Du er ikke glemt….

Jeg kan ikke sende deg en morsom hilsen på fb, ringe deg på gamle måten eller sende en sms for å gratulere deg med dagen i dag. Ikke kan jeg ta med meg en blomsterbukett eller ei flaske vin og stikke innom deg heller.
Men selv om jeg ikke kan sende deg en hilsen, betyr ikke det at jeg har glemt deg eller dagen din.

Jeg kunne tatt en tur på kirkegården. Tent et lys og satt en blomst på graven din. Jeg har gjort det på denne datoen flere ganger, men det ble ikke slik i år.Kanskje tar jeg en tur til graven din senere i påsken Men du er langt fra glemt.

Det er tjue år i år siden du døde.
Et dødsfall som var både meningsløst og tragisk.
Men i kveld vil jeg ikke dvele ved døden din, det har jeg gjort så mange ganger før.
I kveld vil jeg dvele ved livet ditt.  Dvele med hvem du var, for du var så mye mer enn kun ei som døde en tragisk død alt for tidlig.

Du er den venninna som kom inn i livet mitt på ungdomsskolen, og bare ble der som en viktig del av livet mitt.
Du var der gjennom alle de viltre ungdomsårene. Gjennom forelskelser og kjærlighetssorger.
Du var den som ikke gråt på kino da vi så E.T., men hadde svarte mascara striper nedover kinnene…
Du var med på hytteturene til Damtjern, uten voksne. Det var mange som var med på de. Men du var med på de alle.
Vi byttet julegaver på Narum siste skoledag før jul i mange år. Kakao med krem til deg. Cola til meg.
Du var med da vi “rappa” den eldgamle jordbærvinen til mora til tredjemann i gjengen og da vi drakk øl og spiste marsipanegg på hytta på Damtjern. (Dårlig blanding, hvis noen lurte.)
Du var med å råne rundt i en mintgrønn Opel Klosett (eller var det Kadett?), en oransje Lada eller ei safarigrå boble. Utrolig gode cheeseburgere på Brandbu…
Du skrev oppmuntrende brev, og besøkte meg på sykehuset etter hjerteoperasjonen.
Du var den som visste mer om meg enn dagboka mi.
Du var den første som fikk vite det, utenom Gamle Gubben Grå, da jeg var gravid første gangen.
Du var den første utenom familien som fikk vite at den Lille Datteren min var død. Og det var du som fikk den vanskelige oppgaven å gi beskjed til de andre vennene våre.
Du var forloveren min da jeg sto brud – og jeg var forloveren din da du sto flott brud bare tre måneder før du døde.
Vi var like nære venner i voksen alder som vi hadde vært i ungdommen, selv om vi ikke hadde like mye tid til å være sammen når jobb, mann og barn fylte hverdagene våre.

Tjueår er snart gått siden du døde.  Men du, kjære venninne er ikke glemt.

8 kommentarer
      1. Jeg må ta en runde til alle kirkegårdene og gravene til de jeg er glad ii påsken.
        Har stelt grava til Mamma og grava til ungene mine til påske, men må vel en tur tilbake.
        Påsken er for meg tid til refleksjon

    1. Dette var vakkert skrevet ♥ Minne det gode, i stedet for å dvele ved døden.
      Livet går videre, men sorgen og savnet vil aldri slippe taket, den vil bare endre stemning.

    2. Fine, snille, gode venninna di, – så fint skrevet, Brit.❤️ Sorgen og savnet vil alltid være der, og da er det godt å minnes på sånne dager. 💕

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg