. Jeg syntes vi hadde vært alt for kort i tempelet og kunne gjerne ha tatt mange flere templer….
Dette ble muligens et litt rotete innlegg. Blanding av fakta om mumier og mimring over en fantastisk ferie. Men en ting handlet det definitivt ikke om, og det var pølser…..
Høsten er kommet og trekkfuglene drar sydover, både de med vinger og de med to bein. Svigermor dro for fjorten dager siden, og nå ser jeg på blogg at andre trekkfugler også setter seg på flyet.
I dag er en fin klar høstdag. Det er litt skarpt i lufta nå tidlig på morgenen, jeg har alt vært en tur ute med hundene og kjent det. Det har vært kuldegrader i natt og det var hvitt rim på bilene i dag morges, men dette kommer til å bli en flott høstdag. Lengselen etter sol og varme er ikke til stede på slike dager.
Men jeg vet de kommer. Dagene med is og glatte veier. Dagene hvor jeg må ha piggskoa på bare jeg skal ut med søpla. Dager ed regn og sno, og ikke minst dagene hvor snøen laver ned og du nesten mister trua på at det skal bli vår en gang. Da hender det nok både titt og ofte at denne kjerringa savner sol og varme.
Kunne jeg tenke meg å bli en trekkfugl? Altså få meg et lite sted i varmere strøk. Bytte bort hytta med utedoen langt ned i lia med en liten lettstelt leilighet ett eller annet sted i Sør-Europa?
Jeg tror faktisk ikke det. Det å dra på ferie å være borte i to uker, kanskje tre. Helt klart, ikke noe problem. Det å få meg en bobil å loffe rundt i Europa i en måned eller to en høst eller vinter, heller ikke noe problem. Men det å reise sydover og være der i månedsvis hvert eneste år. Nei, jeg tror ikke det er meg.
Jeg er ikke glad i vinteren. Det er som om kulda kryper inn i alle ledd i denne begredelige kjerringkroppen. Bilder av glatte veier, som det over her, får det til å gyse langt nedover ryggen, og jeg tar en ekstra stor slurk av tekoppen. Men å bli borte i månedsvis fra alle kjente og kjære, fjerne meg fra det som liksom er livet mitt og skape meg en ny hverdag på et helt nytt sted i et fremmed land, nei det frister ikke. Det hjelper ikke om jeg ville ha Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg ville savne alle de andre, alt det andre.
Hva skulle jeg fylle dagene med? Sikkert noe av det samme som her. Husarbeid, kaffe-latte, blogge og gå turer. Slikt kunne jeg gjøre der og, og uten å være engstelig for å knekke lårhalsen bare jeg skulle hente avisen.
Svigermor har vært trekkfugl i over ti år. Først sammen med Svigerfar, og etter at hun ble alene har hun fortsatt å dra til boligen i Spania hver høst og vinter. Hun har større nettverk der enn her, og er kjempe-sosial der nede med aktiviteter nesten hver dag. Jeg ser at det å være trekkfugl gjør henne godt. Hun har og laget seg en aktiv hverdag i Spania.
Kreta Halvorsen er også ultra-sosiale når de er på Kreta. Det er masse turer ut på kroer og restauranter. Fester og drinker flere dager i uka.
Man blir selvsagt kjent med nye folk når en bor fast på et sted over tid. Jeg forstår det. Man bygger seg nye nettverk. Enten man møtes på kroa eller man går i kor eller er med i gå-gruppe. Sikkert spennende nok, men jeg har mitt nettverk. Jeg har venner, familie og liksom livet mitt her. Jeg føler at det å begynne på nytt med å skape et nettverk bare blir et slit. Og jeg er liksom ferdig med den tiden hvor det virker fristende å henge på kroer kveld etter kveld.
Jeg vet at Gamle Gubben Grå hadde pakket kofferten umiddelbart hvis jeg foreslo at vi tilbragte vinteren for eksempel i Sør-Frankrike. Han kunne helt klart ha holdt ut i et hus eller leilighet der i uker og måneder hvert år. Litt størrelse på boligen og en stabel gode bøker så ville han være fornøyd. Gå turer i nærområdet, ta noen litt lengre utflukter og ha et rolig og fredelig liv. Det ville passe han utmerket. Jeg tror jeg fort ville kjede meg og bli rastløs, lengte hjem etter en tre ukers tid.
Folk er forskjellige. Det som passer den ene passer ikke alle andre.
Å reise på bobiltur nedover Europa har lenge vært en drøm for meg. Gamle Gubben Grå som stødig sjåfør og jeg som kartleser ute på nye eventyr. Det blir det ikke noe av i år heller. Ikke fordi Gamle Gubben Grå er syk, det hadde ikke blitt noe av om han hadde vært frisk som en fisk heller. Ikke har vi bobil, og å leie koster gjerne en del. Drømmer er likevel greit å ha, og hus på hjul er en av mine drømmer. Kanskje, kanskje blir de virkelighet en dag.
Tove skriver i sitt siste innlegg om forberedelsene de gjør før de triller av sted i retning Spania, og jeg leser og noterer ett sted i hjernen. Les og lær. Sånt finner jeg interessant.
Det er mye sette seg inn i og sjekke som jeg ikke hadde peiling på. Som at store bobiler må ha egen merking for blindsoner i Frankrike, og oblater for å kjøre i Tyskland og Frankrike, og sikkert i andre land de kanskje ikke skal gjennom denne gangen. Og hvilke bombrikker en bør ha er også kjekk kunnskap.
At det er kjekt å ha alarm for gasslekasje, brann og folk som lusker utenfor bile kan jeg forstå. I det minste brann og gass. Det med mennesker nær bilen kan vel fort gi noen falske alarmer. Man står jo ofte relativt tett på bobilplasser og vanlige campingplasser så det kan vel fort bli noen falske alarmer tenker jeg. Naboen som skal ut og tisse i mørke, og dermed ljomer alarmen.
Europeisk Helsetrygdkort er et must ved reiser i Europa. Gjennom mine mange år på røntgen vet jeg at prisen fort blir stor for en uheldig turist hvis det ikke er med.
Vasking og impregnering av telt høres kjekt ut. Men vasken burde vel strengt tatt vært gjort rett etter ferien i fjor, eller er det jeg som er helt på bærtur? Egen vannslange hadde jeg nok ikke tenkt på, men det høres kjekt ut. Da vet man både at slangen er der, er ren og hel.
Det der med luftteltet skjønte jeg ingenting av.
Jeg hadde nok ikke dratt med meg så mye mat nedover Europa. Ikke det at vi nødvendigvis hadde spist på restaurant hver dag, men litt av turen er jo å svinge innom lokale butikker å kjøpe lokal mat. Gå i en matbutikk og se hva du finner. Eller enda bedre, handle på et marked! Jeg er ikke en sånn turist som tar med meg brunost og knekkebrød på ferie for å være sikker på å få “skikkelig mat”. Mat er kultur, og det er kulturen jeg drar for å oppleve. Ikke tror jeg det er spesielt billigere å kjøpe maten i Norge heller..
Takk for mange gode råd og tips Tove. Jeg tar de med meg og håper jeg en gang får bruk for de og får oppfylt drømmen. Kanskje allerede neste høst.
